Trygve Slagsvold Vedum ved bålet foran gapahuken på gården sin i Ilseng i Stange kommune. Foto: Heiko Junge / NTB

Heldig er den som lever i kjedelige tider, sier angivelig et gammelt kinesisk ordtak. For politisk interesserte nordmenn fremstår samtiden som det motsatte av kjedelig; spenningsmomentene kommer tett nå ved midtvintersleitet. Noen nøkkelforhold er at Arbeiderpartiet ligger rekordlavt, trass i at en lite populær borgerlig regjering synger på siste verset og åttende året, at nordmenn strømmer til Senterpartiet i protest mot hva de tradisjonelt store (Ap og H) står for, og at det opprinnelige (siden 1970-tallet) misnøyepartiet på høyresiden, Fremskrittspartiet, fornekter sitt nasjonalkonservative grunnfjell i et toppdrevet forsøk på å bli det aller mest liberale av Norges mange liberale partier. Hva kan patriotiske nordmenn som før stemte FrP, til tross for partiets mange underligheter (det var ikke få av oss som holdt oss for nesa mens vi droppet stemmeseddelen i urnen, når sant skal sies), gjøre midt oppi all denne sørpa? Vi vil jo gjerne fortsette å stemme ved stortingsvalgene, slik at vi beholder i alle fall en liten rest av formell politisk innflytelse på nasjonalt nivå, men hvem i all verden skal vi stemme på? Er kan hende det nystore Senterpartiet eneste seriøse mulighet?

La meg straks for egen regning komme med en slags konklusjon i form av en ikke-beslutning, hvilket alltid er en sær måte å innlede en diskusjon på: Jeg vet selv ennå ikke hvordan jeg kommer til å stemme til høsten. En trøst i så måte finnes i noe Storbritannias statsminister Wilson sa en gang for drøye seksti års tid siden: Én uke er lang tid i politikken. Mannen visste hva han snakket om. Svært mye kan endre seg frem til september 2021, og det er både unødvendig og uklokt å fatte viktige beslutninger før vurderingsgrunnlaget er det best mulige. Men noen vurderinger kan gjøres alt nå, og kanskje kan mine argumenter, uansett hvor sterkt koblet til usikkerhet de er, være til en viss hjelp for også andre som går rundt og baler med de samme problemene.

Hva taler i dag for at en nasjonalkonservativ nordmann skal gi sin stemme til Sp ved det tilstundende stortingsvalget, altså bortsett fra at alle andre partier som i dag finnes representert på høyeste nivå, kommer så sørgelig til kort? Jeg velger å konsentrere meg mer om historikk enn retorikk. Begrunnelsen for prioriteringen finnes gjemt i innsikten følgende gåte bærer i seg: «Hvordan ser du at en toppolitiker lyver? Jo, det skjer når han beveger leppene!». Et visst element av overdrivelse finnes i en slik enkel metode for løgndeteksjon, men den viser seg å treffe blink skremmende ofte.

Sp er forbilledlige i sin understrekning av at stort ikke er prinsipielt bedre enn smått, at lokalt er å foretrekke fremfor sentralt, at nasjonalt ikke alltid skal måtte bøye seg for internasjonalt. Dette fremgår av partiets program, som er blitt til i vekselvirkning mellom strategenes tenkning og, meget viktig, erfaringen fra fortidens EEC/EF/EU-kamper. Men heller ikke dette partiet er immunt mot den fremherskende forestillingen om at internasjonale organisasjoner på et forunderlig vis liksom skal representere en klokskap større enn summen av alle enkeltlandenes fortreffeligheter, noe som særlig fremgår av den gammeldags positive omtalen også Senterpartiet står bak når det gjelder FNs rolle i verden. Troen på at en slik verdensorganisasjon skal evne å «ordne opp» på en rettferdig måte, og ganske særlig at den skal opptre som de smås beskytter mot de store, lukter av naiv etterkrigsoptimisme. Selv ikke det mest globalisme-kritiske stortingspartiet vi har, er fri for denne forestillingen, som bare er blitt mer og mer åpenbart feilaktig etter som røverstater hatt fått kontrollen i Hovedforsamlingen. 

På hjemmebane har Sp i ord, men i noen grad også i gjerning, konsekvent gått inn for å yte motstand mot sentraliseringsiveren særlig Ap og H har lagt for dagen. Relevante samtidsstikkord i så måte kan være nærpolitireformen (bare begrepet, i all sin PR-drevne løgnaktighet, får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg), kommune- og fylkesreformen, samt omleggingen (les nedleggingen) av forsvarsanlegg og -enheter. At noe blir større, betyr i sannhet ikke at det nødvendigvis blir bedre.

Den praktiske politikken alle de nevnte spørsmålene berører – ja, er befengt med –, danner en naturlig inngangsport til min hovedsakelige betenkelighet med eventuelt, for første gang i livet, å skulle støtte Senterpartiet ved valget til høsten. For hvordan har dette partiet forvaltet den politiske makt de hittil har hatt, jeg snakker nå om relativt nær fortid, og som slett ikke har vært helt ubetydelig? Ikke mindre viktig: Hvor plasserer Sp seg innen det politiske landskapet, hvem ser de for seg å samarbeide med? Det er ved forsøket på å besvare disse spørsmålene at jeg får svært så ubehagelige Skylla eller Kharybdis-fornemmelser, altså en følelse av å stå overfor et valg mellom noe fælt og noe enda verre.

Da Sp var en del av det rødgrønne treparti-samarbeidet under Stoltenberg, skjedde omfattende sentralisering på typisk Ap-maner, ingen tvil om saken. Kanskje fikk Sp redusert Ap’s sammenslåingsiver noe, men markant var det bestemt ikke. Innvandringspolitikken var sedvanlig hodeløs (ikke bare SV skulle tilfredsstilles, men det samme skulle venstresiden av Ap), de globalistiske fremstøtene som Ap-eliten har bundet seg opp til, gikk sin gang, og Stoltenberg (med Sp på slep) viste samme løssluppenhet med nordmenns penger på ulike såkalte klimatiltak som vi siden er blitt vant til fra Erna Solbergs regjeringer. Kort sagt: Det var ikke mye av nasjonalkonservativt tankegods å spore i den rødgrønne politiske virkeligheten vi opplevde under de åtte årene før de såkalt borgerlige tok over. I skuffelsen over FrPs kontante avvisning av enhver politisk strategiendring i nasjonalkonservativ retning er dette et erfaringsgrunnlag som må tas med i enhver realistisk vurdering av hva et mektigere Sp kan komme til å medføre.

Rett nok har Slagsvold Vedum i høst sagt at han ikke vil regjere sammen med SV igjen, men jeg får meg ikke helt til å stole på ham; Sp-lederen er like mye politiker, han som andre. Skulle resultatet av stortingsvalget bli at tospannet Ap pluss Sp ikke alene får flertall, men kan oppnå det med støtte fra SV og/eller MDG, eller til og med Rødt, så kommer nok partienes «vilje til makt» til å medføre at de velger «å ta ansvar». De har alle klatret til topps innen politikken, og dét gjør man helt enkelt ikke uten ved flere anledninger å ha vist vilje til å selge prinsipper for midlertidige fordeler. Slik er spillet.

Men selv om Senterpartiet gjennom en eller annen for dem lykkelig omstendighet skulle kunne gjøre seg uavhengig av den røde og grønne sosialismen svarende til de tre mindre partiene nevnt ovenfor, så har de uansett bundet seg fast til Ap-masten. Og Arbeiderpartiet vil aldri, iallfall ikke før de har slått seg til ro nede på 16,9 % oppslutning i stedet for de engang så berømte 36,9, finne seg i å spille annenfiolin i noen koalisjonsregjering, heller ikke med Sp i høysetet eller ens som likestilt partner. Dette innebærer uvegerlig at en stemme på Sp til høsten samtidig blir en stemme på venstresiden i norsk politikk. For meg er dette så alvorlig at jeg, slik saken i dag står, ikke vil stemme på partiet; noe slikt ville helt enkelt være en for bitter pille å svelge. Dere kan selv tenke gjennom hvem det er som da vil bli sittende med regjeringstøylene; slikt er det man mister nattesøvnen av. Den politiske stoda er ille nå, slik nasjonalkonservative ser saken, svært ille, men likevel kan det bli enda mye verre.

Alt dette innebærer, slik jeg nå vurderer saken, at jeg må ut i kulden for å finne et eller annet småparti på høyresiden som jeg, i mangel av noe akseptabelt større alternativ, kan stemme på uten å øve altfor alvorlig vold på samvittigheten. Lett blir det ikke, men jeg har tross alt nesten trekvart år igjen før beslutningen må fattes. Vi får holde hverandre orientert om hvordan søket går. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her