Kristelig Folkepartis leder Kåre Kristiansen og nestleder Kjell Magne Bondevik i bønn under landsmøtet i Tønsberg den 24. april 1981. To år senere tar Bondevik over som leder etter å ha detronisert Kristiansen. Lederskiftet markerer også et ideologisk skifte, som ledsager tidsåndens stadig mer radikale teologi. Foto: Paul Owesen / NTB.

KrF risikerer å være ute av Stortinget ved neste valg. Hva ligger bak partiets tilbakegang? Det kan se ut som den politiske formasjon som har stått bak KrF helt siden gjennombruddet i 1945, nå har gått mer eller mindre i oppløsning. I KrF er det «kristelige» blitt så flertydig at det ikke lenger kan begrunne noen samlende politisk teori eller strategi.

Tre partier, Partiet De Kristne (PDK), Sentrum og KrF, fisker i den samme pool. Kanskje vil ingen av dem bli representert på Stortinget til høsten?

KrFs vekst

På 1950-tallet trengte ikke KrF-politikere å drive politisk propaganda etter vanlig mønster. KrF-møter ble holdt på bedehuset. Der var partiets velgerskare. For dem som tilhørte det lavkirkelige vekkelsesfolket i statskirken og i frikirkeligheten, var det selvsagt at man støttet KrF. Partiet var et redskap for Guds rike. Tenkesettet i de lavkirkelige bevegelser ble reflektert i partiets oppfatning av det politiske. Disse støttet en liberalistisk oppfatning av stat og samfunn. De hadde forlangt religiøs frihet så vel innen som utenfor statskirken. Det hadde den liberale «venstrestaten» gitt dem, fordi den satte frihet og folkelighet så høyt.

Vekkelsesbevegelsen var i utgangspunktet ikke opptatt av at «statens offentlige religion» (Grunnlovens § 2) skulle prege folk, samfunn og kultur. Men ved begynnelsen av 1900-tallet ble det viktig også for de lavkirkelige å hindre sekulariseringens fremmarsj. Så i 1945 stilte folk både fra Oxford-vekkelsen og den lavkirkelige bevegelsen seg bak KrF. Å få personlig kristne inn på Stortinget var den samlende målsetting. Og aktive «omvendte» kristne tok plass i nasjonalforsamlingen.

Ved mellomkrigstidens begynnelse så den lavkirkelige lederen O. Hallesby for seg at «gjenfødte» kristelige personligheter fra ulike samfunnslag skulle få høyere utdannelse og senere innta de høyere stillinger i samfunnet. Da ville den forventede «landsvekkelsen» komme, mente han. Slik kunne sekulariseringen drives tilbake. Denne elitistiske utopi hadde røtter i den haugianske arven, men skyldtes impulser også fra reformert kristendom. Sosio-kulturelt betydde «landsvekkelsen» en klassereise for den unge generasjon innen vekkelsesfolket.

I etterkrigstiden skapte Arbeiderpartiet utdanningssamfunnet. Adgang til høyere utdanning ble et mulig gode for det store flertall av unge. Mange kunne nå foreta en klassereise fra småkårssamfunnet til vel betalt arbeid i det offentlige eller i næringslivet. I denne sosiale utvikling førte den kristne ungdomsgenerasjonen an. Selvsagt ble også KrF preget av denne klassereisen. Partiet var lenge forankret i bedehusmiljøet i småbyen, på landsbygda og på kysten. Ungdomskullene fra dette miljøet ble urbanisert ved utdannelse og fant sin religiøse tilhørighet i et nytt lekfolk i den folkekirkelige aktivitet i lokalmenigheten. Men selv om bedehus ble nedlagt, ble den organiserte misjons- og vekkelsestradisjonen ført videre i Kristen-Norge.

KrFs fall

Innen 1970-tallets velutdannede kristne ungdomsgenerasjon vokste kristensosialismen frem som en «sosialetisk vekkelse». Dette var en ny variant av den kristelige klassereisen. Kristensosialister gjorde karriere og overtok stadig mer av styringen i Den norske kirke. Globalpolitisk radikalisme ble til teologisk radikalisme. Det kristne syn på ekteskap, familie, seksualitet og abort ble satt under press. Resultatet ser vi i Den norske kirke i dag, der De ti bud ikke lenger forplikter kirken, men snarere feminisme og postmoderne identitetspolitikk.

Denne utviklingen slo inn også i KrF. Man la bak seg vekkelsestradisjonens politikkbegrep. «Personlige kristne» forpliktet på erfaringen av Guds Ords sannhet er ikke lenger drivkraften bak den kristelige politikken. En ny politisk filosofi, kristendemokratiet, ble utviklet. Men den var vag og upresis. Den brakte ikke KrF ut av bakevjen, snarere tvert imot.

Et realistisk scenario for KrF er at Partiet De Kristne (PDK) beholder sine velgere og kanskje øker noe. Det nye partiet Sentrum vil selvsagt ta for seg av tidligere KrF-velgere. Menge kristne søker mot Senterpartiet.

Fra KrF har det vært truet med at bare dette partiet kan sikre en kristen stemme i rikspolitikken. Argumentet biter ikke som før. Mange troende synes ikke at KrF står klart frem for det kristne synet på mennesket, staten og samfunnet. Det er overraskende hvor svak den ideologiske vitaliteten nå er i KrF, selv konfrontert med et kommende politisk havari.

I partiets prinsipprogram heter det: «Ekteskapet som ordning mellom mann og kvinne har dype røtter i tro og tradisjon, og familien er det mest grunnleggende fellesskapet i samfunnet. Det er i familien de første og nære relasjoner utvikler seg, og det er familien som har hovedansvaret for barna og deres oppdragelse. Det er derfor viktig at samfunnet legger til rette for at familien har frihet til å fylle og utvikle sin rolle.»

Her reflekteres en naturrettslig sosialfilosofi forankret i De ti bud. Burde ikke KrF la en slik naturrett utgjøre basis og angi normer for den praktiske politikken?

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!