En fransk politimann holder vakt utenfor Nôtre Dame-kirken i Nice etter terrorangrepet der den 29. oktober 2020. Foto: Eric Gaillard / Pool via AP / NTB.

Oktober ble en måned for klarere fronter mellom Frankrike og islam, der tre begivenheter kom til å prege tiden landet nå er inne i:

President Emmanuel Macrons tale om «islams krise» i Paris-forstaden Les Mureaux den 2. oktober, halshuggingen av Samuel Paty i Paris-forstaden Conflans-Sainte-Honorine den 16 oktober begått av en tsjetsjensk islamst, samt terrorangrepet mot Nôtre Dame-kirken i Nice den 29. oktober, der tre mennesker ble halshugget eller knivstukket til døde av en tunisisk islamist.

I tiden som er gått etterpå, er det et Frankrike lamslått både av terror og pandemi som forsøker å ta rede på hva situasjonen er. Hva slags portrett avtegnes av landet nå?

En som har klare tanker i så måte, er Élisabeth Lévy, redaktør for det konservative franske tidsskriftet Causeur, som hun var med på å grunnlegge i 2007 etter å ha arbeidet en årrekke hos AFP og flere franske aviser.

Élisabeth Lévy. Foto: Twitter.

Som jødisk kvinne med røtter fra Algerie, kunne Lévy ha vært en offentlig stjerne i et multikulturelt samfunn. Det er bare ett problem: Hun er islamkritisk, globalismekritisk og sterk tilhenger av Frankrikes klassiske republikanske verdier.

I et intervju Giulio Meotti har gjort med Lévy for Il Foglio, legger hun ikke fingrene i mellom:

Det er ikke bare islamterroren som er et stort problem, det samme er terrorens islamske bakland. For første gang begynner tankene om borgerkrig å melde seg hos franskmenn, sier Lévy: De er lei av å snu det andre kinnet til.

Folk er naturligvis redde for de hundrevis av menneskene som er rede til å drepe «vantro» i Frankrike, begynner Lévy.

Men enda verre er det å oppdage hva som ligger bak terrorismen. Mange franskmenn føler at det ikke lenger er noen sikker grense mellom islam og islamismen, at den grensen er blitt porøs. Vi oppdager at en tredjedel av Frankrikes islamske befolkning er islamistisk, slik alle analyser viser.

Causeur-redaktøren er rystet over de unge muslimene i Frankrike. Islamismen har impregnert halvparten av dem, sier hun.

De er ikke glade hverken i historien, sekulariteten eller kulturen vår. De lever i en annen verden. I årevis fikk vi høre at det finnes to islam. I dag vet vi at det ikke er sånn.

Meotti antyder at den franske sekulariteten som forsvarer karikaturer, virker provoserende på muslimer.

Hvis muslimene blir krenket av ytringsfriheten, så vet de hvor døren er – de kan dra sin vei om så i morgen. Poenget er ikke krenkelsen, men friheten. Man må akseptere at noen kan le av det du tror på.

Lévy er ikke i tvil om at islamistene i Frankrike er særdeles målbevisste:

Hva er det islamistene vil?

De vil ensrette alle muslimene som bor i forstedene. De vil islamisere Frankrike. […] Dessuten vil de lukke munnen på dem som ikke er muslimer.

Lévy ble sjokkert av at New York Times nektet å offentliggjøre tegningene. Hun stiller et retorisk spørsmål, som ikke ser ut til å ha det svaret hun ønsker:

Skal vi slutte å være oss selv for å blidgjøre islamistene? En karikatur er et symbol på vår frihet.

Samuel Paty ble drept av et helt lokalsamfunn, sier Lévy:

Foreldrene som angrep ham, var ikke islamistiske terrorister, men vanlige muslimer. Disse menneskene deler hverken våre verdier eller vårt syn på livet.

Terroren vokser ut av dette motsamfunnet, hevder hun:

Folk halshugges i kirken. Det sjokkerer. Men jeg ser ikke hundrevis av mennesker i Frankrike som er i stand til å gjøre dette. Antiterrorpolitiet kan håndtere trusselen. Problemet er snarere den store befolkningen hvor slike personer kan vokse frem.

I dag fortsetter deler av venstresiden å late som om parallellsamfunnet ikke finnes selv om de omsider har forstått at det gjør det. Den som vil være blind, klarer det, mener Lévy. Det er bare de færreste som orker å la seg stemple som «islamofob».

Etter drapet på Samuel Paty oppfordret Lévy muslimske kvinner i Frankrike til å ta av seg sløret for å markere at de ønsker å høre hjemme i det franske samfunnet, en oppfordring som falt på stengrunn.

Så hva gjør man? spør Meotti. Først og fremst slutte å importere flere terrorister, svarer Lévy, som setter sin lit til at Macron vil prøve, muligens forgjeves, å stramme inn migrasjonspolitikken. Men befolkningen ville trekke et lettelsens sukk:

Meningsmålingene viser at 70 prosent av franskemennene synes det er for mange innvandrere. Også på venstresiden er det mange som tenker det samme.

Lévy inviterer franske katolikker til å våkne opp:

Det pågår en krig mot kristendommen, ikke bare mot Frankrike. I 2016 ble det oppløst en terrorcelle som ville ødelegge kirkene i Villejuif. Katolikkene angripes både fordi de er kristne og franske. Franskmennene er lei av å snu det andre kinnet til.

Europa må ikke oppgi sitt humanistiske vesen selv om det er krig i luften, mener Lévy. Men det er ikke ensbetydende med å være blautfisker:

Europa vil bare overleve hvis humanismen gjenoppdager sin kraft. Friheten kan ikke være et fripass for dem som vil ødelegge den. Humanismen må beskytte seg selv. Vi er lei av denne humanitarismen som har avvæpnet oss.

Men det spørs om ikke hennes forhåpninger er forgjeves.

Det er ikke lett å se lyspunkter.

Jeg er jøde, men jeg er også fransk, og jeg vil være her. Det er mitt land, jeg vil ikke overlate det til disse menneskene. Men jeg er svært pessimistisk. For første gang tenker franskmennene på borgerkrig. Elisabeth Badinter har sagt til L’Express at pasifismen ikke lenger er noen farbar vei. Staten må sørge for å være sterk. Men i dag er den svak. Vi er altfor godfjottede.

Det sies ikke rett ut, men det ligger i luften at omtrent det eneste landet som har funnet den rette balansen mellom humanitet og styrke, er Israel.

Kjøp «Islamismen i Sverige» her!