Demonstranter protesterer mot Franrikes president Emmanuel Macron og Charlie Hebdos offentliggjøring av Muhammed-karikaturer i Karachi den 6. november 2020. Foto: Fareed Khan / AP / NTB.

Danmark, som var arena for den første Muhammed-karikaturkrisen, er ikke upåvirket av den senere tidens begivenheter i Frankrike, som har vært åsted for karikaturkrise nummer to.

En fersk meningsmåling fra Kantar Gallup viser at støtten til Jyllands-Postens offentliggjøring av Muhammed-karikaturer i 2005 har sunket i Danmark siden terrorangrepet mot Charlie Hebdo i 2015 – fra snaut to tredjedeler av de spurte da til drøyt halvparten nå.

I dag, etter halshuggingen av Samuel Paty, er det 53 prosent av de spurte som mener det var rett av Jyllands-Posten å offentliggjøre tegningene, mens 28 prosent mener det er galt. I 2015, etter angrepet på Charlie Hebdo, var de tilsvarende andelene 65 prosent og 17 prosent, skriver Berlingske.

Tallene bekymrer den danske politikeren Henrik Dahl, som representerer partiet Liberal Alliance (LA) i Folketinget. Er dette begynnelsen på en underkastelse? spør han.

Henrik Dahl. Foto: Mogens Engelund / Wikimedia Commons.

Dahls formulering overfor Berlingske er en klar referanse til Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» (2015), der den franske forfatteren ser for seg et Frankrike som bøyer seg for islam.

»Den her roman, hvor franskmændene overgiver sig til islam, fordi de ganske enkelt ikke orker at gøre modstand mere,« siger han:

»Jeg kan ikke lade være med at tænke på, om det her er et begyndende tegn på en sådan underkastelse. Islamisering er jo, når islamiske regler bliver gjort gældende over for personer, der ikke er muslimer.«

Dahl reagerer instinktivt mot at islamske regler får gyldighet for alle:

Når LA-politikeren bliver »lidt ked af det«, er det, fordi »der ikke er flere, der kan se, at islamiske regler selvfølgelig ikke gælder for folk, der ikke er muslimer«.

Tegnene til underkastelse og ikke-muslimers håndhevelse av islams lov er ikke vanskelige å få øye på i Danmark: Danske rektorer advarer mot å vise Muhammed-tegninger i skolen, og aviser har nektet partiets Nye Borgerlige å rykke inn annonser med karikaturer av islams profet.

En tidligere kandidat til Folketinget for det radikale grønne partiet Alternativet, Henrik Marstal, illustrerer underkastelsen på sin måte ved å relativisere, bagatellisere og bortforklare den, som om den egentlig var et tegn på fremskritt:

»Det er, som om retorikken mod muslimer er ved at forandre sig. Den har været meget hård, og selv om den stadig er hård, så er det, som om mange danskere er kommet videre. Der er en tendens til bedre muligheder for sameksistens,« vurderer han:

»Der er mange, der har noget imod ramadan-sangen i den nye højskolesangbog, men der er endnu flere, der bare siger, nå ja, det at være muslim er også en måde at være i verden på i Danmark.«

Marstal har i praksis resignert.

Flemming Rose, som i egenskap av Jyllands-Postens kulturredaktør stod bak offentliggjøringen av Muhammed-tegningene i 2005, ser også ut til å mistet noe av piffen i mellomtiden. Han mener at meningsmålingen viser at «konteksten er en annen» i dag enn for fem år siden. Nå har nyhetsbildet vært dominert av Nye Borgerliges forsøk på å bruke tegningene politisk, mener Rose.

Rose gjør det litt for enkelt for seg. Også en politisk bruk av tegningene er omfattet av ytringsfriheten. Rose er god til å forsvare ytringsfriheten i abstrakte termer, men går ikke lenger i krigen for dem som vil bruke den frimodig i praksis. Hans stridslyst virker en smule utebbet.

Under stikker en frykt for konsekvensene som aksentuerer Henrik Dahls spørsmål. Er det frimodige Danmark blitt mer enn en smule betuttet?

Kjøp «Islamismen i Sverige» her!