Landbruksarbeidere høster ris og fanger fisk i Qingtian i den kinesiske Zhejiang-provinsen. Foto: AP / NTB.

I høst har det kommet flere antydninger om at kinesiske myndigheter er nervøse for matsituasjonen, selv om de forsikrer at alt er i orden. Det er nok mat, sier de, og legger fram beroligende tall:

Kinas kornproduksjon i sommer nådde historiske høyder, opp 0,9 % fra i fjor, ifølge det nasjonale statistikkbyrået (NBS). Og myndighetene forsikret i april at det var nok hvete og ris på lager til å fø den kinesiske befolkningen i ett år.

Samtidig har fedme blitt et større og større problem i Kina. Og når også andelen fattige blir mindre, tenker man ikke så lett på matmangel, enn si hungersnød.

Etter at president Xi Jinping flere ganger hadde understreket viktigheten av sikre kornforsyninger, kom han i august med den oppsiktsvekkende oppfordringen til det kinesiske folket om ikke å sløse med maten. I seg selv er dette en fornuftig oppfordring, og noe alle statsledere burde være opptatt av. Å kaste mat burde være uhørt både i gode og dårlige tider.

Men folk ble mistenksomme. Betydde denne oppfordringen at det kunne bli matmangel? Den eldgamle frykten for naturkatastrofer, dårlige avlinger og hungersnød dukket opp igjen. Det har opp gjennom historien vært flere lange perioder med hungersnød i Kina. Den store hungersnøden 1959–1961, under Maos «store sprang», da opptil 45 millioner (et omstridt tall) døde, sender fremdeles skrekkbølger gjennom den eldre generasjonen. Mange i den generasjonen sitter i ledende posisjoner i dag.

Presidentens oppfordring ble snart en nasjonal kampanje mot matsløseri. Restauranter lovte å servere mindre porsjoner, reklame for mat skulle være nøktern, og man var inne på tanken om å lage lover som straffet matsløseri.

• The message on food thrift immediately turned into a national campaign, with restaurants promising to serve food in smaller portions, websites banning food shows, and lawmakers flirting with the idea of creating a legal framework to punish food waste.
• For some, the message has fanned memories of Mao Zedong’s instructions in 1959, at the beginning of the Great Chinese Famine, that people should eat less during leisure time to save food.

Ved inngangen til en restaurant i Changsha, hovedstaden i Hunan-provinsen, dukket det opp to vekter. Kampanjen «Vei deg før du bestiller» var i gang. Vekta avgjorde hvor mye man skulle bestille. Kvinner på 40 kg (de er små i Kina) ble anbefalt å bestille kun to porsjoner, menn på 70–80 kg kunne tillate seg tre.

På restaurantens Weibo-side (Kinas svar på Twitter) ble kampanjen lest av millioner og møtt med stor interesse, både positiv og negativ. Selv om det var mange som ikke hadde noe imot å veie seg, beklaget restauranten og sa at de aldri hadde tvunget gjestene til dette. Det var frivillig.

Likevel spredte kampanjen seg. I Wuhan ble for eksempel restaurantene oppfordret til å ta i bruk et N-1-system, som anbefaler kunder å bestille en porsjon mindre enn antallet gjester. Et følge på ti bestiller da mat for ni, og i Kina blir all maten satt midt på bordet, slik at alle forsyner seg derfra. Noen går enda lenger og anbefaler N-2. Og enda flere sinnrike metoder for å spare på maten ble lansert.

Historier om tidligere tiders hungersnød og året 2020 med koronapandemi og naturkatastrofer er et bakteppe for at Xis kampanje for å spare på maten fikk oppslutning. Handelskrig med USA og Australia kom i tillegg. Og i 2018 brøt det ut afrikansk svineinfluensa, noe som førte til at mer enn halve svinebestanden i Kina strøk med, og det ble mangel på kjøtt. De hevder nå å ha kommet godt i gang med å bygge opp svinebestanden igjen, og prisene på kjøtt går ned. Men økt svinebestand fører til økt behov for mais til fôr, som igjen fører til engstelse for forsyningene.

I 2020 har Kina, i tillegg til pandemien, opplevd flom og tørke og tyfoner uten sidestykke. I juni opplevde de midtre og nedre regioner langs Yangtzeelva, som er områder med stor risproduksjon, at jordbruksland ble oversvømt. Noen områder hadde ikke opplevd verre flom på 40 år. Folk ble nervøse for innhøstningen av ris, men myndighetene beroliget: Mengden ris økte med 3,9 % fra året før.

I høst har staten og grossistene hatt problemer med å kjøpe ris fra bøndene, og staten har hatt vanskeligheter med å bygge opp et stort nok reservelager. Bøndene ville beholde maten selv, i tilfelle en ny koronabølge med nedstengning og matmangel, samtidig som de også håpet på bedre priser for produktene sine.

Koronapandemien har ført til ødelagte forsyningslinjer og økte matvarepriser. Land som Kina handlet med, slike som Russland, Ukraina og Vietnam, la sterke restriksjoner på egen mateksport og gjorde det vanskeligere for Kina å importere. USA og Kina har mangedoblet tollen på hverandres varer, og Kina, som i høst har kommet på kant med Australia, har lagt toll på bygg og andre varer derfra. Forholdet til Brasil er heller ikke godt etter at president Bolsonaros støttespillere har brukt harde ord mot Kina i forbindelse med koronapandemien. Fra Brasil importerer Kina soyabønner, som brukes til matolje og dyrefôr. Forbruket av soya har økt i takt med at kineserne har blitt rikere og spiser mer kjøtt.

Alle disse vanskelighetene har gjort at viktigheten av egen matproduksjon ble tydeligere.

Det bor 1,4 milliarder mennesker i Kina. Det er det mest folkerike landet i verden og den største matimportøren. Moderat import er offisiell strategi når det gjelder matsikkerheten. Likevel har importen av mais og hvete økt mye i 2020. Med ris stiller det seg annerledes, der er Kina en nettoeksportør, dvs. de eksporterer mer enn de importerer.

• «Moderat import» er en del av Kinas offisielle strategi når det gjelder matsikkerhet, meldte myndighetene i oktober 2019.

Men moderat import er ikke så enkelt, for fra naturens side er ikke Kina et spesielt godt jordbruksland. Landet har store tørre områder, hvor det kreves kunstig vanning. Kina er et vannflytterland, sier professor Terje Tvedt. De flytter vann via svære kanaler fra sør til nord, og bygger svære demninger for elektrisk produksjon (jf. Three Gorges Dam), men også for å tøyle vannet og dempe flommene.

Landet har omtrent 10 % av verdens dyrkbare areal, men per innbygger var det dyrkbare areal mindre enn halvparten av verdensgjennomsnittet i 2006, ifølge Verdensbanken. Og dyrkbart land blir brukt til andre formål. Urbanisering og industrialisering med boligbygging og infrastruktur spiser av det dyrkbare arealet, slik som i andre industrialiserte land. Bøndene flytter inn til byene, og landbruksbefolkningen minker.

Myndighetene har prøvd å motvirke tap av dyrkbart land ved å sette et minimumstall for landets totale dyrkede areal. De prøver også å dyrke nytt land hvor matproduksjon kan drives i stor skala med færre folk.

Skapes det usikkerhet om matsituasjonen i et land, blir det uro blant folk. Og uro kan føre til opprør. Det gjelder spesielt i et udemokratisk og autoritært, ja, nærmest diktatorisk land som Kina, med en lang historie om hungersnød og med mange minoriteter som vil være selvstendige. Dette skjønner Xi Jinping. Matmangel kan gjøre folk opprørske og kan true hans makt. Derfor går han ut og ber folk spare på maten. Og lar myndighetene snakke bort folks frykt for matmangel.

Men myndighetenes instruks dette året om å dyrke korn i stedet for alt annet som ikke er korn, taler sitt tydelige språk. Å dyrke hvete, ris og mais er viktigere enn å dyrke frukt og grønnsaker. Det som kan lagres over lang tid og som metter i magen, er viktigst. Kvantitet er viktigere enn kvalitet. Å sikre nok forsyninger av korn er det strategiske målet de neste 15 årene.

Folk skal være mette og rolige. Slik sikres makten best.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!