ML pluss BLM = sant

Veltingen av statuer i USA er uttrykk for et opprør mot historien. Man går løs på historiske symboler, selv de progressive. Albert Pike ligger veltet på selve dagen for frigivelsen av slaver i Texas, to år etter at Emancipation Proclamation i 1863 friga slaver over hele USA. June 19, 2020. Foto: Jonathan Ernst/Reuters/Scanpix

Debatten om Marthe Michelets angrep på Hjemmefronten handler om noe mye mer enn norsk okkupasjonshistorie. Det føyer seg inn i en tidsstrømning hvor det gjelder om å rense historien for forfedrenes synder. I USA er det slaveriet. 1619 Project sier slaveriet var utgangspunktet for USAs grunnleggelse, ikke opprør mot tyranni. Det snur opp ned på forestillingen om USA som en skinnende by på toppen av et fjell og et frihetens fyrtårn. Det blir ingenting tilbake. Selv ikke grunnlovsfedrene var noe å skryte av.

Det forklarer hvorfor selv George Washington og Abraham Lincoln ble revet ned av soklene.

Norske medier har ikke dvelt ved denne rasering av historien. Det finnes ikke noe motstykke i norsk historie. Vi var koloni under Danmark. Men det finnes andre, nyere hendelser som kan «brukes» i en kulturrevolusjon:

Hvis det kan bevises at heltene i Hjemmefronten sviktet jødene, trekkes også vi inn i historiens største forbrytelse. Vi har smykket oss med motstandskampen. Nå får vi vite at det ikke sto så bra til. Disse blonde nordmennene hadde en rem av den samme huden som tyskerne.

Debatten om Michelet og motboken har vært omfattende i Aftenpostens spalter.

Michelet får overraskende stor oppslutning fra kultureliten: Forleggere og journalister.

De tre faghistorikerne Bjarte Bruland, Mats Tangstuen og Elisa Barring Berggren går strengt faglig til verks. Michelet og journalistene snakker om noe annet. De er ute i et annet ærend, men det kan de ikke si: De kler sitt oppdrag i historefagets kledebon: – Hva visste de og når? Michelet bruker en rapport fra Gunnar Sønsteby som «bevis» og hevder at den ble holdt skjult for henne på Hjemmefrontmuseet. Museet kan bevise at hun fikk den utlevert.

Alle vi som opplevde ML-tiden, drar kjensel på metodikken og retorikken. Utrolig nok klarer Gunnar Kagge i Aftenposten å avkle henne. Likevel kaller han de tre motforfatternes arbeid for et karakterdrap.
Bokanmeldelse: Slakt som nærmer seg karakterdrap

Denne boken er for spesielt interesserte.

Dersom målet er å svekke inntrykket svært mange satt igjen med etter Michelets bok, er det neppe vellykket.

De plukker ut påstander og avsnitt. Så går de til Michelets kilder og sammenligner med sine egne. Gang på gang dokumenterer de at hun er selektiv. Ofte har hun kuttet gjengivelsen. Om setningen etterpå gir et mer nyansert bilde, har hun ikke tatt den med.

Av og til har hun endret små ord som gir helheten en annen betydning.

Michelet hevder at Gunnar Sønsteby var irritert over at jødiske kvinner fikk bruke fluktrutene hans.

Men de tre forfatterne leser kildene helt annerledes, og viser til hele sitatet fra Sønsteby. Han nevner ikke «jødiske» i det hele tatt. Av sammenhengen fremgår det at han klaget over at kvinner som ikke var i umiddelbar fare, ikke jødiske kvinner, fikk reise. Tvert imot hjalp Sønsteby også jødiske kvinner med å få transport.

Michelets anklager mot Sønsteby fikk mye oppmerksomhet for to år siden. Ikke mange av dem står igjen dersom de tre har rett.

En annen som fikk hard gjennomgang i «Hva visste hjemmefronten?», var den tidligere politimannen Alf T. Pettersen. Han sto bak «Carl Fredriksens Transport», som reddet rundt 350 jøder over til Sverige.

Michelet hevder at han presset penger av jødene.

I behandlingen av Michelets kildebruk om Pettersen glir boken over fra å være slakt til å bli et slags karakterdrap.

Hun anklages for å forfalske og fortie kilder.

Samtidig synes jeg at de tre kritikerne gir inntrykk av å lese Michelet som Fanden leser Bibelen.

Gunnar Kagge avslører woke-mentaliteten i arbeid: Er det virkelig karakterdrap hvis tre faghistorikere viser at en forfatter som anklager Hjemmefronten for anitsemittisme, har fusket med kildene? Jeg trodde det var Michelet som drev karakterdrap på mennesker som ikke kan forsvare seg.

Det er derfor så mange har reagert sterkt på Michelets bok.

Men Kagge mener at de leser Michelets bok som Fanden leser Bibelen.

Det forklarede lys

Woke-bevegelsen er en sekt som er overbevist om at den ser både bakover og fremover. For å bygge en ny fremtid, må fortiden rives. Woke er i slekt med anabaptistene på 1500-tallet.

Størst inntrykk gjør Sidsel Levin, som setter fingeren på et avgjørende punkt: Hvordan kan Michelet tro at hun taler på vegne av jødene?
Hvor har Michelet det fra at hun ser historien fra et jødisk perspektiv?

Er det lojalt mot norske jøder å legge inn ord i fortolkningen av originalkilder slik at det fremstår som om Gunnar Sønsteby stengte sine ruter for jødiske kvinner?

Originalkilder Michelet hevder ikke finnes, viser at Sønsteby hadde kontakt med jøder i motstandsbevegelsen som organiserte flukt for andre jøder, og at han også selv bisto i flere jøders flukt.

Og er det lojalt mot ofrene og overlevende å klippe og mistolke kilder slik at motstandsfolk feilaktig fremstår som antisemitter? Trenger vi å skape flere av dem? Var de ikke mange nok? En slik historieskriving legger bare sten til byrden. (…)

Det er uforståelig at Gyldendal forlag fortsatt tør hevde at Michelet har «endret vår kollektive forståelse av holocaust ved å se tragedien fra jødenes side». Selv ønsker jeg ikke å være alibi for en slik markedsstrategi. Dette skurrer svært stygt nå.

For woke-bevegelsen er det lojalt. La gå med at Michelet dermed bryter en av identetspolitikkens egne regler: Forbudet mot kulturell appropriasjon. Men temaet er for takknemlig til at Michelet kan la være. Det finnes kilder med ansatser som støtter hennes hypoteser, og resten klarer hun selv.

Woke-bevegelsen er en ekstrem versjon av hensikten helliger midlene.

Rasjonalisering og moral

Gyldendal forlags sakprosaredaktør Reidar Mide Solberg bruker også en rasjonaliserende begrunnelse: Michelet har etablert et nytt narrativ. Hun har «løftet» den jødiske erfaringen inn i den kollektive bevisstheten.

Med sine bøker har Marte Michelet klart å løfte forståelsen av det norske holocaust inn i den allmenne bevisstheten i Norge. I tiår etter tiår var det helt vanlig å utelate den jødiske erfaringen fra skildringer av den norske okkupasjonshistorien.

Etter utgivelsene Den største forbrytelsen og Hva visste hjemmefronten? er det ikke lenger mulig. Dette er noen av grunnene til at vi i Gyldendal stiller oss bak Michelet og er stolte av at hun har valgt å utgi bøkene sine hos oss.

«Alt passer» med frontene i USA: Den som angriper, fremstilles som offer. Sannhet er noe relativt. Selv kildesitater er relative.

Det denne debatten først og fremst handler om, er fortolkning, utvalg og valg av perspektiv. Som historiker og forfatter Synne Corell sier i et intervju i Dagsavisen 7. november i år: «Når Bruland, Tangestuen og Berggren skriver om ‘sitat-kutt’ får de det til virke som det finnes fastlagte regler her. Spørsmål om hvordan vi historikere bruker kilder, hvordan vi fortolker dem, siterer fra dem og refererer til dem, diskuterer historikere hele tida. Det er det faget handler om.»

Corell er oppgitt over «hvor stygg debatten har blitt» og over de uvanlig harde ordene som brukes mot Michelet. Den oppgittheten er vi mange som deler.

Men i norsk debatt ser vi ingen analyse av woke-bevegelsen, den er fraværende i norske medier. Det nye klimat er blitt som luften vi puster inn. Vi skal ikke merke noe. Det skal gli inn av seg selv.

Stueren politisk vold

De som trekker i trådene, forfører både seg selv og andre. Noen av løgnene, ikke minst om Trump, er så tykke og fete at journalistene vet de lyver.

Her står vi overfor et ubehagelig dobbeltspill hvor man dekker over politisk vold.

Ytterste venstre dominerer mediene i Norge i den grad at de beskytter BLM og Antifa. Det norske publikum har aldri fått vite at politisk vold er blitt et innslag i politikk og samfunnsliv i USA med Demokratenes velsignelse. Journalistene vet at det da ville bli vanskeligere å selge inn Biden og Harris som moderate.

Reporterne driver bevisst desinformasjon.

ML døde aldri i Norge og står nå klar til å fusjonere med BLM og Antifa.

Prosjektet er det samme: Dekontruksjon av det gamle samfunnet for å bygge et nytt fra År Null.

Man gjør det effektivt ved å gjøre heltene til skurker.

Woke-bevegelsen står mye sterkere i USA enn norske medier gir inntrykk av. Ved å unnlate å rapportere om den, er ikke folk bevisste på hva som skjer.

Det som før var en alternativ fortelling hjemmehørende på campus og i radikale miljøer, har overtatt liberale høyborger som New York Times. De virkelig liberale, som debattredaktørene James Bennett og Bari Weiss, har måttet slutte. Klimaet ble uutholdelig.

Fravrister Trump kirken

Det er denne tidsånden Marthe Michelet er bærer av. Det er ikke vanskelig å se linjene fra ML-tiden og til BLM. Den samme hardhet, kompromissløshet, retorikk som spidder. I god maoistisk ånd gjør de historien til slagmark. Det spesielle med den nye amerikanske revolusjonen er hvor total den er: Fra Kongressen, til mediene, til BLM og Antifa som fungerer som milits. Amerika ble i noen uker i sommer tatt på sengen. Republikanerne var paralysert, og selv Trump var taus et par uker. Når han forsøkte å vise handlekraft, ble han sablet ned av mediene.

Norske medier står i fremste rekke. De gjør jobben for anti-Trump-fronten: Hvis BLM/Antifa brenner deler av en kirke rett utenfor Lafayette-parken ved Det hvite hus, er det et angrep på Amerika. Trump forlater Det hvite hus fulgt av sine medarbeidere for å stå utenfor St. Josephs-kirken, som er fra 1800-tallet, med en bibel i hånden, for å vise: – Dette er vårt, dette vil vi forsvare.

Men Trump må ikke få gjøre kirken til sin eiendom. Derfor må han latterliggjøres. Journalistene bemerket at Trump holdt Bibelen opp ned, og en spurte ham frekt: – Hva er ditt favorittbibelsted?

For pressen aner ikke Trump hva Bibelen er, og han vet ikke opp ned på den. Han drives kun av egeninteresse.

Han ryddet parken bare for å kunne posere! Tenk det sier mediene som gjorde at Obamas åtte år var en eneste lang posering.

Siden har noen av dem som var med, forsvarssjef Mark Milley og forsvarsminister Mark Esper, tatt avstand fra markeringen. Det skjedde på ettersommeren, og dermed viste de to at de distanserte seg fra presidenten. Men hva mer er: De viste at de vendte seg mot det patriotiske Amerika.

I ettertid ser vi at turen gjennom parken var historisk viktig.

Dagens revolusjonære angriper historien og vil skrive den om. De er like fanatiske som bolsjevikene og maoistene var. Eller jakobinerne.

Kultur-Norge

Kultur-Norge – den del av det som deltar i ordskftet – er på Michelets side. De har fulgt med på woke-trenden, og da gir det seg selv: De hvite bondegutta fikk antisemittismen inn med morsmelka. Akkurat som Abid Raja.

Her er vi ved en av woke-bevegelsens skjulte motiv: Hvis både staute bondegutter og pakistanske foreldre deler samme antisemittisme, er kanskje skylden likelig fordelt, og det blir mulig å bygge et nytt samfunn? Her ligger oppbyggeligheten begravd, og det virker som man oppdager en sannhet. Men det er en sannhet man selv har skapt.

Slik fungerte bolsjevismen. Noen måtte bære skylden. Selv om prisen var at man opphevet den historiske sannheten.

En høyere moral

Woke-bevegelsen bygger på moral, men det er en spesiell moral, bygget på følelser og et mandat om å oppfylle rettferdigheten.

Disse menneskene styres av et «det må være sånn». De bruker følelsene. Vi har kommet så langt i vår forståelse at historien blir innlysende: Vi trenger derfor moralister som Michelet, ikke historikere. Eller moralister, først og fremst.

De største moralistene i denne forstand var stalinistene og maoistene.

Debatten har foregått i Aftenposten, som er en slags norsk New York Times: Avisens journalister føler instinktivt sympati med Michelet.

Språket er betegnende for hvordan man tilnærmer seg et så alvorlig spørsmål som Holocaust. Andreas Sletholm:

Så er også jeg blitt en middelaldrende mann, altså opptatt av krigshistorie.

Utløsende var dette pussige fenomenet motbok. En bok som gjennomgår og motbeviser sentrale deler av en allerede utgitt bok.

Nå er det Marte Michelets bejublede Hva visste hjemmefronten? som er stridstema.

Uansett hvem man heier på, bør man i hvert fall glede seg over formen. Bokkamp er samfunnsdebatt på høyt nivå.

Heier på?

Taktskifter

Måten man snakker om temaene på, overskygger historien – også historienn om Holocaust – hvis den ikke sier det samme som Michelet, er det på grunn av hjemmefrontnarrativet.

De tre forfatterne har gjort en stor jobb med å granske Michelet. Men skal man forstå den store oppslutningen hun får, må man se bøkene i et større perspektiv. Da blir det også forståelig at forstander i Det mosaiske trossamfunn Ervin Kohn og styreleder Rolf Golombek hyller Michelet som modig. Deres store fallacy er at de bedømmer henne med fasit i hånd. Det er en elementær feilslutning: Folk som opplevde trettiårene, hadde ingen anelse om at Auschwitz’ porter skulle åpne seg og forvandle jødene til aske.

Med fasit i hånd blir spørsmålene omvendte:

• Hvorfor ble de fem jødiske nordmennene som hadde overlevd Auschwitz, stående igjen da De hvite bussene hentet de norske fangene?

• Hvorfor ble de to som skulle hjelpe ekteparet Feldmann til å flykte til Sverige, men i stedet drepte dem, frifunnet for drap?

• Hvorfor skal vi ikke tro på uttalelsen fra Gunnar Sønsteby om at deler av hjemmefronten kjente til at jøder ville bli deportert flere måneder før aksjonene fant sted?

• Hvorfor ble det ikke satt i gang målrettede aksjoner for å redde jødene før Donau-transporten 26. november 1942?

• Var ikke nazistenes propaganda, registreringen av jøder fra tidlig i 1942 og massearrestasjonen av jødiske menn i oktober 1942 tilstrekkelig klare signaler om den kommende katastrofen?

• Hva visste den norske regjeringen i London, og hva lå til grunn for dens prioriteringer under okkupasjonen?

Vi er takknemlige for at Marte Michelet stilte de spørsmålene vi ikke har våget å stille.

Men spørsmålene er stilt og belyst. Mange av dem lar seg ikke besvare med enkle ja/nei. Hvorfor ble de danske jødene reddet, og ikke de norske? Én grunn er at de danske hadde lengre botid og var bedre integrert. Men den viktigste forskjellen var at det var 1943 og ikke 1942. I 1943 visste alle at tyskerne kom til å tape krigen.