Penger nok, forsvarsviljen mangler

Forsvaret gjennomførte en testskyting med klasebombe-ammunisjon på Hjerkinn skytefelt torsdag. Foto: Gorm Kallestad / SCANPIX

Stortingets utenriks- og forsvarskomité avsluttet før helgen arbeidet med Forsvarets langtidsplan, uten å skape en bred og samlende enighet. Planen vil nå bli vedtatt med vekslende flertall for de enkelte elementene.

Den grunnleggende svakheten ved langtidsplanen er ikke mangel på samlende enighet, men den manglende sammenhengen mellom trusselvurderingene og forsvarstiltakene. De militære truslene mot Norge i en urolig verden er formidable. Truslene øker forsvarsbehovene og bør møtes med økt forsvarsevne og økte forsvarskapasiteter.

Det er akkurat dét planen ikke legger opp til. Stortingsflertallet går for alternativ D – det minst krevende av fire alternativer i Forsvarssjefens fagmilitære råd i fjor. Dette viser at landets forsvar ikke er et prioritert felt for dagens rikspolitiske eliter. Stortinget maler truslene med bred pensel, men trekker ikke relevante konklusjoner. Det er et stort gap mellom forsvarsbehov og forsvarsevne. Stortinget utøver idrettsgrenen «tilløp uten hopp».

Vel er det så at stortingsbehandlingen gir en viss styrke for Hærens del. Det skal opprettes en helikopterskvadron på Bardufoss for å gi Hæren økt mobilitet og kampkraft. Dette er en kompensasjon for flyttingen av Bell-maskinene til Rygge – offisielt for å dekke spesialstyrkenes behov, men mer reelt for å ha evakueringsevne for regjeringsapparatet når Norge i krig kapitulerer etter noen dager. Da skal regjeringen flys ut – ikke som forrige gang: dra til Østerdalen og deretter landet på langs til Tromsø og videre til England.

Ap og FrP gikk høyt ut på banen i startfasen, men endte med i all hovedsak å stille seg bak regjeringen. «Opp som en løve, ned som en skinnfell» kalles slik opptreden. Disse partiene er i likhet med regjeringspartiene lite troverdige og har det mest i kjeften. De økte kapasitetene er skjøvet ut i tid. Det legges for eksempel opp til at Forsvarets personellstyrke bare skal økes med 550 personer om fem år. Flertallet skyver utfordringene foran seg.

Stortingsflertallet legger opp til et militært forsvar med svært begrenset utholdenhet og svak evne til å forsvare hele landet. Internasjonale oppdrag er dessuten ikke mulig uten å svekke den nasjonale beredskapen på alvorlig vis.

Norge har penger i massevis til å fullfinansiere et vesentlig styrket forsvar. Det er viljen til forsvar som mangler. Forsvar av folk og land er kort og godt ikke en høyt prioritert oppgave for dagens makthavere – alt annet er så mye viktigere enn folkets liv i trygghet.

Dessuten er det ingen sammenheng i politikken. På den ene siden ønsker elitene å styrke Forsvaret, men samtidig føres det en innvandringspolitikk som destabiliserer landet, truer vår historiske levemåte og gjør det stadig mer utsatt å være nordmann. Hva skal vi med kampfly til 1 milliard kroner pr. stk. for å holde fremmede borte når de fremmede bare kan spasere over grensen eller ta fly til Gardermoen?

Staten ødsler bort hundrevis av milliarder kroner på resultatløs uhjelp og klimatiltak med innbilt virkning. Det er brukt 30 milliarder kroner på å blande oss inn i andre lands landbrukspolitikk ved å bidra til at regnskog i Brasil og Indonesia ikke blir hogd. For dette beløpet kunne vi hatt formidable panserstyrker i Troms og Finnmark. Kostnadene ved den tilnærmet frie innvandringen er lavt anslått til 100 milliarder kroner i året. Disse midlene kunne i stedet ha gått til langtrekkende luftvern, langtrekkende presisjonsild, vesentlig styrking av Sjøforsvaret med masse nye ubåter, gjenoppstandelse av Kystartilleriet fra de døde og et større og bedre utrustet og trenet Heimevern.

Men det ønsker ikke dagens makthavere. De velger heller å posere på internasjonale konferanser og fremme egne hobbyer fremfor å ivareta grunnleggende sikkerhetsinteresser for dem som har valgt dem.