Siv Jensen på pressekonferansen etter sentralstyremøtet 15. desember hvor det ble bestemt å ekskludere leder av Oslo fylkeslag, Geir Ugland Jacobsen. Foto: Berit Roald/Scanpix
Situasjonen i Fremskrittspartiet avtegner et bilde av et parti i indre oppløsning og er samtidig et aktuelt eksempel på at politisk troløshet straffer seg.
Regjeringsdeltakelsen ble en politisk nedtur for Frp. Rett skal være rett: Uten Frp i regjering ville det neppe ha blitt en så sterk opptrapping av bevilgningene til samferdselsformål. Men bortsett fra det har partiet lite å vifte med etter seks og et halvt regjeringsår. Frp ble presset til å innta programstridige standpunkter.
SV vet alt om hva som blir følgene av å delta i en politisk front som domineres av én partner. Under Kristin Halvorsens ledelse svingte partiet seg fritt og selvstendig opp til 12,5 prosent av stemmene ved stortingsvalget i 2001. De påfølgende fire årene var preget av forberedelser til rødgrønn regjering. Det likte SV-velgerne dårlig. En tredjedel av dem forsvant allerede ved 2005-valget. Ved valget i 2009 var stemmeandelen falt til 6,2 prosent og i 2013 var det så vidt partiet kom over sperregrensen.
SV i regjeringsposisjon ble nemlig tvunget til å innta standpunkter stikk i strid med det partiet sto for. Partiets politiske kjerne ble infisert. Jens Stoltenberg tvang SV til å være med på en erklæring om at USA er ankerfestet for norsk sikkerhetspolitikk og garantisten for norsk frihet og selvstendighet. Vi forestiller oss at gamle SV’ere skar tenner i ren forbitrelse over å være så grunnleggende og hjerteskjærende forrådt av sitt eget parti.
Frp ble politisk kvalt av mangel på politisk oksygenholdig luft under Erna Solbergs skjørter. Enda verre ble det da også Venstre og Kristelig Folkeparti søkte seg dit. Ettersom alle regjeringspartier hefter for Regjeringens politikk, ble Frp så lite gjenkjennbar at svært mange velgere ba om politisk asyl annetsteds.
Nå utvises en stalinistisk partikultur. De opposisjonelle blir riktignok ikke sendt til internering i Sibir, men får politisk dødsattest, utstøtes og fratas sitt lokallag. De som tenker annerledes enn Siv Jensen – og gir uttrykk for det – blir ekskludert og vanæret. Folk som ønsker Frp tilbake på sporet for å gjenfinne sine røtter, blir satt til side. Siv Jensen gjør Frp til «Høyre light» – og velgerne flykter. De mener vel at ett Høyre holder.
Kristelig Folkeparti får også unngjelde for sitt svik mot grunnverdiene. Partiet ble stiftet av bedehusfolk som motvekt mot sosialisme og marxistisk menneskesyn. De senere år er partiet infisert av nettopp slike tanker. Det var på nære nippet at ikke Knut Arild Hareide for to år siden fikk partiet innlemmet på den dyprøde siden. Nå er KrF et sted midt mellom ingenting og nesten noe, leter etter sin tapte sjel og velgerne flykter fra Skjærsilden.
Arbeiderpartiet var en gang småkårsfolkets foretrukne parti. Med dette utgangspunktet nådde partiet i glansårene over 48 prosent ved stortingsvalg. Da denne spaltist var ordfører i Ungdommens Bystyre i Trondheim, hadde Ap i byen 51,3 prosents tilslutning ved kommunevalg. I fjor var partiet falt 25,0 prosent. Oslo Ap fikk 44,6 prosent av stemmene ved kommunevalget i 1963 og dominerte hovedstaden så lenge at ordfører Brynjulf Bull ble kalt Sitting Bull – oppkalt etter en indianerhøvding fra Sør-Dakota.
Det er historie nå. Ap er erobret innenfra av eliter partiet ble stiftet for å bekjempe. I Oslo og Trondheim har Ap alliert seg med eksotiske utgrupper og avslørt seg selv. Velgerne reagerer etter det gamle ordtaket «Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er». Den politiske ledelsen i begge byer fremstår som et fremmedartet raritetskabinett. Ap har sviktet verdigrunnlaget og sin historiske misjon – og velgerne gir svar på tiltale.
Troløshet mot partiets egenart og manglende motstandskraft mot politiske flyveideer og ideologiske pandemier får alvorlige følger – enten det dreier seg om Ap, Frp, KrF eller SV.
Lær alt om klimasaken. Kjøp boken her!
