Alt kjært må med. Armenere som forlater Nagorno-Karabakh, graver opp restene av sine forfedre for å bringe dem fra territoriet, som skal overleveres til aserbajdsjanere. Foto: Sergei Grits / AP Photo / NTB
Alt måtte de forlate: Husdyr, avlinger og bolighus. Nå vender armenerne hjem til den krigstrette hovedstaden i Nagorno-Karabakh, der fremtiden er trøstesløs.
Mellom 7.000 og 90.000 mennesker flyktet hals over hodet i september. Da brøt det ut nye kamper mellom de gamle sovjetisk allierte Armenia og Aserbajdsjan over området Nagorno-Karabakh, en etnisk armensk lomme som rev seg løs fra Bakus kontroll under krigen på 1990-tallet.
Nå har rundt 20.000 vendt tilbake. Kampene har stilnet etter at russerne grep inn og fikk presset fram en slags fredsavtale som ble undertegnet av både Armenia og Aserbajdsjan 9. november.
Armenia har mistet landområder utenfor Nagorno-Karabakh, men også den nordlige delen av selve kjerneområdet er nå under aserbajdsjansk kontroll. Totalt sett har det armenske området inne på Aserbajdsjansk territorium krympet betydelig.
Tapere
Armenerne opplever en knugende følelse av tap, mens i Aserbajdsjan svulmer nasjonalfølelsen og seiersgleden. Mange armenere som i 30 år har levd i områder som har vært kontrollert av utbryterne, tapte alt under seks uker med kamper. Nå er disse områdene underlagt aserbajdsjansk kontroll.
I Stepanakert stuer de hjemvendte armenerne seg sammen i hoteller som er stilt til rådighet, og hundrevis er avhengige av mat fra Røde Kors.
70 år gamle Elmira Grigoryan har akkurat fått utdelt en liten plastpose med pasta, sukker og noe hermetikk. Litt ubesluttsom står med posten i hånden, mens tårene renner.
Store områder
Grigoryan bodde øst for Karabakh, i en landsby mellom Martini og Aghdam, i et område som aserbajdsjanerne tok over 20. november. I henhold til fredsavtalen kunne regjeringen i Baku ta tilbake store områder som tidligere hadde vært under armensk kontroll og bebodd av armenere.
Den dagen avtalen trådte i kraft, kom endringene raskt. Elimira forteller at soldater fra Baku dukket opp umiddelbart og beordret fraflytting.
– Så vi hadde ikke noe valg. Vi dro, og alt ble stående igjen, sier hun.
De fikk riktignok vende tilbake for å ta med seg eiendeler, beskyttet av armenske soldater og russiske fredsbevarende styrker.
– Vi tok med det vi klarte. Vi ble der hele dagen, men så var det over.
Uten framtid
55 år gamle Marine Saargsyan rusler tilbake til sitt enkle hotellrom etter å ha fått matposen fra Røde Kors. Tre senger er klemt inn i rommet, som er uten vindu. Her bor Saargsyan med sin svigerdatter som har en tre år gammel jente og en nyfødt på seks måneder.
Familien bodde i Sjusja, en historisk by åtte kilometer fra Stepanakert. Byen ble tatt av aserbajdsjanerne da krigshandlingene var på det mest intense. Saargsyan tok med sine nærmeste og dro til den armenske hovedstaden Jerevan.
– Nå er vi tilbake, men finner ingen steder å bo. Myndighetene har plassert oss i dette hotellet. I Sjusja hadde vi en treroms leilighet og husdyr. Her har vi ingenting, sier hun.
Saargsyan har penger som varer noen dager, rundt 10 doller i verdi. Etter det vet hun ikke.
Les også hva Fridtjof Nansen skrev om armenerne og deres kamp for å overleve. Kapittel XI fra hans bok «Gjennem Armenia», skrevet i 1927 er republisert her under tittelen «Myrdet og forrådt». Første del kom lørdag 14. november, og kan leses her. Andre del ble publisert søndag 15. november, og kan leses her. Tredje og siste del kom mandag 16. november og kan leses her.
