De som blir tråkket på, reagerer ikke alltid pyntelig

Tilhengere av Donald Trump er samlet ved Kongressen i Washington den 6. januar 2021. Foto: Jose Luis Magana / AP / NTB.

Reaksjonene fra politikere og mediefolk på det som skjedde i USA onsdag, bærer mest av alt preg av at samfunnseliten er skandalisert over det inntrufne. Demonstranter som stormer en lovgivende forsamling, det går jo ikke an! Dette skulle dessuten være en fest, en feiring av at makteliten igjen har tatt kontrollen.

Det som går an, er som kjent å angripe butikker, statuer eller vanlige mennesker, eller okkupere bydeler der makten ikke beveger seg. Det er «mostly peaceful», og ikke til skandale for dem som nå griper etter luktesaltet.

Disse praktiserer ikke bare doble standarder, de mangler også en helt elementær innsikt som er nødvendig for å sette det som skjedde i Washington, i sammenheng. Det er som om de aldri har skjønt at de lever i historien, ei heller at den i noen helt avgjørende øyeblikk handler om noe annet enn ren, ordinær administrasjon av en virkelighet der alle er pyntelige og korrekte mot hverandre.

Historien handler også om vold, og vi trenger hverken gå til middelalderen eller til Europa. USA ble grunnlagt som følge av et opprør mot den engelske kongen som resulterte i en blodig krig. Og selv om det bare har vært ett stort blodbad til i USA, altså borgerkrigen som sluttet i 1865, har også den nyere tiden vært preget av vold – ikke minst politiske attentater, som drapene på president John F. Kennedy og den svarte borgerrettslederen Martin Luther King.

Også i dag lever vi i historiske tider. Dette er ikke makteliten bare ute av stand til å håndtere, den klarer ikke engang å ta det mentalt innover seg. Derfor kan den heller ikke gjøre annet enn å sette sin lit til håpet om at det snart blir business as usual igjen, en retur til en etterlengtet normalitet der man igjen kan kose seg med ordinær administrasjon, om nødvendig ved hjelp av tvangsmidler.

Noe slikt er imidlertid helt illusorisk. For stormingen av Kongressen, der Trump-tilhengere kan se noe à la det franske Marianne-symbolet i en Ashli Babbitt som kan få martyrstatus, er punktum i en setning som begynte for flere år siden.

Saken er at makteliten har fjernet seg fra vanlige mennesker og ført en politikk som har skapt både fremmedgjøring og mye større forskjeller enn tidligere. Slik kapitalismen har utviklet seg i USA de siste tiårene, med massiv outsourcing og konsentrasjon av rikdom, mener også venner av kapitalismen at den må reddes fra seg selv. Utviklingen har gjort noen superrike, og mange er blitt mer normalt rike, men svært mange har også stagnert eller fått det klart dårligere.

En kulturkonflikt ledsager de økte forskjellene, der den mentale avstanden øker mellom de som lever normale liv i tradisjonelle yrker utenfor metropolene, og de som har gjort suksess i metropolene ved å lykkes i å utnytte den nye tidens muligheter. Den sistnevnte gruppen identifiserer seg med makteliten som Barack Obama målbar arrogansen til da han snakket nedsettende om amerikanere som «klamrer seg til våpnene og biblene sine». Som om ikke våpen eller bibler hadde stått sentralt i selve landets tilblivelse. Obama begynte å minne litt om en engelsk konge selv, der han stod himmelhøyt over de skitne fillefransene.

Lenge før Trump gikk inn i politikken, fikk verden flere forvarsler om den dype sosiale og kulturelle konflikten i USA med fremveksten av Tea Party-bevegelsen. Forfatteren og essayisten Lee Harris så allerede da konturene av noe han kalte «den neste borgerkrigen» i USA. Det virket som dristig ordbruk da, men slik er det ikke lenger.

Da som nå var makteliten redd for at politiske oppkomlinger kunne vinne valg. Og det som skjedde i 2016, var at den største politiske oppkomlingen av dem alle vant det amerikanske presidentvalget. For dem som var blitt oversett eller rakket ned på, var Trumps valgseier en form for oppreisning. Endelig noen som talte deres sak!

For makteliten var det derimot en stor katastrofe. Her kom plutselig en som truet deres egen posisjon. Hans seier ble aldri godtatt, og alle midler ble tillatt for å stikke kjepper i hjulene for ham, inkludert misbruk av statens institusjoner. De som snakker om trusler mot demokratiet nå, har aldri brydd seg om dette – de har snarere vært en del av det eller feid det under teppet.

Det at sumpen eller dypstaten eller hva man vil kalle den, tok i bruk svært skitne midler for å sabotere Trumps presidentskap allerede før det begynte, var en krigserklæring mot velgerne hans. Nå som sumpdyrene i allianse med de store mediene og selskapene som styrer internett, har forhindret gjenvalget av Trump, har de vunnet et slag i den krigen. Og uretten som ble gjort mot Trump ved starten av hans mandat, er det ikke blitt gjort opp for. Det blir snarere påstått at det ikke fantes noen urett, eller det blir ikke snakket om.

Det handler altså ikke om vanlig politisk kamp, der den nybakte vinneren er fair og storsinnet mot den tapende part, hvis interesser også ivaretas. Det er en kamp med alle midler der vinneren anser taperne som noen slags undermennesker, og ydmyker dem i stedet. Og så skulle man liksom bli overrasket hvis det kommer et opprør? De som blir tråkket på, reagerer ikke alltid pyntelig. Det som anses for åpenbart når det gjelder foretrukne ofre, fremstår som uforståelig når det gjelder dem man ikke liker.

Uten denne ydmykelsen, som rammer velgerne hardere enn Trump, ville det aldri ha blitt noen storming av Kongressen. Denne stormingen som alle kunne se, var ikke i seg selv noen trussel mot institusjonen, slik Obama-administrasjonens skjulte misbruk av FBI og etterretningstjenestene var det. Makten setter ikke seg selv på spill på samme måte som Ashli Babbit. Stormingen var da også mest av alt et uttrykk for avmaktens frustrasjon.

Den frustrasjonen har alle tiders sjanse til å øke. For alt ligger an til å eskalere. Nå kommer også ropene om hevn mot dem som har støttet Trump. Makteliten, som bare vil gjøre mer av det som allerede har fremmedgjort store deler av velgermassen, skal renskes for enhver som tar hans side. En konsekvens av det er at makteliten smeller døren definitivt igjen for store deler av befolkningen, som ikke lenger har noen politisk representasjon. De som klager over angrep på demokratiet, ser ikke det udemokratiske i den utbredte politiske hjemløsheten.

Noe lignende skjer også i Vest-Europa. De som taper på utviklingen, er ikke lenger politisk interessante. De har ingen å stemme på, og ingen lytter til dem. Det at Carl I. Hagen og Christian Tybring-Gjedde slutter seg til hylekoret mot Trump, stadfester den realiteten. De har ikke historisk eller analytisk dybde til noe annet, og blir hjelpeløse brikker i en regi mye større enn dem selv.

Slik opphører politikken å være en kilde til håp. Det er fornuftigst ikke å knytte for mange forventninger til politikken som kilde til glede i livet.

For de sosiale og kulturelle spenningene blir ikke borte hverken i Vest-Europa eller USA, de forsterkes snarere av det hersens viruset, og det finnes tilsynelatende ikke noe lederskap der ute som klarer å forholde seg til spenningene på en intelligent måte.

Der vanskelige problemer håndteres i fravær av intelligens, går det ikke alltid så pent for seg. Alt ligger til rette for at vi får mange eksempler på det i årene som kommer.