Gilles Kepel. Foto: Chatham House / Wikimedia Commons.

Den islamistiske terrortrusselen mot Europa arter seg noe annerledes nå enn inntil nokså nylig, sier den franske statsviteren og islamforskeren Gilles Kepel.

På den tiden den islamske staten (IS) hadde et territorium i Syria og Irak, ble gjerne terrorangrepene mot europeiske mål koordinert med terrorbevegelsen i Raqqa, sier Kepel i et intervju med Paris-korrespondent Nina Belz i Neue Zürcher Zeitung.

IS rådde over et nettverk som blant annet hadde en finger med i spillet ved terrorangrepene i Paris den 13. november 2015, der 130 mennesker ble drept, sier Kepel, som er professor ved Université Paris Sciences et Lettres, der han leder Midtøsten-studiene.

Dette nettverket er sterkt svekket, men trusselen er ikke borte.

Neue Zürcher Zeitung: Herr Kepel, fem år etter 2015 rystes Frankrike av nye islamistangrep. Hvorfor opplever landet en slik déjà vu?

Gilles Kepel: Angrepene vi opplever nå, er ganske annerledes enn de vi hadde mellom 2012 og 2019. I dag har en en jihadisme som oppstår i en bestemt atmosfære: Muhammed-karikaturene, demonstrasjonene i den arabiske verden og internett. Individene som er fanget mentalt i denne stemningen, handler direkte uten noen organisasjon bak seg.

Selv om IS ikke lenger fungerer som organisasjon, er det fremdeles mange mennesker som lever i IS’ ideologiske univers, og ikke bare i fengslene, poengterer Kepel. Situasjonen er verst i Frankrike, men urovekkende også i Tyskland, Østerrike og Sveits.

Kepel observerer også en like alvorlig politisk og kulturell vending, som skaper synergi med og glir over i jihadismen:

De forenes stadig av hatretorikken mot Vesten og lengselen etter hevn. Og det er enda en ting som har forandret seg: Politisk islam er nå bredt radikalisert.

Hva betyr det konkret?

Siden Det muslimske brorskapet ble fordrevet fra Egypt, og fremfor alt siden de fant tilflukt i Tyrkia, har de utviklet sitt tankegods stadig mer i retning av salafismen. Det betyr at de i økende grad er på linje med tanken om et kulturelt brudd med den vestlige verden. Samtidig har den radikaliserte politiske islam siktet seg inn mot Europa. Det ser man på de gruppene som blir sendt hit eller grunnlagt her, for eksempel «BarakaCity», angivelig en humanitær organisasjon, som akkurat er blitt oppløst i Frankrike. Eller de «grå ulvene», som var ansvarlige for pogromene mot armenerne for noen uker sden. Disse blir oppmuntert av Erdogan.

Frankrike har forbudt de grå ulvene, men i praksis er de ikke alltid så enkle å identifisere. I likhet med muslimbrødrene kan de bygge rede i samfunnet uten å tone flagg.

Kepel tillegger den tyrkiske presidenten en hovedrolle i islamismens kamp mot Europa.

Med re-islamiseringen av Hagia Sophia den 24. juli skjedde flere ting på én gang. Erdogan valgte denne gesten for å presentere seg selv om sunniverdenens leder. Samtidig fokuserer han på symbolikken i sultan Mehmet Fatihs erobring av Hagia Sophia i 1453: Det neste målet var erobringen av Europa. Erdogan valgte også en svært symbolsk dato: 24. juli var det 97 år siden Lausanne-traktaten, som var en revidering av Sèvres-traktaten. Atatürk tvang igjennom Lausanne-traktaten etter å ha gjenerobret Anatolia militært – den er symbolet på Tyrkias militærmakt. Erdogan følger i Atatürks fotspor for å ødelegge ham enda bedre. Det var Atatürk som gjorde Hagia Sophia til museum, og dermed et symbol på tyrkisk sekularitet, i 1935. Atatürks sekularitet er også fransk, det ser man av hele vokabularet hans. Dette nærer det avgrunnsdype hatet Erdogan føler for Frankrike og Macron. For ham legemliggjør Frankrike den forhatte sekulariteten han vil rykke opp med roten fra den tyrkiske identiteten.

Denne strategien fra Tyrkias side fungerer som en klangbunn for reaksjonene på Charlie Hebdos republisering av Muhammed-karikaturene like før rettssaken begynte i september mot de medsammensvorne til terrorangrepet i det franske satiremagasinets redaksjonslokaler i Paris i 2015.

Resonansen er så sterk at man kan få en million mennesker til å ta til gatene i muslimske land i Asia og Afrika, konstaterer Kepel. Denne kjøttvekten snur anklagene på hodet: Plutselig er det ingen som bryr seg om saken mot medhjelperne til terroristene som massakrerte Charlie Hebdos redaksjon. Nå er det offeret, Frankrike, som står på tiltalebenken.

Denne fordreiningen er blitt forsterket av Erdogans og Det muslimske brorskapets nettverk verden rundt.

I cocktailen av karikaturer, islamistbevegelser og internett dukker det opp fra intet en pakistansk terrorist, som kjøper en kjøttøks for å drepe det han tror er Charlie Hebdo-folk utenfor lokaler som tidsskriftet for lengst har forlatt. Modellen han kjøper, ligner på en han allerede har sett på nettet, benyttet til et beslektet formål.

Samuel Patys morder blir sugd inn i den samme stemningsbølgen. Moskeen, Erdogan, indignasjonen på nettet, salafismens radikalisering – alt samvirker for å få den unge tsjetsjenske terroristen til å utføre henrettelsen som islams lov krever.

Radikaliseringen av Det muslimske brorskapet, som driver skoler i Frankrike, kan etter Kepels oppfatning bare forverre trusselen. Hatet mot Vesten befester seg. Også de som ikke selv er voldelige, bidrar til en atmosfære der voldeligheten vokser og trives.

Macron ser at noe må gjøres. Men det strukturelle problemet han står overfor, er formidabelt.

Kampen vil gå over tre eller fire generasjoner, sier Frankrikes tidligere forsvarssjef, general Pierre de Villiers i et nylig intervju med Le Parisien. Hvis ikke en borgerkrig bryter ut i mellomtiden, da.

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.