Audun Lysbakken. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
«Velferdsprofitør» er et begrep som politikkens venstreside har fått til å festne seg i det offentlige ordskiftet. Uttrykket er et belastet ord, et motstykke i fredstid til begrepet krigsprofitør – noen som skor seg på andres behov og ulykke.
Venstresiden – her inkludert Ap – mener produksjon av velferdstjenester skal være forbeholdt det offentlige. Det er venstrepartienes overordnede hensyn. Omsorg for pasienter, klienter og brukere kommer i andre rekke – selv om både private og offentlige velferdstilbud drives for det offentliges regning med en viss brukerbetaling.
Grunnleggeren av det moderne Kina, Deng Xiaoping som i årene 1976-1997 var landets egentlige toppleder etter Maos død, førte landet fra en lukket økonomi til et markedsøkonomisk system. Deng fremholdt at «Det er det samme om katten er svart eller hvit – bare den fanger mus». Eller som Det norske Arbeiderparti uttrykte det ved valget i 1953: «Det er resultatene som teller».
For dagens ledere på den norske venstresiden er det ikke lenger resultatene som teller. Poenget er at velferdstjenester skal og må produseres av det offentlige. Det hjelper ikke at foreldre med barn i private barnehager er mer fornøyd enn de som har ungene i en kommunal barnehage. Dette gjelder ikke alle barnehager, men er en godt dokumentert allmenntilstand. Det har heller ikke i venstresidens interesse at pensjonærer i privatdrevne eldreinstitusjoner er klart mer tilfreds med oppholdet enn de som tilbringer livskvelden på en kommunal institusjon.
Sosialister foretrekker monopoler. De liker ikke konkurranse. De låner et uttrykk fra Aukrust-figuren Ludvig: Konkurranse – det er fali det!
Aller verst er det at en barnehage går med overskudd. Da skapes det profitt. Eierne blir profitører om de tar utbytte for å betjene egenkapitalen. Hvis barnehagen var like lite veldrevet som de kommunale, ville det ikke vært noe overskudd. Saken er nemlig den at en privat barnehage får like mye offentlig tilskudd pr. barn som det kommunen bevilger til sine egendrevne barnehager. Mer effektiv drift og mer fornøyde brukere av private barnehager – det er klart slikt smerter røde ideologer.
La oss ta et regneeksempel: En bedrift, privatperson eller foreldregruppe bygger en barnehage. Kostnaden er f.eks. 20 millioner kroner. Eierne Låner 15 millioner i banken og skyter selv inn 5 millioner. Venstresiden nekter ikke banken å kreve renter for lånet, men eiernes egenkapital skal derimot være uforrentet.
For det er forrentning av egenkapitalen det er snakk om. Eierne har kanskje tatt penger ut av banken eller til og med lånt penger mot sikkerheter i andre panteobjekter enn barnehagen for å skaffe egenkapital – men godtgjøring for dette vil venstresiden nekte eierne. Utbytte betyr jo for eierne nødvendigvis ikke et liv hvor de svømmer i kaviar og sjampanje, men en godtgjøring for å ha satset egne penger til beste for fellesskapet – og oppfylt målet om full barnehagedekning.
I våre ører er profitt et velklingende ord. Profitt avspeiler kostnadseffektiv og vellykket drift. I sosialistiske øreganger skurrer derimot uttrykket. For makthavere som elsker å forgripe seg på folks lommebøker, spiller ressursødende drift liten rolle. Hovedsaken er at driften er offentlig. Da overses det meste.
Vi ser i alminnelighet ikke på Audun Lysbakken som en undermåler som har tungt for det. Men økonomi har han ikke greie på. På skolen må han ha sovet i matte-timen. Og dessuten store deler av samfunnsfagtimene.
Kan noen av leserne hjelpe til med å sette opp noen regnestykker som er så enkle at selv Audun Lysbakken forstår dem?
