En kvinne i slør går med barnevogn langs en norsk distriktsvei. Foto: Bente Haarstad.

Hovedårsaken til befolkningsstagnasjonen i distriktene er lavere innvandring, sa Victor Norman til Nationen fredag, da et regjeringsoppnevnt utvalg som han har ledet, la frem sin utredning om den demografiske situasjonen i norske utkantkommuner for distriktsminister Linda Hofstad Helleland (H).

Utspillet fra den tidligere Høyre-statsråden og NHH-professoren fremkaller uunngåelig assosiasjoner til en uttalelse han gav til Dagens Næringsliv i september 2015, altså midt under den store migrasjonsbølgen mot Europa, der Norman foreslo at Norge raskt burde ta imot 100.000 syrere.

Victor Norman sier at flyktningene fra Syria kan bidra til å skape mer aktivitet i norsk økonomi, dermed vil det også skapes flere jobber.

– De flyktningene som kommer er dyktige, innovative mennesker som har lyst til å jobbe og bruke penger, peker han på.

I 2020 fastslår Statistisk sentralbyrå (SSB) at to tredjedeler av syrerne som har deltatt i introduksjonsordningen, har vedvarende lavinntekt. SSB-tall viste i 2018 at fem prosent av syriske kvinner i Norge var i heltidsjobb.

Norman var altså rekordartet virkelighetsfjern i 2015. Er det noen grunn til å tro at situasjonen hans er forbedret i mellomtiden?

Det er ikke lett å forstå hvorfor innvandring til distriktskommuner anses som noen slags vidunderkur mot negativ befolkningsutvikling.

I en NTB-sak om fraflytting fra distriktene fredag forteller Vadsøs ordfører Wenche Pedersen (Ap) at kommunen har mistet mer enn 10 prosent av befolkningen på sju år. Det lyder jo dramatisk, men kanskje det er verdt å se litt nærmere på noe av bakgrunnen for det.

Et oppslag i avisen Finnmarken den 21. november 2014 som ble omtalt av Document noen dager senere, kunne fortelle at 68 asylsøkere fra Somalia returnerte frivillig til hjemlandet fra Vadsø. En av dem sa at oppholdet i finnmarkskommunen var et mareritt.

Wikipedia oppgir at Vadsøs befolkning i 2014 var på 6223 personer, hvilket betyr at denne kollektive beslutningen hos de frusterte somalierne alene reduserte folkemengden på stedet med en drøy prosent.

Hvem er egentlig så trange i nøtta at de tror at mennesker med røtter fra klansamfunn i Afrika eller Asia, med unntak av noen få spesielt interesserte, vil finne seg godt til rette i en kystkommune med Barentshavet rett rundt hjørnet?

Tatt i betraktning at knøttlille Vadsø har levert verden jihadister, utenlandske gruppevoldtektsmenn og voldelige innvandrergjenger, burde man snarere avvikle enhver tanke på å løse befolkningsproblemene med innvandring.

For med negativ nettoinnvandring fra Norden, og synkende ditto fra Øst-Europa, sier det seg selv hvilke innvandrere det ville være tale om. Hvem tror at folk i Vadsø vil ha mer asylinnvandring nå? Kommunen burde egentlig si seg fornøyd med bare ti prosents reduksjon i befolkningen etter dette skrekkelige eksperimentet.

Hverken Norman selv eller norske medier var påfallende interessert i å drøfte de ugeniale tankene om innvandring noe mer etter at utvalgets utredning var levert til statsråden.

NTB valgte i stedet å konsentrere seg om forslagene som kan ventes å få mer gehør blant folk:

* Infrastruktur: Bredbånd overalt, bedre veier mellom tunnelene, ferger som et del av veinettet og bedre og billigere flyreiser.

* Utdanning: Høyere utdanning må sørge for lokale, fleksible tilbud. Praksisplasser for helsefagstudenter.

* Boliger: Tiltak mot annenhåndsfelle: Mange får lite igjen for å selge boligen sin. Det får innlåsende effekt for unge som gjør at de vegrer seg for å flytte til distrikter, samtidig er det mange eneboliger som er lite egnet som bosted for eldre. Utvalget vil at Husbanken skal ta mer ansvar.

* En forsøkspakke med diverse tiltak som gratis barnehage/SFO, begrenset førerkort for 16-åringer, skattefritak for utleieboliger, saneringsstøtte «for å bli kvitt noe av skrammelet» og desentraliserte enheter i statlig virksomhet.

Men hvorfor ikke tenke litt sprekere? En hvilken som helst gjennomsnittlig begavet person som har oppholdt seg mer enn 24 timer i Finnmark, kan klare bedre enn dette.

Hvis det er viktig å opprettholde bosetningen over hele landet for å sikre suvereniteten og utnytte landets ressurser, hvorfor ikke la staten yte f.eks. bolig- eller næringslån til dem som vil stifte familie eller bedrifter i en utkantkommune, for siden å innfri lånene etter ti år på stedet? Gitt at Norge hiver milliarder rett i dass utenlands, hvorfor ikke kanalisere noen av disse midlene over fra korrupte mennesker utenlands og til prosjekter innenlands som ikke er skadelige?

Til tross for alle de noenlunde fornuftige tiltakene i utredningen, er det ikke til å komme forbi at også denne peker på innvandring som et virkemiddel.

«Distriktskommuner er avhengig av innvandring for å opprettholde folketallet», forkynner utredningen på side 43. Problemet er at «flyktninger» reiser derfra, noe utredningen også har fått med seg:

Innvandrere er i utgangspunktet mindre knyttet til en kommune eller region og dermed mindre stedbundne enn de som er født og oppvokst i området. Flyktninger har særlig vist seg å ha et sentraliserende innenlandsk flyttemønster.

Utredningen blir ufrivillig komisk ved nærmest å hevde at introduksjonsprogrammet tryller frem lokal tilknytning:

Denne sekundærflyttingen har likevel vært avtagende over tid. Introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere ser ut til å gi personer med flyktningbakgrunn en sterkere forbindelse til sin første bosettingskommune.

Faktum er at utkantkommunene aksepterer «flyktninger» fordi de kan raske til seg statlige integreringsmidler på den måten, for samtidig å satse på at de forsvinner etter en stund, slik at de sosiale utgiftene forbundet med dem, blir noen andres svarteper.

Det sier seg selv at det ville ha vært smartere å bruke tilsvarende beløp på den opprinnelige befolkningen.

Men for Norman og kompani ser innvandrere ut til å fungere som en slags biomasse som kan skyfles ut i distriktene for å opprettholde folketallet. Når de forsvinner etter en tid, pøser man på med litt flere.

Hvis resultatet er at man skaffer seg en permanent klasse av sosialhjelpsmottagere og lavtlønte, hvorfor i all verden er det så fordømrade viktig å opprettholde folketallet? Da er det snarere bedre å akseptere at det reduseres, for heller å stimulere til at nordmenn flytter til mindre sentrale strøk, eller i det minste mister noe av iveren etter å forsvinne derfra.

Svaret er høyst sannsynlig at det overordnede politiske hensynet er at innvandringen skal fortsette, koste hva det koste vil. At ikke den politiske tenkningen på dette området er kommet lenger i Norge, til tross for at det for lengst er fastslått hvilken statsfinansiell katastrofe innvandringen er, vitner om grov nasjonal svikt.

Regjeringen vet da også hva den får når den setter en fanatiker som Norman til å lede en slik utredning. Statsminister Erna Solberg er da heller ingen mindre fanatiker selv.

– Jeg mener vi kan mestre å ta imot og bosette 30.000 flyktninger i året, sa statsministeren til VGs Hanne Skartveit i en podkast i 2016. Solberg har voktet seg vel for å gjenta det tøvet siden, men podkasten tjente i det minste til å fastslå at hun enten ikke forstår det skvatt om innvandringens konsekvenser, eller at hun anser dem som gunstige. Det siste er sannsynligst.

Kjøp Halvor Foslis bok her!