Pieter Aertsen (ca. 1508–1575), «Dyder av kristen barmhjertighet» (1575). Nasjonalmuseet i Warszawa. Foto: Wikimedia.

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.

Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’

Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» (Matteus 25, 31–46)

Søndagen i dag er siste søndag i kirkeåret og har fått navnet Domssøndagen. Det handler om den endelige dommen, om menneskets regnskap overfor Gud, et tema mange misliker å snakke om, og som for mange bekrefter bildet de har av en hevngjerrig Gud, en Gud som ikke ønsker annet enn å straffe de menneskene han selv er ansvarlige for at går her på jorden, altså kristendommens største og verste paradoks: At en Gud som sier han er kjærlighet, kan dømme mennesket til fortapelse.

Det synes å være færre som klarer å se at dommen over menneskets synd ikke er et paradoks, men det eneste mulige for en Gud som er hellig, en Gud som ikke tåler synd. Dommen er nemlig ikke et resultat av Guds vrede, men av mennesket som benekter Gud og hans vilje med våre liv. Dette ble slått fast i Visdommens bok, en av de apokryfe skriftene:

For det er ikke Gud som har skapt døden, og han gleder seg ikke over de levendes undergang. Gud skapte alle ting for at de skulle vare ved […] Gud skapte mennesket til udødelighet, til et bilde av sitt eget vesen gjorde han det Men djevelen unte oss ikke dette, og ved ham kom døden inn i verden. Den som holder seg til ham, får lære døden å kjenne. (Visd. 1, 13-14 og 2, 23-24)

Et viktig forhold med kristendommens Gud er at han omtaler seg selv som sannheten. Det vil si at han er den samme fra evighet til evighet. Han kan ikke forandre sin natur. Han kan ikke lyge, heller ikke la være å elske. Hans kjærlighet varer evig. Han ønsker skapningen alt godt.

Det sier seg selv at en slik Gud ikke tåler ondskap, og heller ikke kan velge å tåle ondskap. I sin kjærlighet, som bekreftes i relasjonen mellom Faderen og Sønnen og som kalles Den hellige ånd, må han gi skapningen frihet. Dette gjelder ikke bare mennesket, også Guds engler har fått frihet til å forlate ham, og noen har gjort det. Kjærligheten, som er relasjonelt betinget, forutsetter frihet hos de involverte.

Så er det slik at noen mennesker i sin frihet velger å nekte Gud en plass i sine liv, og det kan altså ikke Gud nekte dem. I sin kjærlighet kan han ikke tvinge noen, selv om det medfører at noen går fortapt. Og med inngangen til adventstiden er det viktig å være klar over akkurat det. Uten fri vilje ville det aldri blitt en julehøytid. Det var nettopp det budskapet som skapte vår kultur, en sivilisasjon som erkjente både menneskeverdet og menneskets rett til å velge fortapelsen.

Det sier seg selv at en slik virkelighetsforståelse ikke bare gir positive resultater, friheten kan misbrukes, men denne forståelsen har uansett gitt oss en ramme for våre liv ingen andre sivilisasjoner er i nærheten av. Vi har hatt visshet om at alle skal få en rettferdig dom. Det har både trøstet og motivert til innsats. Å vite at den som hjelper en av de minste her på jord, hjelper Gud selv, gir perspektiver ingen andre kan vise til. Menneskeverdet krever en åndelig åpenbaring, Jesus Kristus gir oss den og forteller hva det innebærer.

Derfor er ikke budskapet om fortapelsen et sørgelig paradoks for kristen tro, men et budskap om en Gud som seirer over ondskapen, som sier at hos ham skal det aldri mer finnes sorg, ingen overgrep, men en ny himmel og en ny jord, og at hans største ønske er at vi alle skal samles der. Uten en hellig Gud og hans dom ville nemlig Auschwitz vært med oss inn i evigheten. Det er hva denne søndagen egentlig handler om.

Jeg skal ikke benytte anledningen til å trekke sammenligninger til andre religioner, jeg vil bare konstatere at tiden vi snart går inn i, gir oss anledning til å reflektere over dette mysteriet, Gud som ble menneske for at enhver som velger å tro på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Kjøp julegaver fra Document Forlags utsøkte utvalg her!