Innledningsvis ønsker jeg å takke redaktør Hans Rustad for å ha utstrakt en hånd i ønske om dialog; det uttrykker redelighet, og er noe jeg respekterer, uansett hvor uenig en måtte være. Bakgrunnen for dette innlegget er en kommentar skrevet av journalist Hanne Tolg om undertegnede samt om et innlegg jeg hadde skrevet for Dagbladet. På grunn av misforståelser og en rekke forhold publiseres dette tilsvaret til Tolgs kommentar ganske sent.
Dagens vestlige sivilisasjon, forbundet med frihet, stabilitet, økonomisk velstand og menneskerettigheter, ble ikke til på én dag. Det er et produkt av århundrelange prosesser med idehistorie, revolusjoner og reformasjoner i den religiøse, filosofiske og politiske dimensjonen. Jeg vil med sikkerhet si at millioner av mennesker – inkludert mine foreldre – aldri hadde migrert til Vesten dersom det hadde hatt en muslimsk majoritet. Vesten er ikke perfekt, men det endrer ikke det faktum at Vesten består av mye godt. Det er for øvrig også min teologiske overbevisning å bevare den vestlige sivilisasjon og hindre islamisering av Vesten.
Fellesnevneren hos dagens Vesten, samt hos deres forfedre, er at mye av problemene knyttet til den islamske verden er «ukjent terreng». «Islam» er først og fremst ikke monolittisk; det rommer et bredt spekter av motstridende ideologier til den grad en må snakke om forskjellige religioner, på tross av de flere utvendige likhetstrekkene en kan se. Vestlige makter har hatt kollisjoner med den islamske verden siden de tidligste kalifatene som siktet i å tilrane seg land og rikdom, men det er kun etter det ottomanske rikets fall og hendelser som fulgte 2. verdenskrig at Vesten utsettes for enorm innvandring fra muslimske land.
Når intuisjonen svikter
Det er ikke plass her til å utdype alle utfordringer knyttet til innvandringsproblemet; jeg vil i denne omgang kun takle noe om destruktiv islamisering. Min oppfatning er at vestlige politikere og samfunn handler ut fra to sentrale prinsipper, men som jeg ikke har lagt merke til har blitt konkretisert; (1) majoritetsprinsippet og (2) forenklingsprinsippet. Førstnevnte prinsipp går ut på å til ytterst mulig grad ta til betraktning kun majoriteten hos en populasjon; noe som gjør at man gjerne overser minoriteter, kontraster blant grupperinger og gjerne tilskriver visse minoriteter holdninger de egentlig ikke har. Sistnevnte prinsipp går ut på å til ytterst mulig grad forenkle fenomener og utfordringer; noe som gjør at en kun handler etter intuisjonen som en forsvarsmekanisme, og dermed risikere å unngå informasjon, falle i logiske feilslutninger eller foreta kontraproduktive beslutninger i møte med et problem.
Det er her jeg mener at Vesten har begått feil i møte med innvandring og islam; flere beslutninger har hatt destruktiv effekt overfor Vesten selv, og andre skaper unødvendige vanskeligheter hos innvandrere eller muslimer. Ett eksempel dette har tatt utslag i, er debatten rundt religiøse plagg som hijab, nikab og liknende.
Er hijab en politisk uniform?
Vestlige samfunn ble for første gang introdusert for nevnte plagg etter at disse ble tvangsinnført av diktaturregimer og fremmet av terrororganisasjoner av politiske formål. Dette var plaggenes førsteinntrykk, og senere har det blitt supplert med forståelsen av religiøse tekster basert på et vestlig, liberalistisk tankesett. Dette må også ses i lys av det såkalte forenklingsprinsippet og majoritetsprinsippet; man har en tendens til å kategorisere alt «fremmed» ut fra hva man antar er majoriteten hos denne populasjonen, samt at man gjerne unngår informasjon som kan skape kognitiv dissonans idet man forsøker å forenkle et problem som kommer fra ukjent hold.
På grunnlag av nevnte premisser har det utviklet seg en vanlig oppfatning hos mange at nevnte plagg er kvinneundertrykkende politiske uniformer. Jeg har allerede redegjort i innlegget i Dagbladet for hvordan nevnte plagg ikke er politiske uniformer, men er århundregamle praksiser.
Er hijab kvinneundertrykkende?
Tolg reagerer på min beskrivelse av nevnte plagg som ikke-undertrykkende. Jeg hadde satt pris på om Tolg hadde kommet med noen argumenter for å underbygge sine synspunkter, men istedenfor oppfatter jeg det som en avledningsmanøver når man heller peker på det man mener om «hvor langt jeg befinner meg fra norsk kultur». En slik påstand illustrerer det hedonistiske prinsippet, noe den vestlige liberalismens ideologiske rammeverk baseres mye på. Hedonismen innebærer en subjektiv moraloppfatning; i seg selv er denne utilstrekkelig til å fungere som et objektivt moralsk kompass i spørsmål om hva som er rett og galt av holdninger i et gitt problemkompleks. Hedonismen er inkonsistent i taklingen av problemstillingen om nevnte plagg er kvinneundertrykkende eller ikke, nettopp fordi mange ville – subjektivt – hevdet at nevnte plagg ikke er undertrykkende.
Fra et logisk perspektiv, derimot, må man først definere premissene. Det Norske Akademis ordbok gir flere definisjoner av «å undertrykke», blant annet at det innebærer å bringe eller holde noen i en tilstand av ufrihet. Når det gjelder det andre premisset, må en kunne uttale seg faglig om hvorvidt nevnte plagg har en slik funksjon. Det er nemlig her mange begår en feilslutning der man blander sammen hummer og kanari; (1) det religiøse grunnlaget for hijab, nikab og liknende og (2) politiske figurers bruk av nevnte plagg til politiske formål. Ikke minst må en skille mellom ulike islam-varianter når man diskuterer det religiøse grunnlaget for nevnte plagg.
Det er av liten akademisk interesse å gå inn på min teologiske tilnærming til spørsmålet. Forenklet kan jeg vise til eksempler fra virkelighetens verden; min kone gikk ikledd heldekkende burka og nikab i flere år, av eget initiativ og ønske, selv da jeg mente at det ikke var nødvendig, og de har vært til intet hinder fra utdanning, jobb og selvutvikling. En av mine bekjentes søstre, som bor i England, er flerbarnsmor, går ikledd heldekkende burka, har tatt en mastergrad i datavitenskap, jobber og har også bidratt med 3D-animasjonsvideoer til min tidligere arbeidsplass. Kort oppramset er nevnte plagg kun et utslag av en lov i kontrakten mellom mennesket og Gud, og ikke noe som påtvinges andre – jf. min tilnærming.
Vesten overser reelle trusler
Dessverre tolker Vesten slike plagg som en trussel grunnet faktorene nevnt i avsnittene ovenfor. Disse holdningene må endres; de er ingen trussel, på samme måte som heldekkende religiøse plagg brukt av ortodokse jøder ikke er noen trussel.
Jeg understreker at på tross av min uenighet med holdningene hos mange til nevnte plagg, er mitt budskap kun kjærlighet, velvilje til å bevare den vestlige sivilisasjon og et ønske om reform i islam ved å bryte ned de elementer som i fjorten århundrer har korrumpert den. Dette er ambisjoner og arbeid jeg har ofret mye for, på tross av konsekvenser det får for min helse, og ikke minst personlig risiko jeg utsetter meg for.
I innlegget i Dagbladet ønsket jeg å belyse at den reelle trusselen ligger i faktorer utenfor nevnte plagg. Blant annet nevnte jeg kort om trossamfunn som tjener fremmede krefters interesser, sympatiserer med diktaturregimer og terrororganisasjoner og samtidig har mottatt statsstøtte i millioner med opphav i norske skattebetaleres penger. Det har vært store, unødvendige, debatter om nevnte plagg, og har egentlig ikke bidratt til annet enn frustrasjon hos alle parter, mens reelle problemstillinger slik som terror og fiendtlige regimers virksomheter på vestlig jord, aggressiv radikalisering, økende massemigrasjon og økonomiske utfordringer, fortsetter, og politikere fra både venstre- og høyresiden har medskyld i dette. Dessverre registrerer jeg at Tolg overser dette.
Hev deg over å bruke ekstremisme-kortet
Tolg kaller meg også en ekstremist. Ekstremisme er et relativt begrep; det uttrykker kun hvor utbredt visse holdninger er hos en populasjon, og tar ikke hensyn til holdningenes plass mellom sannhet og falsum. Tolg er ikke uvitende om at hennes arbeidsgiver selv har blitt omtalt med dette begrepet.
I et forsøk på å bekrefte sitt synspunkt, viser Tolg til en artikkel i Nettavisen som ikke var annet enn et feigt, målrettet personangrep og skremselspropaganda. Nevnte avis brøt Vær Varsom-plakaten ved å nekte meg å utøve min tilsvarsrett, som for alt jeg vet kan skyldes en feig allianse mellom salafister, Iran-sympatisører, samt flere statsstøttede organisasjoner, akademiske aktører og politikere fra venstresiden som ønsker min stemme vekk. Uansett, som akademikere bør vi heve oss over å vise til uetisk materiale i forsøk på å illustrere et poeng.
For å understreke min optimisme, er det et håp at Vesten innser at mye av deres politikk bidrar til styrking av aggressiv islam og at det er nødvendig med et radikalt vendepunkt i møte med innvandringsproblemet, særlig hva gjelder truslene fra islams verden, og ikke minst et vendepunkt i islam-debatten som helhet.
Kjøp julegaver fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
