TV-serier er et nytt eksportområde der israelerne nå gjør suksess. Jeg har sett på de to siste i en rekke av TV-serier som har vunnet oppmerksomhet også internasjonalt.
Det startet med serien Prisoners of War (Hatufim), som var skapt av Gideon Raff. Den omhandler tre israelske soldater som blir tatt til fange i Libanon, hvorav to returnerer levende. De sliter med å tilpasse seg det normale livet. Etter hvert øker mistanken om at den ene eller begge har skiftet side i konflikten, og fungerer som fiendtlig agent. Serien fikk flere priser i Israel, og ble av New York Times utnevnt til tiårets beste utenlandske TV-serie. Men serien ble også utsatt for kritikk av familiemedlemmer til israelske soldater som var eller hadde vært krigsfanger. Noen av disse mente serien ville føre til flere kidnappinger av israelske soldater.
Plottet høres sikkert kjent ut, noe som skyldes at serien ble omdannet og utgitt som en av tidenes største suksesser i USA: Homeland. Personlig likte jeg den israelske originalen langt bedre, den var ikke så «glossy» som den amerikanske versjonen. Dessuten var den ikke en uendelig serie av typen vi dessverre har blitt vant til: Den originale israelske serien nøyde seg med to sesonger.
Den neste TV-serien som ble omdannet til en amerikansk versjon, var Euphoria, som fikk stor oppmerksomhet i politisk korrekte kretser, særlig fordi en av hovedpersonene var en tidsriktig transe, spilt av en ekte transperson. Dagbladet beskrev serien som en blanding av «Skam» og «Requiem» – en god beskrivelse, synes jeg. Ungdommer ble fremstilt som angstfylte vesener som dopet seg, drakk og hadde et utsvevende sexliv. Denne serien orket jeg kun én episode av, i den amerikanske versjonen. Det var episoden som ble hyllet av et enstemmig kulturkorps, fordi en av hovedpersonene (Jules) var en «jente» som i en erotisk ladet, semi-romantisk scene med en annen jente tydelig hadde en penis. Vel, sikkert bra, men ikke akkurat noe jeg finner særlig interessant. Den israelske orginalen har jeg ikke sett.
Men det er selvsagt gitt at ingen andre land i Midtøsten kunne stå bak en slik serie. Israel er kjent for sitt frie og levende miljø for alternativ seksualitet, noe man i frihetens navn bør sette pris på, uansett hvor mye man avskyr transaktivister og postmodernisme (som undertegnede).
Fauda
Men det virkelige gjennombruddet for israelsk TV-produksjon var serien som IKKE kom i amerikansk versjon, men som ble sluppet direkte på Netflix. Jeg snakker selvsagt om den fabelaktige Fauda.
«Fauda» handler om en liten enhet med spesialsoldater som forsøker å forhindre terror og andre angrep på Israel. Første sesong åpner med at en død terrorist viser seg å ikke være død allikevel. Hovedpersonen Doron, en «pensjonert» spesialagent som fikk æren for å ha drept den ikke helt døde terroristen, blir oppsøkt i sitt nokså mislykkede sivile liv. Han har brukt alle pengene sine på å kjøpe en vingård, men all vinen smaker surt. Vinen er sur, kona er sur, Doron er ute av trening, overvektig og rastløs. Derfor er han ikke vond å be når han ønskes tilbake til «Enheten».
Vi får egentlig aldri vite hva slags enhet det er snakk om. Mange tenker nok at det skal forestille en enhet underlagt Mossad, noe som er naturlig, siden en av serieskaperne faktisk er en tidligere Mossad-agent. Men først i tredje sesong nevnes noe som kan kalles informasjon om hva slags enhet det er snakk om, og da er det Shin Bet som navngis (ISA – The Israel Security Agency).
Hovedrollen Doron spilles av Lior Raz, som også er en av serieskaperne. Raz har faktisk bakgrunn fra den israelske elitestyrken Sayeret Duvdevan, som er en «under cover» enhet som består av arabisktalende. Han har selv erfart terror på kroppen i privatlivet, da han som ung mann opplevde at hans kjæreste ble knivdrept av en palestiner. Serien er derfor meget realistisk, og svært engasjerende. Spesialagentene må operere i tilnærmet klaustrofobiske omgivelser, alt er trangt, mørkt og skittent. De treffer ikke på alle skudd, de overlever heller ikke alt. Risikoen de utsetter seg for, er håndfast. Og noen ganger dreper de feil person.
Kvinnerollene er fylt av flotte, selvstendige kvinner med ulike problemer, og som aldri er preget av noe #MeToo. Nurit, som er en del av «Enheten», er seriens femme fatale: Smellvakker og beintøff forsyner hun seg grovt av mennene rundt seg. Hun løfter ikke et øyenbryn når hun bevitner grov tortur av palestinske fanger.
Den eneste gangen tittelen nevnes i serien, er når Nurit under en operasjon havner i en ekstremt farlig situasjon, omringet av palestinere som ikke ønsker henne noe godt. Varselet går ut på sambandet: Nurit er fanget i «faudaen». Fauda skal visstnok bety kaos på arabisk.
«Fauda» har hatt stor suksess også i arabiske miljøer. Dette skyldes nok at «fienden» fremstilles som hele mennesker. Vi får møte familier og barn, vi deltar i bryllup. Vi ser hvordan tilfeldigheter forandrer en naiv ung bokser til en innbitt terrorist. Vi ser den menneskelige tragedien konflikten tross alt innebærer for alle involverte.
Et element som etter hvert får fokus i serien, er avstanden mellom operatørene på bakken og strategene bak. Særlig i tredje sesong er dette et hovedtema, mens agentene opererer i Gaza for å redde israelske sivile som er tatt som gisler. Strategene tenker stort i trygg avstand fra slagmarken, mens operatørene står til knes i dritten og risikerer livet sitt daglig.
Men det som virkelig bærer serien, er samholdet innad i «Enheten». Uansett interne konflikter som dukker opp underveis, er de brødre døpt i blod. Tankene går til Shakespeares ord i «Henry V», og kongens tale til soldatene før det legendariske slaget ved Agincourt, på selveste St. Crispins Day:
From this day to the ending of the world,
But we in it shall be rememberèd—
We few, we happy few, we band of brothers
De tre første sesongene av «Fauda» er tilgjengelig på Netflix, men fjerde sesong er utsatt på grunn av covid-19. Vi får vente og håpe, dette er virkelig severdig.
«Fauda» har fått kritikk fordi agentene visstnok snakker gebrokkent arabisk, noe som gjør det usannsynlig at de kunne fungert «under cover». Selv behersker jeg ikke arabisk, så dette er for meg (og de fleste av oss) uvesentlig.
Valley of Tears
Akkurat nå går storsatsningen «Valley of Tears» på HBO. Vi er i Israel, år 1973. Landet føler seg uovervinnelig etter den massive suksessen i Seksdagerskrigen (1967). En hybris preger befolkningen. Hippietiden setter sitt preg også på Israel. Forsvaret er i dårlig beredskap. Og ved hjelp av oljepenger har arabiske land og Syria opprustet kraftig. Og Yom Kippur står for døren.
I første episode møter vi den nerdete og nokså sutrende etterretningsoffiseren Avinoam, som ustanselig og med stigende hysteri forsøker å advare om et nært forestående syrisk angrep. Åstedet er Mount Hermon, en utpost på Golan-høydene. Men han har ropt «ulv» for mange ganger, og ingen gidder å høre på ham. De forstår først av Avinoam har hatt rett hele tiden da artilleriet åpner opp, etterfulgt av syriske fallskjermjegere som bokstavelig talt trenger gjennom inngangsdøren.
På flukten som følger virker Avinoam mest opptatt av å redde sitt kjæledyr, et hvitt pinnsvin. Men karakteren utvikles, og etter hvert må også Avinoam vise viljestyrke og heltemot som overgår våre (og hans) forventninger.
Vi møter israelske soldater som blir beordret til å forsvare områder med tre stridsvogner mot hundre syriske. Det er kaos, situasjonen er uoversiktlig, og panikken sprer seg. Mange av soldatene slåss omtrent med ryggen mot husveggen, kibbutzene er få mil unna, også familien står på spill.
Vi møter også den hedonistiske, middelalderske kjendisjournalisten Meni Ben-Dror, alkoholisert og med to pur unge jenter i senga, som oppdager at hans sønn har kommet fra Frankrike til Israel og innrullert seg i IDF, og nå har han havnet midt i helvete. Vi møter en araber som er israelsk statsborger og som er fengslet for opptøyer i regi av Israels versjon av «Black Panthers», og som er desperat etter å slutte seg til sin bror i hans stridsvogn som kjemper på Golan-høydene. Disse to finner ved en tilfeldighet sammen og forsøker å nå frem til fronten i et uoversiktlig kaos. Jeg tilgir glatt det usannsynlige at Ben-Dror ender opp som stridsvognkommandør for å kunne følge sin sønn i striden. Poenget er uansett at en far som har sviktet, forsøker å rette opp sine feil. Etter min mening er det vakkert.
Handlingen er fortettet, etter mange episoder er vi fortsatt på dag tre. Også her fremstilles kvinner som selvstendige, sterke skikkelser. Det er befriende å se slike serier, blottet for postmoderne, politisk korrekte og kvoterte roller.
Det er planlagt en sesong 2. Første sesong omhandler kampene mot syriske styrker på Golan-høydene. Andre sesong skal etter planen omhandle kampene i Sinai mot egyptiske styrker.
Riktignok er ikke alt i serien historisk korrekt. Blant annet var utposten på Mt. Hermon nedstengt allerede et døgn før syriske styrker ankom. De var altså varslet. Men de var absolutt ikke forberedt, og det endte i katastrofe i første omgang. Basen ble senere gjenerobret, noe som kanskje vil komme frem senere i serien.
Styrken i serien er hvordan de militære mannskapene fremstilles. Det israelske forsvaret er et virkelig folkeforsvar, og derfor er det ikke glattbarberte «hunks» vi møter, dette er ikke en amerikansk krigsfilm og handler ikke om US Marine Corps. Det handler om alminnelige mennesker i en veldig kaotisk, skremmende og farlig situasjon som bokstavelig talt må slåss for livet.
Så langt er min eneste kritikk at vi ikke får noe særlig innblikk i motpartens tankegang. Alt ses fra et israelsk perspektiv. Det er mulig dette inntrykket rettes opp når alle episodene er ute.
Uansett: Serien anbefales sterkt, trass i noen skjønnhetspletter.
Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!
