I lørdagsutgaven av Klassekampen har avisen et intervju med den svenske filosofen Martin Hägglund, som er venstreradikal og en stor beundrer av Karl Marx. Hägglund er ansatt som professor i litteraturvitenskap og filosofi ved Yale University i USA, og har skrevet fire bøker om politiske temaer, der den siste «This Life» utkom i fjor og nå i år på svensk med følgende tittel «Vårt enda liv: Sekulär tro och andlig frihet».

Boken «This Life» fikk stor oppmerksomhet i USA, særlig hos den amerikanske venstresiden, som tydeligvis hadde et sterkt behov for et radikalt og samlende perspektiv på fremtiden. Ikke så rart kanskje, de marxistiske utopiene har vært steindøde i over 20 år. Av den grunn har venstresiden vært i villrede om hvordan de politisk skal kunne løse dagens sosiale problemer og fremtidens globale kriser. Uten den røde utopien har ikke de venstreradikale lenger noen oppskrift eller strategi for sitt politiske engasjement, i likhet med mange andre partier og aktivister.

I dette intellektuelle tomrommet kommer Martin Hägglunds revitalisering og nytolkning av Karl Marx som en gave fra høyere makter. Nå ligger det håp i luften. Legg merke til tittelen «Vårt enda liv: Sekulär tro och andlig frihet». Her skal man tro på noe helt annet enn Vårherre for å få åndelig frihet. Merkelig. I følge den marxistiske tenkningen gir ikke det materialistiske verdensbildet noen plass for åndeligheten, heller ikke for den individuelle friheten. Da er det ikke mye igjen å tro på, bortsett fra en naiv ateisme som konstant må ha en eller annen gud, og helst den kristne, som motsetning for å unngå demonene.

Hägglund hevder at alle andre har misforstått Marx og at alle sosialistiske prosjekter derfor har endt i undertrykkelse og totalitær maktmisbruk. Det kan nok hende at disse kommunistdiktatorene har misforstått ett og annet, men de har jo ikke vært filosofer og tekstfortolkere. De fulgte bare profetens historieoppfatning om at «filosofene har hittil fortolket verden, nå gjelder det å forandre den». Og forandring i et marxistisk perspektiv har vært ensbetydende med revolusjon og et totalitært styresett.

Martin Hägglund ønsker seg en «demokratisk sosialisme», men har ingen klar politisk strategi for hvordan denne ordningen skal gjennomføres. Han er fortsatt bare en fortolker av Karl Marx og har egentlig ingen formening om hvilke grep som må tas for å endre samfunnet i en mer sosialistisk retning, slik profeten tenkte. I likhet med utopiene har også revolusjonsideene utgått på dato, i alle fall i de vestlige demokratier. Slik partioppslutningen er i disse demokratiene har de røde og grønne minimale sjanser til å oppnå flertall i et storting eller parlament.

Siden vi nå lever i en post-revolusjonær epoke har heller ikke Martin Hägglund noen politisk strategi for hvordan makten skal erobres, annet enn å sanke røde sjeler i håp om flere velgere ved neste valg. Dette er dagslys-demokratiet som praktiseres i de fleste vestlige land og en motsats til den post-revolusjonære marxismen til den italienske kommunisten Antonio Gramsci. I sin politiske tenkning peker han på en annen strategi for makterobring enn den utdaterte revolusjonen og det trege dagslys-demokratiet.

Gramscis politiske visjon og strategi er snedig. At partimedlemmer og sympatisører tilegner seg posisjoner/stillinger i sentrale samfunnsinstitusjoner, der de kan de jobbe skjermet for dagslys-demokratiets kontroller, er en politisk genistrek. Hensikten er selvsagt gjennom fordekt manipulasjon å oppnå politisk innflytelse. Denne lange venstreradikale marsjen gjennom institusjonene kalles også kulturmarxisme, som i kraft av sekulær mistro og intellektuell tvang infiserer det åpne demokratiets kulturtradisjoner.

Martin Hägglund er politisk tvetydig. På den ene siden virker han som en kastrert gammelmarxist uten reelt alternativ til den revolusjonære utopitenkningen, på den annen fremstår han som en humanistisk demokrat, der det politiske målet er å gi menneskene et verdig liv uten prester og kapitalister. Vi må skape et samfunn der alle har omsorg for hverandre uansett hudfarge, kjønn og etnisitet, kort sagt et sosialistisk mangfoldsdemokrati der alle er like ufrie. I sin omtale av Hägglunds bok kommer den svenske skribenten Mattias Svensson (Tankesmedjan Timbro) med klar tale, dette er: «Identitetspolitikkens totalitäre slutstation».