Ap-leder Jonas Gahr Støre på NHOs årskonferanse i Oslo Spektrum den 7. januar 2021. Statsminister Erna Solberg bak. Foto: Terje Pedersen / NTB

Arbeiderpartiet har fått en verst tenkelig innledning på det nye året. Lørdagens meningsmåling i Nationen og Klassekampen ga partiet 17,5 prosents oppslutning.

Dette er riktignok en enkeltmåling, men den bekrefter på ny partiets fallende kurve. Ap har etablert seg på rundt 20 prosents tilslutning og er nå landets tredje største parti. Hvis lørdagens måling blir partiets valgresultat, ender Ap opp som støtteparti for Senterpartiet i en rødgrønn regjering. Det er fullt mulig at Sp ved valget blir større enn SV og Ap til sammen. Da sier det seg selv hvem som blir Erna Solbergs etterfølger – om velgerne gir de borgerlige fyken.

Det er kjernevelgerne – de fagorganiserte – som svikter. Målinger som er gjort for LO til internt bruk, viser at bare 31,4 prosent av de LO-organiserte stilte seg bak Ap i desember – ned 15 prosentpoeng fra juni i fjor. Nå foretrekker sju av ti LO-medlemmer Ap’s rivaler og konkurrenter. Folk i distriktene velger i åtte av ti tilfelle andre partier. Trygge Ap-bastioner som Nord-Norge, Trøndelag og Innlandet er i spill.

Det er for oss nokså ubegripelig at landets største parti faller under 20 prosents tilslutning uten å diskutere ledelsen. Det gjøres, men ikke offentlig. VG-kommentator Tone Sofie Aglen beskriver partiet som en trykkoker. Tausheten er ikke uttrykk for harmoni, men for frykt. 

Det er skapt en fryktkultur, noe som kom klart til uttrykk da Hadia Tajik & co. fikk intrigert Trond Giske bort fra partiledelsen ved bruk av gamle kvinnfolkhistorier. Knapt noen turte å ta Giske i forsvar – av frykt for sin egen karriere og fremtid i partiet. Hvem tør å antyde at dagens ledelse bør vike sete for nye krefter? Da blir de selv sjaltet ut som statsrådskandidat om Ap blir regjeringsparti til høsten.

Den for lengst pensjonerte partihøvding Thorbjørn Berntsen er den eneste som tar bladet fra munnen. Han lanserer Raymond Johansen som ny partileder. Dette er ikke et forslag basert på nytenkning, men på alderdomssvekkelse. Johansens flørt med ekstreme krefter i Oslo-politikken er nemlig en av årsakene til partiets situasjon.

Da tror vi tidligere LO-forbundsleder Sture Arntzen, som ledet av Handel og Kontor i 20 år, tar poenget når han til Klassekampen mandag sier at «Før i tiden, hvis vi tenker tilbake på Einar Gerhardsen, så analyserte man folks behov og utmeislet politikken etter det. Det er man langt fra i dag». Eller for å si det med tidligere statsminister og partileder Trygve Bratteli, som forklarte suksessen i glansdagene med at «Vi forsto vår samtid og ga folk løsninger de trodde på».

I dag meisles ikke politikken ut etter folks behov, men ut fra flyktige påfunn som vekslende politiske vindkast bringer med seg. Ap er uten kampsaker, uten en politikk som utgjør en forskjell. Et parti som ikke står for noe, faller for det meste. 

Oslo Arbeiderpartis stortingsliste til høsten har på topp en multimillionær fra Oslo vest, en kvinne fra Asia og en importert direktør fra Davos. Dette illustrerer et parti som ikke lenger klarer å knytte arbeidsfolk i by og bygd sammen i et fellesskap.

Ap er så overlesset med identitetspolitikk at partiet har mistet sin egen identitet. Hvem partiet er til for, er ikke lenger godt å vite.

Partiet kunne bruke det gamle indianertrikset med å legge øret til jorden og lytte etter hvor folks fottrinn går. Det er en god idé og metode å høre med grasrota.

Men for Ap blir det i tilfelle å lytte til kunstgress.