Hans Rustad 
George Blake i Moskva 15. juni 1992. Foto: Boris Yurchenko/AP/Scanpix
Nylig døde den britiske storspionen George Blake i Moskva, 98 år gammel. Det avfødte nekrologer i Vesten som sidestilte vestlig etterretning med sovjetisk. I tussmørket er alle katter grå. Var det egentlig noen forskjell i praksis? Drev ikke alle med det samme? Denne typen relativisering har vi hørt lenge. I dens skygge har en ny venstreside drevet hva man kan kalle revisjonistisk historieomskrivning: Blake og de andre britiske spionene var idealister, om enn naive. De ville realisere Guds rike på jord.
Dette direkte sitatet fra Blake gjengis uten ironi av BBC og Guardian.
Historikeren Andrew Roberts tar et oppgjør med denne tankegangen: Han registrerer at pendelen har svingt og at nedrakkingen på våre egne systemer er sterkere enn den noen gang har vært. Det var en intellektuell femtekolonne også under den kalde krigen. Men dette er noe annet. Denne gang går linjene helt inn i Vestens største land og dets mektigste institusjoner.
Erobringen av Vesten innenfra er en kompleks affære. Den er selv-villet, lokket frem av ideologi, makt og grådighet, med en kjerne av noe irrasjonelt.
Derfor strekker ikke kritikken til en historiker som Andrew Roberts helt til, selv om han får med seg utgangspunktet:
Vi befinner oss i en ny kald krig. Med både Russland og Kina. Men aldri før har våre egne institusjoner vært angrepet innenfra som nå. Før var det James Jesus Angleton i CIA som lette etter en russisk muldvarp. Nå er ledelsen implisert i en sammensvergelse mot presidenten. De har så mange svin på skogen at de er villig til hva det skal være for å vinne.
Poenget Roberts understreker, er at våre etterretningssystemer er moralsk bedre enn de andres, og at det å si det motsatte, er en indre sabotasje. Men samtidig – og dét er det forferdelige – har ledelsen for disse institusjonene selv sørget for at forskjellene er blitt vesentlig mindre. I det øyeblikk institusjonene slipper å stå til ansvar, har de gått over en grense. De kan ikke «kalles tilbake». Dette er den mest alvorlige konsekvensen av Russia-gate/Obamagate.
De samme folkene som drev frem Russia-gate, er tilbake ved makten med Biden.
Undergravingen innenfra har pågått over lang tid. Historien er et veikryss, og hvem hadde trodd at de britiske spionene skulle oppleve at Vesten ble moralsk korrumpert og mistet evnen til å dømme dem?
A profoundly evil man died on Boxing Day, though one would hardly have known it from the entirely judgement-free tone of his obituaries. George Blake started spying for Joseph Stalin’s Soviet Union in 1953, and by the time of his arrest in 1960 he had copied no fewer than 4,720 pages of secret intelligence for the Russians, and betrayed the identities of over 350 MI6 agents to the KGB. For seven years Blake systematically destroyed the network of agents who were working to bring democracy to Eastern Europe and an unknown number – thought to be around 10 – paid with their lives, sometimes after torture.
En tvers igjennom ond mann døde 2. juledag, selv om man neppe kunne fornemme dette ut fra den fordømmelsesfrie tonen i hans nekrologer. George Blake begynte å spionere for Josef Stalins Sovjetunionen i 1953, og da han ble arrestert i 1960, hadde han kopiert ikke mindre enn 4720 sider med hemmelig etterretning for russerne, og forrådt identiteten til over 350 MI6-agenter til KGB. Gjennom syv år ødela Blake systematisk nettverket av agenter som jobbet for å bringe demokrati til Øst-Europa, og et ukjent antall – antakelig cirka ti personer – betalte med livet sitt, noen ganger etter tortur.
Sammenlign dette med NTBs nyhet og bio:
Kjent britisk dobbeltagent er død
Den britiske dobbeltagenten George Blake, kjent for å ha spionert for Sovjetunionen, er død. Blake ble 98 år gammel.
– Den legendariske etterretningsoffiseren George Blake gikk bort i dag, sa talsperson for russisk etterretning, Sergej Ivanov, til nyhetsbyrået Tass lørdag.
– Han hadde en genuin kjærlighet for landet vårt og beundret vårt folks bragder under andre verdenskrig, la Ivanov til.
Russlands president Vladimir Putin uttrykte lørdag sin dypeste medfølelse til Blakes familie.
– Blakes bidrag var uvurderlig i å sørge for strategisk balanse og fred, sa Putin i en video publisert på nettsidene til Kreml.
Byttet sideBlake var britisk etterretningsoffiser for MI6. På 1950-tallet begynte han i hemmelighet å gi informasjon til Sovjetunionen. Årsaken skal ha vært USAs bombing av sivilbefolkningen under Koreakrigen.
Blake ga sovjeterne navnene til hundrevis av MI6-agenter og avslørte eksistensen av en hemmelig tunnel i Øst-Berlin som ble brukt til å spionere på sovjeterne.
Rømte fra fengselHan ble avslørt i 1961 og dømt til 42 års fengsel i Storbritannia. Etter fem år unnslapp han ved hjelp av en taustige og tre cellekamerater.
Etter å ha kommet seg forbi jernteppet og inn i Øst-Tyskland, tok han seg til Sovjetunionen. Der ble han ønsket velkommen som en helt. Han ble boende i Sovjetunionen, senere Russland, fram til sin død.
Blake var blant de siste gjenlevende britiske dobbeltagentene som Sovjetunionen rekrutterte under Den kalde krigen. Han har aldri uttrykt anger for handlingene sine. (NTB-AFP)
For den vanlige leser er det ikke mulig å oppfatte det historiske dramaet bak Blakes død og hvor mange mennesker han ofret og hvilken skade han påførte Vesten. Ordet forræderi forekommer ikke. I stedet lanseres Blakes humanitet og medynk som forklaringsfaktor: Årsaken skal ha vært USAs bombing av sivilbefolkningen under Korea-krigen.
Dette er helt søkt. Blake var i likhet med de andre britiske spionene kommunister, og som troende kommunist er man fritatt for vanlige moralske regler og lojaliteter. Parallellen til dagens jihadister ligger helt opp i dagen. Det er nok en grunn til ikke å dvele ved forræderiets karakter!
Medynk med ofrene er noe venstresiden har kjørt frem i årtier, nå avlyst av medynken med alle migranter og flyktninger som søker seg til Vesten. Denne medynk kamuflerer det moralske forræderiet mot egen befolkning.
“Blake was an idealist disillusioned with British Intelligence”, stated The Guardian, “who sought in his naive fashion a Communist revolution”.
Denne «naivitet» er klær også Guardian tar på seg, og de er i flittig bruk i nær sagt samtlige hovedstrømsmedier i Vesten, særlig de som ironisk nok kalles public service, dvs. de betales av menneskene de hjernevasker. Vi er i ferd med å bevege oss farlig nær fullføring av den sirkel som definerer autoritære stater.
Det er dette covid har satt fart i: En dreining mot autoritære stater med totalitære trekk. Det totalitære ligger i kim, i lengselen etter kontroll og parkering av brysomme demokratiske prosesser.
Derfor er hvitvaskingen av en forræder farligere i dag enn for noen tiår siden.
in fact there was nothing naive in Blake’s cold-blooded betrayal of his country over a period of several years to the vicious Soviet regime. The moral equivalence that so much of today’s media draws between MI6 and the CIA on one hand, and the Russian (and now also the Chinese) intelligence services on the other, tells us much more about our tragic ambivalence towards Western values than it does about those agencies. Part of that is down to the work of someone else who has died recently, John Le Carré, whose novels all too often – especially in The Russia House and his later works – portray Western espionage agencies as precisely (im)morally equivalent to the KGB and its successor agency, the FSB.
Vi kunne deltatt i hyllesten av John Le Carré da han døde, men valgte å avstå. Vi leste hans triologi om Smiley med stor interesse. Men så endret Le Carré politisk retning med Piken med fyrstikkene og ble venstreorientert, dvs. fiendtlig til Vesten, især USA. Da Trump entret scenen, gikk han ballistic.
Le Carré fløt med strømmen og ga den kraft. Han var totalt apologetisk: Hele 9/11-terroren og krigen mot den viste USAs sanne ansikt, og han likte det ikke.
Det liberale går totalitært
Men Le Carré var ikke i stand til å se overgangen fra Bush II og the Patriot Act til Obama og hans bruk av the Security State til sine egne politiske formål. Den mest liberale president noensinne var den mest intolerante: Ingen president har avlyttet og etterforsket flere journalister enn Obama, og det var medienes villighet til å bære over med ham og gi ham helt andre regler enn normalt, som gjorde at mediene kompromitterte seg.
Det finnes ideologiske fellestrekk mellom Obama og George Blake: Antivestligheten, troen på at de kunne skape Guds rike på jord. Overbevisningen om at de var hevet over vanlige moralske normer.
Når den Demokratiske kandidaten til Senatet i Georgia, Ralph Warnock, sier at ingen kan tjene Gud og USAs militære, så står han i denne tradisjonen, fra Black Power på 1960-tallet. Han deler mentor med Obama: Jeremiah Wright i Chicago, som ba om at Gud måtte forbanne USA.
Realpolitikk
Kissinger har vært et dirty ord på venstresiden. Han sto for en realpolitikk som ikke hadde store moralske skrupler. Men bak den polerte fasaden viste Obama noe av den samme kynismen i sin omgang med Israel og Iran. Obama var villig til å se gjennom fingrene med nærmest hva det skulle være for å få en atomavtale med Iran.
When President Obama’s deputy national security advisor, Ben Rhodes, said that Le Carré was “constantly engaged with moral questions from the individual experience to the canvas of geopolitics” it showed how far this refusal to promote Western values has gone. When Obama refused to lift a finger for the Iranian dissidents during their Green Revolution in 2016 or even to declare – as Kennedy, Reagan and almost every other American president undoubtedly would have – his support for their aspirations of liberty, the totalitarians took note that the United States no longer believed in its own central founding principle.
Som Lee Smith har påpekt: Det var under arbeidet med å «overtale» og lose avtalen gjennom Kongressen at Obamas folk benyttet de midlene de senere skulle bruke mot Trump: Overvåking, spionasje, «framing».
For å overbevise seg selv om man tilhører the good guys, må Obama og Hillary fremstille Trump som en forræder, noe John Brennan og journalister har kalt ham flere ganger. Bruk av så sterke ord sier noe om venstresidens behov for å hvitvaske seg selv.
Når de planla valgfusk, visste de å spå at Trump ikke kom til å flytte ut frivillig, men måtte bæres ut. De kaller en som protesterer mot tidenes valgsvindel for en som planlegger kupp. Demokratene, Big Tech og Big Media ligger hele tiden to skritt foran.
De benytter seg av den samme moralske ekvivalens som de som forsvarer George Blake eller en Arne Treholt.
When asked how many agents he had betrayed to the Soviets, Blake answered he had “never added them up. These people were not innocent, they were agents working willingly and knowingly against their own governments.” Yet just because Blake was unable to tell the difference between the heroic Russian double agents – the Oleg Gordievskys and Sergei Skripals who put democracy before their allegiance to a failed state – and despicable traitors like Kim Philby, Donald Maclean and himself, that does not mean that our media should fall into the same trap.
Den kalde krigen var et dødelig spill som vanlige mennesker ikke kom i kontakt med. Velstand og komfort sløver sansene.
Hvem skulle trodd at i sentrum for dagens politikk ville man finne forræderiets problem: Det er ikke lov å si det høyt, men nærmer man seg ved å se på hvitvaskingen av forrædere, forstår man bedre hvor dypt Vesten har sunket.
In 2006, the European Court of Human Rights in Strasbourg ordained that British taxpayers’ money should be paid to Blake because Britain had breached his human rights over the royalties from his autobiography, even though he was a convicted traitor and a fugitive from British justice.
The death of George Blake reveals how little we now respect Western values
