Bilde fra 330-skvadronen viser flere hus som er tatt av jordraset ved Ask i Gjerdrum den 30. desember 2020. Foto: Hovedredningssentralen / NTB.

Bildene og vitnesbyrdene fra Gjerdrum gjør dypt inntrykk, og tankene på hva som kan ha utspilt seg der, er hjerteskjærende. Man kommer ikke utenom spørsmålet om hvorvidt dette kunne ha vært unngått, ikke minst fordi det har vært flere leirskred i Norges forholdsvis nye historie som kanskje burde ha gitt lærdom.

Ifølge Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) er det 60.000 mennesker i Norge som bor i kvikkleiresoner, skriver Dagbladet. Det lyder som 60.000 for mange, og det er virkelig ikke lett å forstå hvorfor det bygges boliger på slik grunn.

For Gjerdrums vedkommende viser det seg også at Norges Geotekniske Institutt (NGI) på oppdrag fra NVE i 2005 utarbeidet en rapport om faren for kvikkleireskred i kommunen. «Av de 26 kartlagte kvikkleiresonene i Gjerdrum kommune er 5 kommet i høyeste faregradklasse», heter det i sammendraget.

Et kart i rapporten, som anbefaler flere undersøkelser for å fastslå risikoen (ble det gjort?), synes å vise at katastrofeområdet er delvis overlappende med en sone som befant seg i den høyeste risikoklassen.

Det virker med andre ord som om det er gjort feilvurderinger fra flere. Sammenligninger av historiske luftfoto viser at området har vært kraftig utbygget i tiden etter 2004, mens det knapt var utbygget overhodet i 1969.

Bygging i risikosoner er noe man normalt forbinder med land som antas å være mer korrupte enn Norge. Men skjødesløshet er kanskje en sannsynligere forklaring i vårt land. Man tar seg uunngåelig i å lure på om sikkerhetstenkningen har måttet vike for kommersielle interesser. Er ingeniørers tradisjonelt solide sikkerhetsmarginer gått av moten?

Den som fastslår at et område er trygt å bygge i, påtar seg et stort ansvar. Hvor sikker kan man egentlig være på at kvikkleire ikke overbelastes eller er gjenstand for større erosjon enn antatt? Geologi er ingen eksakt vitenskap.

Kommuner har ellers stor innflytelse i byggesaker, men kommuner kan vanskelig sitte med den beste kompetansen selv bestandig, og hvordan kan man feste blind lit til eksterne private aktører som blir bedt om en risikoanalyse?