Jorge Luis Borges
For en tid tilbake skjedde det noe som fikk meg til å grunne over følgende: Hvilken institusjon har betydd mest for meg gjennom livet? Tanken og spørsmålet var bevisst skjevvektet til å gjelde kun slikt som finnes i skyggelandet mellom abstrakt og konkret. Dessuten ble familie, folk og fedreland – alt sammen institusjoner i en viss betydning av ordet – holdt utenom. Men med alle disse forbeholdene og begrensningene i mente, så ble konklusjonen: biblioteket. Denne interne kåringen bærer i seg ikke bare sin personlige, historiske begrunnelse, men også noen implikasjoner av allmennmenneskelig karakter, vil jeg mene, nemlig om hvordan tenkende mennesker jevnt over kan skape seg et levelig liv selv i Tøvets tidsalder.
Min familie flyttet fra bygda til småbyen da jeg var ti år gammel og skulle begynne i femteklasse. Det ble en fin, ny tilværelse både på skolen og ellers, men det aller kjekkeste var å bli kjent med byens offentlige bibliotek, som lå midt i Storgata, i Sparebankens andre etasje. Ennå minnes jeg gleden ved å snuse meg gjennom reol etter reol med slitte bøker, hyllemeter etter støvete hyllemeter; en ny og spennende verden åpnet seg, og siden har jeg aldri helt forlatt den.
Det ble nye og større byer i ulike land etter hvert, spennende bokhandlere av mange slag, og i senere år tilgang via nettet til nesten alt som finnes av bøker, elektroniske eller mellom permer. Også min egen, private boksamling – hvilket er betydningen av det opprinnelig greske ordet – vokste meg over hodet, bokstavelig så vel som billedlig, uten særlig orden og i alle retninger. Slikt er til både glede og ergrelse. Etter hvert ble besøkene på de stedlige, offentlige bibliotekene sjeldnere og sjeldnere, men det gleder meg ennå hver gang jeg ser at et nytt, flott bibliotek er innvidd, nå senest Deichman i Oslo. For et samfunn som bruker penger på slike praktbygg, finnes alltid håp.
Biblioteket som konsept har imidlertid minst like innflytelsesrik eksistens som selve de fysiske bygningene hvor mer eller mindre praktiske boksamlinger gjøres tilgjengelige for unge og gamle leselystne. Det er særlig denne idéen om biblioteket – i platonsk betydning – som en rekke forfattere og andre åndsmennesker har omskrevet og besunget med betydelig sjarme og kløkt.
Mens de fleste innen vår vestlige historietradisjon tolker verdens utvikling som en stadig fremgang mot noe bedre og finere, finnes også et motsatt syn; vi opplever et fall fra en fordums gullalder. En ekkel episode i så måte var brenningen av biblioteket i Alexandria et stykke innpå vår tidsregning. Man vet ikke riktig hvem som stod bak ugjerningen, selv om en seiglivet historie vil ha det til at en kristen mobb på denne handfaste måten viste sin avsky for hedensk tenkning og kunnskap. Det ser heller ikke ut til at den kvinnelige naturfilosofen og matematikeren Hypatia hadde stort med saken å gjøre, til tross for at også dette ofte er hevdet, ikke minst innen feministiske kretser, men uansett markerte begivenheten både brutalt og samtidig symbolsk slukkingen av antikkens lys med påfølgende overgang til mørk middelalder.
Senere tider er slett ikke uten eksempler på tilsvarende styggedom, altså at bøker ødelegges, i forrige århundre først og fremst i regi av forkjemperne for nasjonalsosialistisk og internasjonalsosialistisk ideologi. I en av bøkene nevnt i artikkelen det lenkes til ovenfor, Bradburys «Fahrenheit 451», hadde krigen mot bøkene tvunget frem et nytt forsvar fra dem som ikke fant seg i å leve i åndelig mørke: Hver dissident lærte seg minst én bok utenat som de stadig repeterte; de var derved blitt et hemmelig, menneskelig bibliotek som førte den skriftlige frihetstradisjonen videre.
Biblioteket som idé og fysisk fenomen, alltid bygningen inklusive bøkene i den og stundom også bibliotekarene, er et velkjent litterært tema. Noen ganger slår både bok og etterfølgende filmatisering gjennom så det synger, hvilket var tilfellet med Umberto Ecos «Rosens navn».Det er ikke noe rart i at forfattere generelt bryr seg mer om bøker enn hva folk flest gjør, men jeg har inntrykk av at slik skriving om skriving, bøker og lesning ikke minst har vært utbredt innen den søramerikanske magiske realismen. Selve gudfaren innen sjangeren (slik jeg ser det; uenigheter finnes), Jorge Luis Borges som De Aderton i Stockholm (Svenska Akademien) til sin evige skam aldri klarte å gi noen nobelpris, skrev i «The Library of Babel» og «The Total Library» om uendelige, men samtidig akk så inadekvate, biblioteker, og i «The Book of Sand» var motivet lignende, bare nå begrenset til én bok. For dem som liker fremragende skrivekunst, paradokser, filosofisk lek og alvor slått sammen til ett produkt, er og forblir Borges uforlignelig, uovertruffen.
Men visst finnes også blant Borges’ etterfølgere flere som er særdeles begavete, skriveføre og med samme skjeve blikk på virkeligheten. Noen av dem har endatil et godt grep om det lesende publikum. La meg bare ramse opp enkelte samtidsforfattere hvis bøker omhandler lesning og deriblant et bibliotek spiller en (hoved)rolle, men som ikke alle er like kjente blant norske bokormer: Carlos Ruiz Zafon («The Shadow of the Wind»; boken finnes på norsk som storselgeren «Vindens skygge», så akkurat denne forfatteren har så visst maktet å «slå gjennom glasstaket»), Alberto Manguel («The Library at Night» og «Packing my Library: An Elegy and Ten Digressions»), samt til sist en kvinne, Genevieve Cogman («The Invisible Library»). En litt lengre liste over noen av litteraturens mystiske biblioteker finner du her.
Jeg hadde naturligvis en baktanke med å slå et slag for biblioteker, bøker og lesning i dette essayet, samt gjøre det akkurat nå. De fleste av oss trenger sårt til å hvile ut i en annen verden enn den reelle innimellom; stundom får den dagsaktuelle politikken selv sindige samfunnsborgere til å gå på veggene i fortvilelse over hvor tanketom og inkompetent, etisk så vel som rent rasjonelt, tidsånden er blitt. Når presset om å innordne seg under et slikt fjolleregime blir uutholdelig, hvilket altså smertelig ofte skjer, så tilbyr litteraturen et velbehøvelig tilfluktsrom. For heldigvis finnes det alternative verdener som ikke domineres av samme stoff som norske aviser og elektroniske medier er fylt av, og dit det er en sann lise å trekke seg tilbake og puste ut. Man tåler en hel del pretensiøs dumhet fra de liksomkloke og liksomgode, men toleransen er ikke uendelig. Da blir bokverdenen ofte fristedet. Det er frelse i lesning.
Så er det dette rent praktiske med at julen nå står for døren, en tid som også er for gaver. Glem da ikke at harde, flate pakker kan gi mer varig glede enn det meste annet. For en uke siden, det var visst til og med på selve årsdagen for angrepet på Pearl Harbor, la jeg inn et godt ord for general Kristoffersens «Jegerånden» som julegaveidé. I dag er det altså en helt annen del av bokuniverset jeg anbefaler.
Unn også deg selv en bok du har lyst på. Treffer valget, finner boken leseren «hjemme», så tennes garantert et lys som brenner lenger enn til trettendedagen.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
