Fortsatt mulig å hindre Klimaplan 2021-2030

Regjeringen kommer snart med en «Klimaplan 2021 – 2030». Det er avgjørende at det forut for dette belyses og debatteres om det i det hele tatt er riktig å satse enorme beløp, uten på vitenskapelig vis å kunne dokumentere behovene og effekten av slike såkalte såkalte klimatiltak.

I skyggen av medienes «koronaens minutt-for-minutt»-forestilling har en svært viktig sak for Norge vært gjenstand for uforholdsmessig lite oppmerksomhet og debatt i offentligheten. Det gjelder den bebudede stortingsmeldingen «Klimaplan 2021 – 2030», som skulle ha vært lagt frem for Stortinget før jul, men som ble utsatt.

Regjeringens store klimaplan for årene 2021–2030 skulle vært lagt fram før jul, men utsettes nå til over nyttår.

– Vi har fortsatt enkelte politiske avklaringer som må landes. Men vi er straks i mål, sier klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) til NTB.

Stortingsmeldingen vil beskrive tiltak og virkemidler som angivelig skal gi minst 50 prosent reduksjon i ikke-kvotepliktige utslipp i 2030 sammenlignet med 2005 (ref. Paris-avtalen og Norges skjerping av målsetningen i ettertid). Stortingsmeldingen kan innebære en faktisk risiko for alvorlig – og lovstridig – desinformasjon fra myndighetene, gitt at meldingen ventes å legge til grunn at planlagte norske tiltak faktisk vil ha en klimaeffekt.

Grunnlaget for den varslede stortingsmeldingen er rapporten «Klimakur 2030», som er laget på oppdrag fra regjeringen. Der analyserte Miljødirektoratet, Statens vegvesen, Kystverket, Landbruksdirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Enova potensialet for å redusere ikke-kvotepliktige utslipp av klimagasser, og tiltak som øker opptaket og reduserer utslipp fra skog og annen arealbruk. Klimakur 2030 har utredet ulike tiltak og virkemidler som kan gi minst 50 prosent reduksjon i utslipp fra ikke-kvotepliktige sektor (bl.a. transport, landbruk, avfall og bygg og anlegg) i 2030 sammenlignet med 2005.

Et høringsutkast til rapporten var ute i vår og Miljødirektoratet som koordinerende instans mottok 1730 høringsuttalelser som er oppsummert pr. 25.5.20 i denne rapporten. Ett av innspillene kom fra Klimarealistenes Vitenskapelige råd, som i sitt høringssvar til Miljødirektoratet gjorde en – så vidt vites – første naturfaglige evaluering av Klimakur 2030. De konkluderte med at norske tiltak vil være uten målbar virkning.

Foruten «Klimakur 2030», antas grunnlaget for Stortingsmeldingen også å være EUs klimaplan for 2030 fra september 2020, slik den er referert på Regjeringens hjemmeside.

Når utgangspunktet er at Norge står for 0,03% av alle CO2-utslipp, vil en 50% reduksjon i utslipp fra norsk virksomhet være ubetydelig i global sammenheng. Norge sine ambisjoner, tiltak og allokering av penger til dette formålet bør sees i lys av det. Kostnadene for de tiltakene som var beskrevet i Klimakur 2030 er ikke tallfestet, men grove anslag antyder en størrelsesorden på 1000-1200 Mrd 2020 kroner.

Forarbeidet for Stortingsmeldingen og omtale av klima i NRK og andre hovedstrøms-media (Schibsted, A-Media, NTB) legger til grunn at klimaendringer er menneskeskapte og at reduserte utslipp av CO2 (og andre klima-gasser) har avgjørende betydning for klimautviklingen. Denne «sannheten» bestrides fra flere hold. Som grunnlag for en opplyst og faktabasert debatt i media, storting, regjering og samfunnet for øvrig, er det av betydning at grunnlaget for å foreslå slike svært omfattende og kostbare tiltak er vitenskapelig forankret, forstått av beslutningstakere og fremstår som rimelig for folk flest.

Før Stortinget tar stillingen den den varslede stortingsmeldingen er det god grunn til å debattere og bringe klarhet i det faktiske behovet for nasjonale tiltak i det hele tatt;

Hva er den objektive sannhet som ligger til grunn for handling?
Hvilke forskningsresultater er dette basert på?
Hvordan står disse resultatene seg vitenskapelig; som vitner for sannheten?
Hvilke beveggrunner kan ulike aktører ha for sin oppfatning om hva som er sannheten her (politisk korrekthet, karrieremessig posisjonering, profittmotiver, sosialt akseptert)?

NRK Debatten burde være en relevant arena for å belyse dette. Forsøk på å få saken på dagsorden der har så langt ikke lykkes. Gitt NRK sin strategi for hvordan journalistene skal jobbe med klima, som slår fast at klimaendringer er menneskeskapte og at NRK skal legge dette til grunn for sin journalistikk, er det kanskje ikke så uventet. Det innebærer dog en risiko for politisk motivert styring av hvordan klima adresseres av NRK og derved brudd på NRKs vedtekters anvisninger om at saklighet, analytisk tilnærming og nøytralitet skal etterstrebes. NRK sin styreleder Birger Magnus er også styreleder for Norsk Klimastiftelse. Denne legger til grunn at klimaendringer er menneskeskapte og omtaler seg selv som «Norges Grønne Tankesmie». Dersom han gjennom sin rolle har påvirket hvilke stemmer NRK slipper til i offentlig debatt er dette svært bekymringsfullt.

Det finnes en rekke aktører som definitivt bør slippe til i offentligheten og få presentert sine faglig begrunnede reservasjoner mot «Klimaplan 2021 – 2030» før Stortingsbehandlingen finner sted. Her nevnes:

Klimarealistene som ifølge egen hjemmeside representerer den klimarealistiske majoriteten i Norges befolkning. «Vi er en partipolitisk uavhengig organisasjon for oss som mener at klimaet domineres av naturlige variasjoner. Vi er ikke enig med FNs klimapanel (The Intergovernmental Panel on Climate Change – IPCC), når de påstår at utslipp av CO₂ endrer klimaet dramatisk. Vi støtter vitenskapelig basert folkeopplysning som en viktig del av demokratiet.» heter det videre på deres hjemmeside. Klimarealistene samler både forskere og andre som er interessert i aktuell klimavitenskap og som følger med i utviklingen på området. Klimarealistene opereres gjennom et Vitenskapelige Råd på 26 medlemmer, alle med høy kompetanse innen klimavitenskap.
En artikkel om CO2 av Eirik H. Devold fra 2015, publisert av Finansavisen og av Klimarealistene, som kan være at betydning å kjenne til når CO2 utslipp problematiseres.
Bøkene «Motvekt – fakta om klima» av Gregory Wrightstone (2017) (oversatt av Morten Jødal og utgitt på norsk i 2020) og «Klima- antiklimaks» av Kent Andersen (2020).
Boken «Den oppblåste tenåringen» av den kanadiske undersøkende journalist og forfatter Donna Laframboise. Boken er basert på 2 års arbeid og konkluderer med at «nærmest ingenting vi har blitt fortalt om IPCC er sant».

La meg dvele litt ved det siste punktet med noen opplysninger om IPCC og noen av funnene som beskrives i boken:

Det FN-styrte IPCC har tatt mål av seg til å undersøke den vitenskapelige litteraturen om klimaendringer, forklare følgene av dem og skrive en fortløpende serie rapporter. Resultatet ble det som av mange omtales som «KlimaBibelen». Dokumentet brukes som et felles utgangspunkt for klimaforhandlinger i regi av FN (som bl.a. gav oss Paris-avtalen).

I sin gjennomgang fant Donna Laframboise blant annet at:

Det medfører ikke riktighet at IPCC ved utarbeidelsen av «KlimaBibelen» gjennomgående har basert seg på fagfellevurderte underlagsdokumenter
IPCC medlemmer er nominert av medlemslandenes regjeringer. Vitenskapsakademiene i verden har aldri blitt bedt om å identifisere de antatt dyktigste ekspertene på de forskjellige fagområdene og rekruttert på grunnlag av dette
Det IPCC omtaler som forskere i verdensklasse inkluderer et 20-talls videregående studenter. Utvalgskriteriene for seleksjon av deltakere til IPCC er ikke gjort kjent

- IPCC er en politisk organisasjon, ikke en vitenskapelig. I tillegg har sentrale personer i IPCC tette bånd til aktivistorganisasjoner som Greenpeace og World Wildlife Fund (WWF). Personer fra disse organisasjonene opptrer også som forfattere og delansvarlige også i den 5. versjonen av KlimaBibelen

Det eneste riktige vil være å legge ned IPCC; planetens fremtid er for viktig til å bli tatt hånd om av denne forutinntatte ikke-vitenskapelige FN grupperingen

Når jeg reiser saken her gjøres det uten noen roller eller bindinger til noen aktører i denne sammenheng. Genuin bekymring og ekte interesse for at denne svært viktige tematikken er gjenstand for profesjonell, objektiv og vitenskapsbasert håndtering forut for fremleggelse av en for nasjonen betydningsfull stortingsmelding er det som ligger til grunn.

Hovedpoenget er å etterspørre en opplyst og faktabasert debatt i media, storting, regjering og samfunnet for øvrig. Slik debatt betinger at grunnlaget for å foreslå slike svært omfattende og kostbare tiltak er vitenskapelig forankret, forstått av beslutningstakere og fremstår som rimelig for folk flest. Det må være et minstekrav at målbare effekt kan dokumenteres før slike kostbare tiltak med omfattende konsekvenser for norske arbeidsplasser og skattebetalere besluttes.

Kari U. Nordmann

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!