FrP-leder Siv Jensen og nestleder Sylvi Listhaug holder pressekonferanse i Oslo den 15. desember 2020, etter sentralstyremøtet i partiet der fylkesleder i Oslo Geir Ugland Jacobsen ble ekskludert. Foto: Berit Roald / NTB.

Når Fremskrittspartiets sentralstyre beslutter ikke bare å ekskludere fylkeslagets leder i Oslo, Geir Ugland Jacobsen, men også å legge ned hele Oslo FrP med det samme, er det et logisk skritt på en vei som partiet har gått lenge under Siv Jensens ledelse.

Et forsvarsel om det som var i gjære, kom tirsdag formiddag, bare få timer før sentralstyremøtet der eksklusjonen av Ugland Jacobsen skjedde. De som ønsker et nasjonalkonservativt FrP, får finne seg noe annet å gjøre, sa Jensen.

«Straff én for å oppdra hundre», lyder et råd til herskere som er så gammelt at originalen er formulert på latin. Både mafiaen, Mao Zedong og partipolitikken illustrerer fenomenet. Med eksklusjonen og den brente jords taktikk i Oslo viser Jensen klart hvor velkomne andre nasjonalkonservative vil være i FrP heretter.

Men det er en lang setning som har fått et slags punktum denne tirsdagen, og historien den forteller, handler om dekonstruksjonen av Carl I. Hagens politiske livsverk.

Det er nesten femten år siden Siv Jensen tok over ledervervet i FrP etter Hagen, det er mer enn tjue år siden hun ble valgt til 1. nestleder, og det nærmer seg tretti år siden hun ble valgt inn i fylkesstyret i Oslo FrP, som nå altså opphører å eksistere.

Det var således en relativt fersk Jensen som tok Hagens parti under det berømte landsmøtet på Bolkesjø i 1994, der den liberalistiske fløyen i partiet ble hardt desimert av den populistiske fløyen Hagen representerte.

At dette lønte seg politisk, er lett å se: Ved stortingsvalget i 1993, altså før oppgjøret på Bolkesjø, endte FrP med 6,3 prosent av stemmene. I 1997 fikk partiet 15,3 prosent og ble for første gang større enn Høyre. I 2005 endte FrP på 22,1 prosent. Siv Jensen fikk dermed en flying start ved sitt første stortingsvalg som partileder i 2009, der FrP fikk 22,9 prosent. I disse årene snuste partiet rett som det var på 30 prosent på meningsmålingene.

Siden gikk det nedover. Allerede i 2013 var valgresultatet sunket til 16,3 prosent. Ved stortingsvalget i 2017 holdt man koken noenlunde med 15,2 prosent, men nå som partiet har vært under ti prosent på meningsmålingene, er det overtydelig at noe er gått fryktelig galt.

To viktige begivenheter spiller utvilsomt en rolle her: Terrorangrepet den 22. juli 2011 og Fremskrittspartiets inntreden i regjeringen Solberg høsten 2013.

Det som har skjedd siden da, er at hun som partileder i praksis har omgjort og fullstendig reversert det strategiske valget som Carl I. Hagen tok for mer enn et kvart århundre siden: Steg for steg er den populistiske fløyen i partiet blitt marginalisert, og nå er den også i ferd med å bli desimert.

Om hun er blitt mest påvirket av å ha sittet i en regjering der Erna Solberg er sjef, eller om det er Anders Behring Breiviks spøkelse som har preget henne mest, er ikke godt å si. Enden på visa er uansett et FrP som knapt er til å kjenne igjen.

Erna Solberg er den mest antinasjonale statsministeren Norge har hatt siden andre verdenskrig, og som Solbergs statsråd er også Siv Jensen blitt antinasjonal. Jensen er blitt sosialisert inn i en rolle hvor det å være nasjonalkonservativ gjør deg til deplorable, sammensurium og harrytass – kanskje også en potensielt radikalisert islamofob.

I denne prosessen har partiorganisasjonen gått samme vei som lederen, og ikke bare hva angår det antinasjonale. Det er ikke lenger noen prinsipiell forskjell mellom FrPs og MDGs innstilling til klimaspørsmålet.

I alle disse årene har Jensen hatt full kontroll over partiapparatet, hvilket også har en naturlig forklaring: Den barnløse Jensen har hatt bedre tid enn sine potensielle rivaler til å pleie partiapparatet. En hær av liberalistiske apparatsjiker står til hennes disposisjon.

Denne forvandlingen av FrP senker partiets oppslutning, men det trenger ikke være noe større problem for partiets ledelse og apparat. Deres tilværelse kan forbli komfortabel også med en oppslutning på mellom fem og ti prosent.

Problemet er snarere demokratisk: Når FrP knapt blir til å skille fra Høyre, er det mange mennesker som blir politisk hjemløse.

For selv om Jon Michelets ønskedrøm fra 1987 om en million innvandrere ser ut til å gå i oppfyllelse i 2021 (om man regner med andre generasjon), og fruktbarhetstallene har sunket i ti år på rad til tross for import av innvandrergrupper med klart høyere fertilitet, er det fremdeles et flertall av Norges befolkning som ikke er antinasjonale.

Senterpartiets nylige suksess på meningsmålingene kan forstås i et slikt lys: Mange klamrer seg til håpet om at Trygve Slagsvold Vedums mannskap ikke er like ivrig etter å avvikle Norge som hele resten av partifloraen på Stortinget. En slik suksess er naturligvis resultatet av velgernes desperasjon. Alternativene deres er nemlig enda verre.

Man har for eksempel den vinglete og ikke påfallende ærlige Støre, en rik mann som bruker polske håndverkere til å pusse opp hjemme hos seg, og som ville importere ti tusen syrere til Norge. Eller den islamofile og Kina-underkastede Erna, som dertil er på FNs bærekraftskjør og har importert en IS-terrorist – under det sannsynligvis feilaktige påskuddet at hun hadde et alvorlig sykt barn. Over de andre kan vi bare legge et pietetsfullt glemselens slør.

Men Sp er rede til å gå i regjering med venstresiden. Forhåpningene som næres til Sp, er derfor grunnløse.

Konklusjonen kan vanskelig bli noen annen enn at det representative demokratiet i Norge ikke fungerer. FrP kan tillate seg å forakte sine egne velgere, som ligner mer på Geir Ugland Jacobsen enn på Siv Jensen, for disse har ingen andre steder å gå.

Dermed ender hærskarer av nordmenn opp uten politisk representasjon. Den politiske klassen står like fjernt fra dem som idretts- eller filmstjerner, dog uten å være gjenstand for lidenskapen som kan bli disse til gode.

Det finnes heller ikke håp om noen kontrarevolusjon i FrP.

Sylvi Listhaug er sannsynligvis den eneste som i øyeblikket kunne ha vunnet en kampvotering mot Siv Jensen. Men hun fikk sitt tredje barn for ikke så lenge siden, og har lojalt tatt Jensens side. Når Listhaug stiller opp med Jensen på pressekonferansen der Ugland Jacobsens eksklusjon er tema, har hun spilt bort mesteparten av den lille gjenværende politiske kapitalen hun hadde blant FrPs tradisjonelle velgere.

Dertil kommer at Jon Helgheim ble utmanøvrert i nominasjonsprosessen til neste stortingsvalg. Det svekker radikalt hans utsikter til å prege partiet.

Ved å bevege FrP i retning av Høyre, er Jensens beste håp om et større FrP at Erna Solberg trekker seg som Høyre-leder etter et høyst sannsynlig valgnederlag i 2021. Uansett hvem som tar over etter Solberg, vil Jensen kunne dra fordel av sine mange år i manesjen. Hun har jo vært i politikken i hele sitt voksne liv. Men i praksis vil ikke en fremtidig forskyvning av velgere fra Høyre til FrP forandre noe som helst.

Den politiske situasjonen i Norge har dessverre mange fellestrekk med USA, der makteliten forakter store deler av befolkningen.

Men Norge har ikke vært i nærheten av å ha noen politisk skikkelse som Trump. Samtidig ligger det søvnige, lydige, konfliktsky, propagandasvelgende og pengesmurte segmentet av befolkningen i mye større grad som et vått ullteppe over alle utsikter til reell politisk forandring i Norge i overskuelig fremtid enn det gjør i USA.

Kjøp Halvor Foslis bok her!