«Europa har kapitulert for islam», skrev den egyptisk-tyske forfatteren Hamed Abdel-Samad nylig i en egyptisk og en marokkansk avis. Er det i Nord-Afrika man klarest ser hvordan islam herjer med vår verdensdel?
Et intervju som Giulio Meotti har gjort med den algeriske forfatteren Boualem Sansal, synes å bekrefte det. Til Il Foglios kulturredaktør leverer forfatteren av romanen «2084» – en Orwell-inspirert dystopi med islamsk vri – den mest nådeløse analysen av Frankrike under islamismen som undertegnede noengang har sett.
I dagene etter halshuggingen av Samuel Paty skrev Sansal i franske L’Express at reaksjonen på terror i Frankrike har fått noe tomt og rituelt over seg. Vi fordømmer, støtter ofrenes familier, beroliger omgivelsene, iverksetter noen nye tiltak og lover å vise fasthet. Slik har man god samvittighet frem til neste grusomhet.
Sansal trengte ikke å vente lenge på den. Meotti treffer ham dagen etter nedslaktingen i Notre-Dame-kirken i Nice den 29. oktober. To dager senere står intervjuet på trykk i den italienske kommentaravisen.
Den algeriske forfatteren fornemmer en uhyre dyster stemning:
Frankrike har følelsen av å befinne seg i en geriljakrig som steg for steg vil bryte ut i en full krig. Allah beordrer enhver muslim, uansett hvor i verden, til å bruke alle midler for å utbre islam, forsvare islam med sitt eget liv, bekjempe de vantro og straffe blasfemikere og frafalne.
Islamismen har fått blod på tann og merker at seieren og fiendens underkastelse er innen rekkevidde. Islamistene gir seg ikke nå.
Det er ikke lenger dagslys i Frankrike. Det finnes et tussmørke som bærer bud om det totale islamistiske mørket. Islamismen holder Frankrike i et jerngrep.
Landet er på den ene siden angrepet at islamismens soldater, som skjærer over struper. Men på den annen siden er Frankrike under angrep fra sin egen elite, som fremhever det moderate islam og franske verdier (frihet, likhet, brorskap). Denne eliten dominerer nå samfunnslivet.
Den har trengt seg inn i alle institusjonene: universitetene, skolene, de politiske partiene, lokaladministrasjonene, departementene, forsvaret, politiet … Og litt etter litt sprøyter den inn underkastelsens gift.
Pandemien har svekket det franske samfunnet og dets regjering, fastslår Sansal. Det sies at republikken er i fare, bemerker Meotti.
Snarere enn republikken, som simpelthen er en styreform som kan forandres, er det Frankrike som merker det på kroppen, på sin identitet, sin historie, sine verdier, sin kultur. Dessverre for Frankrike og oss alle sammen er landet gått i fellen som islamistene har satt opp med sine allierte på venstresiden, og det klarer ikke lenger å komme seg løs fra den.
Frankrike sitter fast som ulven i jegerens felle, sier Sansal, men landet kommer ikke til å gnage av seg armen for å slippe fri.
Frankrike er et gammelt land med en gammel befolkning uten vilje, som er redd, tvilende og villig til å finne seg i hva som helst. Islamismen er derimot ung, nidkjær, egoistisk, grusom og overbevist om å være sendt av Allah for å oppnå hegemoni og islams forløsning i verden.
En rapport som ble forelagt den franske presidenten i 2018, viste at 29 prosent av muslimene i Frankrike anser landet som en rasistisk og «islamofob» fiende av islam og ummahen.
Det er maktpåliggende å ta avstand fra Frankrike, derav den separatistiske bevegelsen som Macron nettopp har oppdaget, og som han vil bekjempe med lovgivning. Anklagene om fransk islamofobi og rasisme mot muslimene er blitt et redskap i islamistenes hender for å tvinge Frankrike på defensiven og få landet til å gi etter for deres krav.
Ved å gå til sak mot enhver som ytrer seg kritisk om islam, har organisasjoner som Collectif Contre l’Islamophobie en France (CCIF) lyktes godt med dette, mener Sansal. De driver «rettslig terrorisme», legger han til. Og denne terrorismen virker:
I Frankrike kan man kritisere alt, unntatt islam og muslimer. Mens det franske rettssystemet etterforsker islamofobi og rasisme, anerkjenner det ikke eksistensen av antihvit rasisme, antifransk og antivestlig rasisme, jødehat eller kristendomshat, som islamistene i handling, ord og paroler viser massivt og helt åpent. Dette viser at det franske rettsvesenet er redd for beskyldninger om islamofobi og rasisme mot svarte og arabere. Denne dobbeltmoralske politikken er sjokkerende fordomsfull. Hvite, kristne og jøder kunne rette tilsvarende anklager mot islamistene som gjør seg skyldig i dem hele dagen.
Folk forstår ikke hvordan islamistene driver sin krigføring, hevder Sansal.
Islamistenes kamp er ikke slik man tror den er. De søker ikke makt over staten eller dens institusjoner, men makt over samfunnet og sjelens underkastelse for sharia, Allahs lov. Det er tradisjonelle politiske partier som etterstreber makten over staten og institusjonene. De er fornøyd hvis de får flertall. Fordelen som islamistene har sammenlignet med de politiske partiene, er at de har et absolutt våpen: religionen som formørker samvittigheten.
Forfatteren er av den oppfatning at islamistene i Frankrike allerede har lyktes:
Ja, islamistene har vunnet i Frankrike. På samme måte som de har vunnet i alle land med muslimsk flertall, prøver de også å vinne i landene med store muslimske befolkninger. I Frankrike har de på litt over tretti år klart å få med seg store deler av de muslimske befolkningene i forsteder og indre bydeler. De har bygd et formidabelt nettverk av moskeer, foreninger, skoler og halal-butikker som setter dem i stand til å utvide følgerskaren og hevde seg overfor offentlige myndigheter.
Islamistene utnytter den franske og europeiske svakheten, som er skyldfølelsen over fortiden, sier Sansal. Kombinasjonen med «klimaet av terror og lamslåtthet som de radikale islamistene har greid å skape», er uhyre potent.
De kristne må føle skyld, slå seg for brystet og be om syndenes forlatelse, de være seg reelle eller innbilte. Lederne for de landene som ble kolonisert av Vesten, har utnyttet denne følelsen for å skaffe seg kraftige erstatninger og politiske fordeler. Islamistene har nådd en apokalyptisk religiøs dimensjon. Den som har syndet, fortjener ikke syndsforlatelse slik man forventer blant katolikker, men død på jorden og evig helvete i det hinsidige. Disse tingene virker utmerket på katolikker og sosialister.
Det blir aldri nok selvpisking og botferdighet, konstaterer den algeriske forfatteren. Skyldfølelsen blir aldri borte.
Slik har Frankrike skapt offermentalitetens verdensmestere, og disse utnytter muligheten. Alt dette har ført til en uvelhet hos de vestlige elitene, en desillusjonerthet som glir over i selvhat og et morbid ønske om å ydmyke seg selv fremfor Vestens direkte og indirekte ofre i fortid og nåtid. Vesten gir seg selv skylden for alt, og verden istemmer.
Samtidig mangler antistoffene. Sansal mener at selve samfunnet langt på vei er borte. Dets kulturelle grunnlag er knust under trykket fra globaliseringen, og det åndelige er avgått ved døden, sier han. Igjen står en kolossal tomhet.
Det er stadig færre intellektuelle, journalister, forfattere og moralske ledere som tør å forsvare sin egen kultur.
Kanskje det finnes noen fortsatt, men vi hører ikke noe til dem. De fleste av dem tør ikke, som De sier, for det å forsvare den vestlige kulturen er ensbetydende med å forsvare Vestens koloni- og imperialistfortid, samt all skaden dette påførte verden. Vi må konstatere at den vestlige kulturen har svekket seg raskt etter den andre verdenskrig. Konsumismen og kulturen som reklamen har produsert, er ikke en kultur det er verdt å forsvare.
Markedet har fått overtaket på kulturen og omgjort den til en forbruksvare på linje med vaskemidler, biler og sjokolade, og staten har omgjort den til et politisk verktøy for manipulering.
Så hvordan skal det gå med Europa?
Europa er politisk, økonomisk og kulturelt utkjørt, det har mistet gnisten og er et lett bytte for den som har suverenitet, energi og ambisjoner om dominans, det være seg islamister, Russland, Kina eller Tyrkia.
Men når det ikke er stort igjen å tape, vil det alltid være noen igjen som har fått nok.
«Europa har aldri vært så nær krig siden den andre verdenskrig», konkluderer Sansal.
Fra et islamsk land taler han friere om islam enn intellektuelle i Europa.