Tore Stubberud er i år aktuell med romanen «Berikelsen». Omslag: Valdisholm Forlag. Foto: Berit Roald / NTB.
I Tore Stubberuds nye roman er det motiver og temaer som ikke er ukjente for oss som er fortrolige med hans forfatterskap. Industri- og bygdemiljøet øst for Sarpsborg, «Borgenhaugen», er utgangspunkt for fortellingen. Han kjenner det godt, for han er vokst opp der. I Råtten sol (2008) løftet han det frem for å avdekke etterkrigsnorge. I Klamydiakroken (2019) møtte vi et annet viktig sted i Stubberuds forfatterskap, Frankrike.
I Berikelsen er dette landet, dets folkeliv og elitekultur, et hovedtema. I denne romanen blir dessuten den selvbiografiske stilen enda tydeligere enn før. Tross de kjente trekkene er Berikelsen både noe annet og jeg vil tro noe nytt i Stubberuds mangfoldige forfatterskap, som også har lødige innslag av sakprosa som til eksempel biografien J. N. Wilse. En opplysningsmann (2016).
Kan det avdekkes en grunnleggende tematisk meningsstruktur i dette forfatterskapet? En spennende problemstilling, men her får vi nøye oss med å søke etter koder lagt ned i den siste romanen. I Råtten sol gjør det fortellende jeg en refleksjon som det kan være fruktbart å merke seg. Fortelleren har vendt tilbake til sitt fødested, «Borgenhaugen», og han ser at mye er ødelagt og mangt fjernet av det som engang var. Han erindrer med hele seg, plutselig husker han med kroppen.
«Jeg kjente at kroppen min ikke hadde glemt, den mumlet og orienterte seg. […] Når kroppen kjenner seg igjen får sjelen raskt noen historier den kan fortelle.»
Berikelsen er en slik fortelling. I Berikelsen er «maten» og «måltidet», noe som er absolutt kroppslig, det forfatteren kjenner seg igjen i. Vi er det vi eter, hevdet materialisten Ludwig Feuerbach. Det var et pregnant uttrykk for kjernen i hans gastrosofi. For Stubberud gis det en sjel, og den ytrer seg gjennom en fortelling fra vår verden — om materien, om maten. «Sulten» i vid forstand driver mennesket, ikke bare for å tilfredsstille buken, men også for å nå ut over den og ut i verden, ja kanskje lenger. «Sult» er også et åndelig begjær.
Det «Borgenhaugen» vi møter i Berikelsen, er preget av fattigdom, arbeidsfolk som blir utbyttet av fabrikken, fyll og fest, Høyre-folk og Ap-pamper, men også bedehus og vekkelseskristendom. Plantet midt i det hele er det to sentrale skikkelser: besteforeldrene Selma og Anton. I og ved dem vokser lengselen eller sulten frem. For begge spiller maten og måltidet en viktig rolle i livet. Anton hadde hatt sine vansker. Han hadde opplevd spanskesyken. Det satte merker. Han hadde hatt psykiske problemer. Men Anton hadde et umåtelig sterkt matbegjær. Fra karameller til kaker og smørbrød. Og ikke minst brød, særlig grislet brød. «Det grislete brødet hadde to roller i livet hans.» Det var en «sann nytelse», midtpunktet i kostholdet til fest og hverdag.
Men det var også noe annet og mer, et minne om «jødenes uttog av Egypt til det forjettede land, etter det usyrede brødet kommer fest, det syrete og bestemors grisla.» I Antons matbegjær ligger gjemt en kode: måltidet i den jødisk-kristne tradisjon. Da Gud besøker Abraham i Mamres eikelund i skikkelse av tre menn, innbyr han dem straks til et måltid i teltet (1 Mos 18, 1-15). Gud innstiftet påskehøytiden ved å forordne et måltid holdt i all hast. På Sinai, der Gud sluttet sin pakt med Israel, trådte Moses og Israels eldste frem for Herrens ansikt. «De skuet Gud, og de spiste og drakk» (2 Mos 24, 9-11). Og de fromme kan fortelle om en Gud som «dekker bord for» dem like foran fiendenes ansikt (Salme 23,5). Måltidstradisjonen når sin topp ved det påskemåltid som ble rammen om det kristne nattverdsmåltid.
I Anton møter forfatteren matbegjæret. Men det er bestemoren Selma som ved sin kokekunst nører opp om det. I dette gjenkjenner forfatteren sammenhengen mellom bestefars matbegjær og sin egen udefinerte trang eller begjær etter Frankrike. Det er bestemor som gjør at dette begjæret får retning og blir fylt med innhold fra fransk kultur. Hun utløser det hele ved sin kokekunst, sine franske retter med navn på fransk. Det er nødvendig å bryte opp fra «Borgenhaugen»: «Jeg drømte om å bli min egen dannelsesroman». Bestefar skjønte han ville ut. Og til Frankrike. Men selv ville bestefar til Jerusalem, Abrahams Salem. Og han hadde sett det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, pyntet som en brud for sin brudgom. Og der i det nye Jerusalem bugner det av sydfrukter, men også epler, pærer og plommer. Og blanke kuer, så velsignede. «Til Jerusalem. Neste år i Jerusalem, Berikelsen. Frankrike.» Hva er berikelsen? Er det å forene Frankrike og Jerusalem, dannelsesreisen og pilegrimsreisen? Bestemor Selma dør i 1953. Hun hadde vært igjennom tunge lidelser. «Jeg holdt henne med selskap i sengen; hun leste høyt, fra John Bunyans En pilegrimsvandring.»
Dannelsesreisen begynt ved Isesjø, en vakker og fiskerik innsjø tett ved «Borgenhaugen». Der fant unggutten tid og sted til å lese om Frankrike og fremfor alt Paris. Veien til det franske gikk gjennom studier ved franske læresteder. Forfatteren drar i begynnelsen av 1970-tallet til Caen i Normandie i det nordlige Frankrike for å studere. Det ble en virkelig dannelsesreise. Ideene fra store tenkere suges inn – ikke minst de med fransk opphav. Det er midt i den tiden da venstreradikale overtar dominansen over politikk og universitetsliv i den vestlige verden. Men den norske studenten på studieopphold i Frankrike utvikler etter hvert en politisk-ideologisk profil av et annet slag. «Borgenhaugen» levde videre i ham – ikke som husmannsånd, men som kulturkritikk, med røtter i den folkelige mentalitet i Østfold.
«Han leser Heidegger. Storfe er interessante dyr. Heidegger er en germansk storokse som langsomt tygger i seg verden og skiller ut filosofiske begreper, ikke metangass, men greske substantiver. […] Okser og drøvtyggere har fire mager, kanskje Heidegger også. Mellom nettmagen og bladmagen er det trang passasje. Heidegger er ikke lett å lese.»
Det er betagende å lese om forfatterens møte og etter hvert vennskap med filosofen og sosiologen Claude Lefort, allerede en berømt tenker og kritiker, trotskist, faglig konsentrert om totalitarisme og demokratiteori. Han tilhørte venstresiden, men på sin særegne måte: Venstresiden var en «intellektuell og politisk tragedie på grunn av unnfallenhet, Ungarn og Tsjekkoslovakia». Lefort forfattet et forsvarsskrift for Solsjenitsyn med tittelen: Un homme en trop («Et menneske til overs»). I et selvbiografisk perspektiv er beretningen om det nære vennskapet med Claude Lefort et høydepunkt i romanen. Forfatteren opplevde ham
«som en inspirerende og liberal, venstreorientert tenker hevet over borgerskap og sur opportunisme slik jeg kjente den fra Oslo.»
På 1990-tallet finner forfatteren et sommerhus i Syd-Frankrike. Her er et annet miljø enn det intellektuelle han kjente fra før. I bondesamfunn og fjellandsbyer føler han seg hjemme. Livet går i et roligere leie. Maten og måltidet og ikke minst vinen gir gode erfaringer og nytelse. Emmanuel blir en nær venn. Navnet hans kommer fra Det gamle testamente og betyr «Gud er med oss», i det lå løftet om Messias. Under et siste måltid hos Emmanuel, som dør noen måneder senere, viser verten frem kjelleren, et sted for slakteavfall. Her var store bylter med hvite mark, som levde av halvråten slakt. Alt godt organisert, sier Emmanuel, er det ikke mer føde, så spiser de hverandre.
«I midten lå restene av en råtten kuknoke, som en gang kunne ha blitt en god osso bucco, og jeg kom til å tenke på kua ved Jesusbarnets krybbe, en kuknoke, kjøttet gjennomboret av hull på hull av markenes vandringer i begjær og mørke.»
Er det slik pilegrimsreisen og dannelsesreisen skal forenes? Til sist forent i Betlehem. Da ble Gud menneske, nærværende i barnet i krybben. Men barnet endte sitt liv på korset for å rense begjæret slik at det kunne forsones med et liv som pilegrim.
I Stubberuds roman er et mangesidig sosialt liv konsentrert om mat og måltid. Her er skrå blikk på et intellektuelt miljø han både er en del av, men også står utenfor. Men romanen har også en metaforisk kode gitt med sulten, maten og måltidet. I den ligger en klassisk europeisk idé: begjæret eller eros som søken etter det gode i alle former. I en tung europeisk tradisjon, gitt med kristendommen, blir eros forent med søken etter den egentlige virkelighet, Gud, som også er den egentlige kjærlighet. Drevet av sin søken er mennesket på vei som en pilegrim mot fellesskapet med den guddommelige virkeligheten. Stubberuds roman har røtter ned i og får en indre kraft fra denne dypt europeiske tradisjon.
Tore Stubberud
Berikelsen, roman
Valdisholm forlag (2020)
