Folk har tent levende lys for ofrene etter leirskredet i Gjerdrum om morgenen den 2. januar 2020. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB.

At det som i dag er et katastrofeområde i Gjerdrum, aldri burde ha vært massivt utbygget, gikk nokså klart frem av de offentlige utredningene om grunnforholdene på stedet som ble kjent kort tid etter raset.

Det inntrykket forsterkes kraftig når det i tillegg viser seg at det forelå klare advarsler mot utbygging og frykt for alvorlige konsekvenser fra særdeles kompetent hold.

Da utbyggingen startet i 2008, advarte sjefingeniør og hydrolog i Jernbaneverket, Steinar Myrabø, kommunen om at hele området kunne rase ut, meldte NRK på nyttårsaften.

Advarselen i 2008 kom etter at Tistillbekken i Gjerdrum gikk over sine bredder, noe som førte til store erosjonsskader. Myrabø uttalte i 2008 til Ullensaker Eidsvoll Blad at utbyggingen i Nystulia var årsaken til flomproblemene.

– Jeg mener all bygging må stanses inntil problemet er løst og en skikkelig plan for framtiden er utarbeidet, uttalte han den gang.

Vitnesbyrdet er ekstra tungtveiende av flere grunner, ikke minst fordi han har jobbet med erosjonsproblemer i forbindelse med utbygginger. Men vel så viktig er det at han insisterte da han så at de første advarslene ikke hadde gitt resultater:

Etter hva Myrabø husker, ble en løsning for overflatevann nevnt i reguleringsplanen, men da endelig vedtak skjedde, var ikke dette lenger et tema, sier Myrabø.

Myrabø skrev den gang til teknisk sjef i kommunen og oppfordret på det sterkeste at kommunen fulgte opp saken.

– Ingen vet hva som er årsaken til kvikkleireraset denne uken, men jeg vet at de ikke fulgte opp advarslene den gang, sier Myrabø.

«Vi kommer til å snu alle steiner», lover Gjerdrums ordfører Anders Østensen (Ap), men det vi ser konturene av, er snarere en operasjon for tåkelegging og pulverisering av ansvar.

Østensen vil finne ut om noe «burde ha vært gjort annerledes», som om det kan hefte noen tvil om den saken når man sitter igjen med fem døde, fem savnede, mange ødelagte bygninger og et kjempedigert krater som også ødelegger betydelige deler av det omkringliggende lokalsamfunnet som ikke er fysisk knust til pinneved.

Overfor TV 2 virker Østensen mest opptatt av å forsikre om at prosessen forut for utbyggingen gikk formelt riktig for seg.

Ordføreren understreker at kommunen har hatt en tett og god dialog med geotekniske myndigheter.

– Med de rådene og innspillene vi har fått fra NVE og NGI, mener vi at dette er håndtert i tråd med hvordan det skal gjøres, sier Østensen.

For de som i dag sitter igjen med et omkommet eller savnet familiemedlem, kan denne «tette og gode dialogen» sannsynligvis stappes opp et visst sted hvor solen aldri skinner.

Hvordan rådene fra NVE er blitt håndtert, kan man selv tenke seg: Etaten hadde innsigelser mot videre utbygging i 2014.

Årsaken er at reguleringsplanen ikke dokumenterte stabilitet for faresonen med kvikkleire. Den aktuelle utbyggingen er av et sykehjem i nærheten av boligene i Nystulia. Alle beboere ved sykehjemmet ble evakuert onsdag.

– NVE mener kommunen gjennom forslag til reguleringsplan ikke dokumenterer at områdestabiliteten er tilstrekkelig for den kartlagte kvikkleirefaresonen og de tiltak planen legger til rette for, slik TEK 10 § 7- 3 med veiledning stiller krav om, skrev Norges vassdrags og energidirektorat i sin konklusjon i saksfremlegget for formannskapet i desember 2014.

Siden ble innsigelsen trukket som følge av analyser fra et konsulentfirma – altså en juridisk, ikke-fysisk person som kan oppløses og bringes ut av verden.

Man må spørre seg hvorfor reaksjonen på innsigelser mot utbygging består i forsøk på å nedtone innsigelsene, ikke minst i lys av de krystallklare advarslene fra Myrabø.

Overfor NRK virker også NGIs markedsdirektør Guro Grøneng mest opptatt av å forsikre om at alle protokoller er fulgt.

– Hvor sikre er dere på at dere har gjort det som er nødvendig for å unngå denne type ras?

– Våre skredeksperter jobber jo etter den til en hver tids gjeldende regelverk når vi rådgir utbyggere. Sånn jobber vi alltid. Så vil det bli en evaluering av årsakene til at dette likevel har skjedd, der vi selvfølgelig skal bidra så godt vi bare kan, sier Grøneng.

Hvor vanskelig kan dette være? På ett eller annet tidspunkt er det noen som tenker at advarslene ikke er noe å bry seg om. Det vil helst gå godt, liksom.

Denne skjødesløse innstillingen til risiko går som en rød tråd gjennom Norges historie, ikke minst hva angår politisk risiko.

Invasjonen den 9. april 1940 kom som en overraskelse til tross for en rekke signaler tiden i forveien. I nyere tid har det ikke manglet på advarsler om konsekvensene av de siste tiårenes invasjon i form av asylinnvandring. Men i Norge avfeies en rekke reelle farer, som det å gi Kina geopolitisk spillerom.

At katastrofen i Gjerdrum etter alt å dømme skyldes en manglende mental beredskap som må sies å være et kulturelt problem, understrekes av at utbygger Odd Sæther selv ikke var redd for å bo i området.

Dette er da også hovedgrunnen til at den gjennomgangen som nå vil komme av saken, neppe vil resultere i personlig ansvar. Det er altfor mange som burde ha satt ned foten, men konform gruppetenkning har satt tonen. Å sette et helt samfunns mentalitet på tiltalebenken, blir for vanskelig. Henrik Ibsen gjorde det forgjeves med sitt forfatterskap.

Den ekstreme, seremonielle oppmerksomheten omkring redningsinnsats og personlig sjenerøsitet som er blitt stilt ut i mediene døgnet rundt siden raset, bekrefter behovet for å ha noe hyggeligere å samles om enn skjelettene i dukkelandets skap.

De få som har advart, er i flertallet av de involvertes stille sinn sannsynligvis blitt avfeid som noen hysteriske masekopper, som om deres faglig baserte intuisjon ikke var noe verdt. Det er ikke så lett å la være å synge med i koret i Norge. Det er bare så altfor deilig å tilhøre det store deilige bygdedyret som rakker ned på enhver som tenker utenfor boksen.

I en bedre verden ville det å tenke utenfor boksen være en plikt for alle som påberoper seg å gjøre intellektuelt arbeid, hva enten de er ingeniører, sosialvitere eller humanister. I stedet ser vi at det som skulle ha vært intellektuelt arbeid, reduseres til å følge standarder noen andre har satt opp, og nåde den som gjør noe annet.

Denne mentaliteten står i veien for erkjennelsens prosjekt, og utgjør en vesentlig del av det intellektuelle mørket som ligger over landet.

Kjøp Asle Tojes siste bok her!