Ap-leder Jonas Gahr Støre, FrP-leder Siv Jensen og statsminister Erna Solberg (H) deltar i Dagsnytt 18 på NRK den 20. januar 2020. Foto: Heiko Junge / NTB.

I et essay fra 2001 spurte historikeren Nils Rune Langeland «Kva er vitsen med Arbeiderpartiet?». Han etterlot inntrykket av at det gamle, ærverdige partiet var blitt til et sort hull i det norske politiske systemet. Det sugde alt til seg, og la allting dødt. Grunnen var at Ap ikke lenger fungerte som et politisk parti, men var endt opp som et rent administrasjonsparti.

«Politikk lever no eingong av erfaringar, og Arbeiderpartiet har ingen andre lenger enn det å administrere menneske», hevdet Langeland. Godt hjulpet av det politiske sentrum, mente han, var Ap hovedårsaken til at det ble lagt lokk på all politisk utvikling i landet. Det var på tide at «denne alliansen av småkårsfolk i naiv tillit til kalde teknokratar får ein ende». Bare slik kunne politikken vekkes til live igjen.

Tiden har gitt Langeland rett, og det på mer enn én måte.

I dag, 20 år etter, ligger Ap an til en historisk lav oppslutning. Partiet har klart det kunststykket å gjøre seg irrelevant for en stor del av sine kjernevelgere.

Politikkens nære forhold til erfaringen er ikke noe som bare gjelder for Ap. Også Fremskrittspartiets ferske beslutning om å ekskludere lederen for Oslo FrP, Geir Ugland Jacobsen, etterlater en følelse av at de som står bak eksklusjonen, ikke har forstått betydningen av sammenhengen mellom politikk og erfaring – den som Langeland pekte på i 2001.

Om man kan snakke om en «krise» i FrP, er den åpenbart av ideologisk karakter. Samme type krise går som en polariserende rød tråd gjennom Europa så vel som USA. Nasjonalkonservative, som Ugland Jacobsen henvender seg til, og liberalister befinner seg som regel på hver sin side av den røde tråden. Problemet med Ugland Jacobsens prosjekt er at det vil gå på bekostning av en ideologisk linje som samtlige partier på Stortinget i dag bekjenner seg til i en eller annen variant, FrP inkludert. De som tror at FrP er noe annet enn et liberalistisk folkeparti, kan finne seg et annet sted å drive med politikk, erklærte partiets første nestleder, Sylvi Listhaug, kort tid etter eksklusjonen.

Arbeiderpartiet brakk ikke i to over EU-spørsmålet. Bortsett fra et kort intermesso med Senterpartiet i hovedrollen ved valget i 1993, uteble de klare politiske alternativene. Det samme gjorde politiske interesse­motsetninger og kamp om sentrale verdispørsmål – slik Langeland antydet at en alternativ fremtid kunne sett ut om tilfeldighetene hadde villet det annerledes. I stedet for et potent politisk liv endte Norge opp med en slags felles administrativ politisk ideologi basert på et liberalistisk kompromiss, og som de ulike regjeringskonstellasjonene siden har byttet på å holde i hevd.

Venstresiden med Ap i spissen godtok kapitalismen og det frie markedets rolle i samfunnet og verden, mens høyresiden til gjengjeld aksepterte kravet om at individet selv fritt kunne velge livssyn, seksuell identitet og familieforhold. Globalisering i form av overnasjonalitet, menneskerettigheter og kampen for å «redde klimaet» endte opp som fellesoppgaver for samtlige partier. Både høyre- og venstresiden var imidlertid helt avhengige av at staten sikret den delen av det liberal-politiske prosjektet som de selv gikk inn for. Det var som å sette en bolledeig til heving under optimale forhold. Ikke overraskende este staten ut.

Kompromisset var ikke helt problemfritt. For det første ble det straks mye vanskeligere for partiene å markere forskjeller, og dermed bekrefte sin egen eksistensberettigelse. For det andre måtte fiendebildene samkjøres i større grad enn tidligere. Behovet for å lufte hat eksisterte fortsatt (det er nå engang slik politisk engasjement vekkes), men fordi interessefeltet nå i stor grad var endt opp som et fellesprosjekt, måtte retningen justeres. Løsningen fant man i alle -ismer som smakte av motstand mot den pågående liberaliseringstrenden: Ny-konservatisme, ny-nasjonalisme og nye former for folkelig populisme. Med større eller mindre grad av treffsikkerhet har samtlige også fungert som merkelapper på anti-establishment­partiet FrP. Men det var altså før. Nå kan Listhaug med VGs velvillige bistand i stedet fortelle velgerne sine at «nasjonalkonservativ» faktisk lukter litt på samme måte som nazisme.

Det liberal-politiske kompromisset har etter hvert gått på bekostning av de normer og institusjoner som tidligere ga samfunnsmedlemmene tilhørighet og identitet. Og her er vi kommet til det dilemmaet som kanskje også vil gjøre veivalget til FrP-ledelsen utfordrende på sikt: En betydelig del av FrPs kjernevelgere befinner seg nemlig i en gruppen som relativt sett kanskje har kommet dårligst ut av dette fellesprosjektet i sentrum av norsk politikk. Vi snakker her om det gamle, etnisk norske arbeider- og trygdeproletariatet som endte opp i hard konkurranse med nye grupper om statens gunst, og som i tillegg fikk beskjed om at de var rasister når de ga uttrykk for sin misnøye med de endrede forholdene.

Når ikke Arbeiderpartiet knakk i to over EU-saken, er det heller ingen grunn til å tro at Fremskrittspartiet kommer til å rakne i og med eksklusjonen av Geir Ugland Jacobsen, eller enkelte andre partimedlemmers drøm om en ny, nasjonalkonservativ linje. Partiet risikerer imidlertid en langsom, men stabil nedtur, litt som den som Ap har fått oppleve etter 2001. Det er hva som kan skje når nye erfaringer, for eksempel de som har satt europeisk og amerikansk politikk i bevegelse, ikke fanges opp og analyseres av våre egne partier.

«Difor er det mest radikale ein kan gjere i 2001, å kritisere sentrum i norsk politikk», avsluttet Langeland sitt essay. De som i dag går rundt med naiv-romantiske forestillinger om et konservativt alternativ til denne alliansen av «liberalister», må huske på at det Langeland skrev i 2001, fortsatt er sant. For mindre trangt i sentrum av norsk politikk har det ikke blitt. Snarere tvert imot.

Kjøp Halvor Foslis bok her!