Pressens Faglige Utvalg kom til at Document har brutt god presseskikk på punkt 3.2, 4.14 og 4.17 i Vær Varsom-plakaten.:

Utvalget mener klager som den angrepne part var en sentral kilde som burde vært kontaktet for å kontrollere opplysningene, jf. VVP 3.2. Utvalget viser videre til VVP 4.14, som sier at den som utsettes for sterke beskyldninger av faktisk art, skal få muligheten til å imøtegå beskyldningene. PFU mener klager hadde en åpenbar rett til å imøtegå anklagene i nyhetsartikkelen.

 

Dynamikken som ligger til grunn for at styret i Norsk Redaktørforening (NR) skal vurdere om Documents redaktør Hans Rustad har handlet i strid med organisasjonens formål, kan tjene som lærebokeksempel på hvordan politisk uenighet, personlig antipati og flokkmentalitet fører presumptivt intelligente mennesker inn i blodtåken. Fenomenet er klart avskyeligst i land med en viss puritansk tradisjon.

Mannen som satte det hele i gang med et innlegg på Facebook torsdag, Filter Nyheters redaktør Harald Klungtveit, har ved flere anledninger fungert som en slags stalker på bekostning av personer med andre ideer enn ham selv.

Da Steve Bannon holdt foredrag for Documents publikum den 10. mai 2019, trengte Klungtveit seg inn for å kunne henge ut de tilstedeværende etter møtet. I den forbindelse gav han seg også til å fotografere publikum i salen i Oslo Militære Samfund.

Samme redaktør, for et nettsted som knapt har lesere, var på plass med kameraet sitt da Rasmus Paludan var i Oslo, også denne gangen for å drive overvåkning av mennesker på offentlig sted. Denne formen for kartlegging med sikte på senere personforfølgelse er en kjent metode blant venstreekstremister.

Det er altså ikke en særlig respektabel person det er tale om, men en bøllete aktivist som er ute etter å skremme politiske motstandere.

Klungtveits anklage mot Hans Rustad er at Document-redaktøren skal ha fremmet høyreekstremisme, et obskønt virkelighetsfjernt utsagn, og bidratt til å «rettferdiggjøre angrep på reportere» i denne teksten her.

Et hvilket som helst utdrikningslag kunne ha formulert en mer troverdig tolkning av Klungtveits gjøren og laden for å konstruere en anklage om oppfordring til vold. Det er i grunnen nok at han kaller andre urettmessig for høyreekstreme. Andre aktører tar hintet. Lignende øvelser kan gjøres på andre journalisters dekning av saker som har med vold å gjøre. Kommer man i skade for å gjøre en analyse av hva som bygger opp under volden, vil det eksponere en for tilsvarende konstruksjoner.

Som enhver edru leser av Hans Rustads tekst vil se, er den angivelige rettferdiggjøringen av vold en ren fantasi. Men det spiller mindre rolle for andre som har et horn i siden til Rustad og Document. I mangel av noe annet kan de ty til fantasier i forsøk på å gi noen riper i lakken til en nyhetsorganisasjon som har vokst i høyt tempo de siste årene.

Blant dem som har kastet seg på stemningsbølgen er Hege Ulstein, skribent hos Dagsavisen, en publikasjon som ikke ville ha eksistert uten flere titalls millioner i årlig pressestøtte, som tidligere har gjort seg bemerket ved å bagatellisere omskjæring av kvinner ved å omtale klitoris som «den lille derten» – behørig nedsablet hos Document.

Flokken omfatter også Fredrik Græsvik, en av mange USA-korrespondenter som har unnlatt å rapportere om de mange forholdene som setter Trumps politiske motstandere i pinlig lys, og dermed naturlig nok er blitt kritisert av Document. Der finner vi også Kjetil Rolness, som ikke liker at Document kaller det personforfølgelse når han driver med det mot Hege Storhaug. Hun er en forresten en journalist som må bo på hemmelig sted på grunn av trusselbildet mot seg, noe som ikke skandaliserer dem som roper opp mot rettferdiggjøring av vold mot reportere.

Det er kanskje ikke så lett for NR å avfeie denne hatefulle bølingen når de konstruerer en fantasifull anklage som organisasjonen kan rette mot Document-redaktøren. Men foreningen blir altså forsøkt brukt av noen miserable mennesker som irriterer seg grønne over Documents suksess. De nøyer seg ikke med å bakvaske den politiske fienden, de vil helst ramme vedkommende også.

Man kan spørre seg om denne triste erstatningen for en offentlighet minner mest om en barnehage eller et zoologisk dokumentarprogram. Anklagene deres gir også assosiasjoner til prosessen mot Sokrates, der filosofen ble beskyldt for å forderve de unge og for ikke å tro på statens guder.

Det er da også en slags sokratisk irritasjon Document-redaktøren utløser når han spør hvordan man kan være så sikre på at valget gikk ordentlig for seg når det er så mange anomalier ved det, for eksempel at Biden vant et rekordlite antall fylker. Kunnskapen er ikke så sikker når det kommer til stykket, for det er avfeiingens metode som gjelder istedenfor undersøkelsens.

Norge har en lite ærerik tradisjon for kollektiv harme og krav om sanksjoner mot individer som går mot strømmen. NR-styreleder Hanna Relling Berg viser da også tegn til å tute med ulvene idet hun kommenterer anklagene mot Rustad med at «det er all grunn til å stille spørsmål ved om han bidrar til å legitimere angrep på journalister».

Nei, det er ikke all grunn til noe slikt. Det er en kolossalt urimelig tolkning av teksten. At en hatefull tolkning er urimelig, bør ikke overraske noen. Men det er mer bekvemt å gi etter for flokken enn å be den ta seg en bolle. Hvis redaktørforeningen lar seg suge inn i dette svarte hullet, vil den i praksis utrope den bøllete aktivisten Klungtveit til et slags overhus.

Vil du leve i et land hvor Klungtveit bestemmer hva slags nyhetsmedier som er halal?