Angela Merkel har gått i bresjen for den politisk korrekte utviklingen i Vest-Europa. Nå må vi alle leve med konsekvensene. Foto: Michele Tantussi / Reuters / NTB.

Den største skavanken ved våre samfunn er aldri noe tema, men overskygger likevel begivenhetene som beslaglegger oppmerksomheten: Vi er ikke lenger frie land der frie tanker resulterer i virkelig frimodige ytringer.

Vi har i stedet ett nokså begrenset sett av sosialt akseptable ytringer som avføder sosial anerkjennelse, og et annet av uakseptable ytringer som resulterer i sosiale sanksjoner og sosial utstøtelse.

De som drister seg til å gå utenfor de forholdsvis trange rammene for det akseptable, gjør det med en normalt sorgløs tilværelse som innsats. Innenfor rammene er derimot alt tillatt, og spesielt rosverdig er det hvis man bidrar til å marginalisere dem som er bannlyst fra før.

Identitetspolitikk er blant tingene som befinner seg innenfor det akseptables rammer, så lenge det handler om den riktige identiteten. Hvis ikke, er det verst for en selv. Tyskland er kanskje det mest patologiske eksemplet i så måte.

Den tyske journalisten Ferda Ataman, som har foreldre fra Tyrkia, tar i Tagesspiegel mandag til orde for migrantkvoter i politikken, forretningslivet, kulturlivet, mediene og andre sosiale arenaer i Tyskland. Personer som ikke er av tysk opphav, er underrepresentert i forhold til deres andel av befolkningen, skriver hun. Det betyr at mangfoldet i Tyskland ikke avspeiles, og sånn kan man ikke ha det.

Det er visstnok ikke bare kvinner og østtyskere som er ofre i Tyskland, det er migranter også, og kanskje mer enn de to førstnevnte gruppene: Nesten alle politikere, langt over 90 prosent av dem, er hvite. Den demografiske realiteten er en helt annen, forklarer Ataman:

Mennesker fra innvandrerfamilier er ikke lenger noen neglisjerbar minoritet. 26 prosent av menneskene i Tyskland har såkalt migrasjonsbakgrunn.

Andelen innbyggere med migrasjonsbakgrunn er enda større på de stedene som teller:

Men det er bare gjennomsnittet. De fleste av dem bor i vesttyske byer eller i Berlin. Og her er deres andel betydelig høyere: I Stuttgart 46 prosent, i Nürnberg 47 prosent, i Frankfurt allerede 54 prosent. Berlin ligger på 35 prosent.

De gamle i gokk kan tilsynelatende bare gå og henge seg, for hos generasjonen som teller på stedene som teller, er innbyggere med migrasjonsbakgrunn allerede i flertall:

Nesten halvparten av alle under 18 i Berlin har migrasjonsbakgrunn. I Hamburg, München, Stuttgart, Nürnberg, Hannover, Bremen og Wiesbaden er andelen allerede 50–60 prosent, og i Frankfurt mer enn 70 prosent.

Det er bare én akseptabel måte å forholde seg til dette på. Hvis man reagerer som Thilo Sarrazin, forfatteren av Tysklands mest solgte sakprosabok etter andre verdenskrig, er man et dårlig menneske:

Man kan se på det som at det tyske samfunnet forandrer seg (igjen) – eller man bekymrer seg for at samfunnet avskaffer seg selv. Dette er en völkisch måte å se det på.

Det anklagede ordet betegner at et folk anses som en rase. Det hører med til historien at avisen til nazistpartiet i Tyskland het Völkischer Beobachter. Moralen er klar: Hvis man synes det er trist at landet forvandles til det ugjenkjennelige fordi andelen innbyggere med dype slektsrøtter der blir mye lavere, hefter det noe nazistisk ved en.

Velkommen til tysk offentlig debatt anno 2020. Hva i all verden feiler det dette landet? Og hva feiler det dem som anser dette uhellsvangre landet som et politisk forbilde? Kanskje er det bra for verden hvis Tyskland avskaffer seg selv, men kan vi andre få slippe?

Atamans tankegods er giftig på flere måter. De som får sine omgivelser omveltet, reagerer ikke sjelden med sorg. Er det virkelig nødvendig å gi dem som allerede er i sorg, en ørefik?

Ydmykelsen synes i det hele tatt å være dagens metode. I en meningsutveksling hvor det er motstridende oppfatninger tilstede, vil noen nødvendigvis ta feil. Men i samsvar med de klassiske begrunnelsene for fri meningsutveksling anses dette som en liten pris å betale for at en sak kan belyses fra alle sider, for det øker sjansene for å forstå den riktig. Dette idealet synes glemt. I dag er det viktig å spytte den som tar feil, i ansiktet.

Men den største volden på menneskesinnet gjøres på andre måter: Folk blir tvunget til det George Orwell kalte dobbelttenkning i «1984»: Det er av ideologiske grunner helt nødvendig å leve med dypt motstridende oppfatninger. Dette er ikke nødvendigvis noe man har veldig klart for seg, men folk fornemmer gjerne at noe er galt, uten helt å kunne sette fingeren på det.

For Ataman er det åpenbart slik at mennesker med migrasjonsbakgrunn i Tyskland er antropologisk forskjellige fra dem som ikke har migrasjonsbakgrunn, til tross for at hun utvilsomt ville insistere på at alle med tysk pass er like tyske – i sitt enfoldige mangfoldsvesen rommer jo det tyske alt. Det er åpenbart noen egenskaper mennesker med migrasjonsbakgrunn har, som ikke kan representeres av mennesker uten migrasjonsbakgrunn.

Det kan vanskelig bety annet enn at mennesker med migrasjonsbakgrunn i Atamans optikk ikke kan identifisere seg med mennesker uten migrasjonsbakgrunn. Opprinnelige tyskere representerer ikke folk som Ataman fordi de har en annen identitet, de er altså noe annet.

Men den tanken har man ikke alltid lov til å holde fast ved.

For når folk med øyne i hodet konstaterer at det pågår en befolkningsutskiftning fordi mennesker med visse egenskaper som en gang dominerte på et sted, erstattes av mennesker med andre egenskaper, så skal de straks stemples som konspirasjonsteoretikere. Det holder nemlig ikke bare å si høflig at de tar feil, noe som er vanskelig å gjøre siden de har rett. Det behøves ydmykelse i form av en ørefik eller en spyttklyse i ansiktet i tillegg.

Theodore Dalrymple skrev en gang at han etter mange års studier av totalitære systemer innså at regimenes åpenbart usanne løgner ikke var ment til å lure folk, et prosjekt som uunngåelig ville ha vært forgjeves, men å ydmyke folk: Når de ikke våget å ta til motmæle mot noe de visste var usant, ble de litt ødelagt inne i seg.

Dette kunne like gjerne ha vært en beskrivelse av Norge anno 2020. Tro ikke at vårt land er et mye bedre sted for dissens enn landene i Warszawa-pakten var under de siste tiårene av den kalde krigen. Vi kunne med fordel lære av frihetselskende mennesker som opplevde den tiden bak jernteppet.

Hvis Ataman driver identitetspolitikk på vegne av mennesker med migrasjonsbakgrunn, kan hun høste anerkjennelse i den trange meningskorridoren som finnes i Tyskland – eller for den del Sverige og Norge. Hvis mennesker uten migrasjonsbakgrunn skulle gjøre noe lignende, kan de dømmes til den sosiale død.

Moralen er klar: Andres identitet er viktig, men din identitet teller ikke. Du skal tvinges til å akseptere at det skjer, samtidig som du tvinges til å benekte at det skjer. Du skal ikke få lov til å si det du ser med dine egne øyne.

Dette er en form for vold på menneskesinnet som er det kanskje største demokratiske problemet vi har.

Vi kan kanskje ikke bekjempe det politisk, men – for å låne et uttrykk fra Vaclav Havel i «De maktesløses makt» – kan vi i påvente av at historien går sin gang likevel beskytte vårt eget sinn ved å prøve å leve i sannhet. Bare det å slutte å lytte til profesjonelle løgnere og deres supportere kan være en start. Fyll sinnet med noe annet. Du blir ikke bare det du spiser.

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!