The Orange Man har skremt eliten fra sans og samling

Jonathan Ernst har tatt det gylne bildet av Trump for Reuters/Scanpix

Det gjør vondt å erkjenne at norske medier ikke bare lyver stykkevis og delt, men systematisk. Det har de gjort helt siden Donald Trump dukket opp på scenen. Hva er det som er så farlig? Hva er det som gjør at norske medier setter hele sin troverdighet på spill på grunn av den politiske kampen i USA?

Mediene oppfattet Trump som en dødelig fare. Han snakket et språk som var et brudd med den etikette medier og politikere er blitt samstemte om. Slik snakker de befolkningen trill rundt. Stikkord: innvandring, kriminalitet, islam, frihet.

Motsetningene er så store at kun et sminket språk kan holde virkeligheten på plass. Med Trump ble det umulig.

De som klager over Trumps tvitring, har ikke forstått hva det handler om: Det er nettopp hans direkte språk som holder linjen til velgerne åpen.

Trump har fornyet amerikansk politikk til prisen av åpen polarisering og konlikt. Men konfliktene lå der. Han har bare brakt dem frem i dagen, og det hater eliten ham dypt og inderlig for.

Hvis han skulle bli tvunget ut av Det hvite hus på grunn av omstendighetene, kommer han til å gjøre som Samson: Rive huset ned over hodet på Demokratene.

De kommer ikke til å få fred. Trump vil beleire dem, med rally-er, med nye avsløringer om Biden-administrasjonens korrupsjon. Her er det allerede nok å ta av, og det vil bli tydelig for enhver hvor lav oppslutning en Biden-admininstrasjon har.

Hvis mediene fortsetter i samme spindoktormodus, vil oppslutningen synke. Hvis de holder Trump-bashingen ved like, vil det demonstrere hvor partisk og unfair mediene er.

Når Trump vil gå inn i historien som en stor president, er det nettopp takket være en retorikk som står industriarbeidere, langtransportsjåfører og bønder nærmere enn det nye aristokratiet.

Trump har skremt dem. Eliten hører lyden av høygafler, og den kommer til å stige hvis Trump drar land og strand rundt og holder temperaturen oppe.

Kan det skje her?

Grunnen til at mediene i Norge, Sverige og Danmark har flommet over av Trump-hat, er en nagende frykt for at det tause flertall også sitter til doms over den nordiske eliten og hater den dypt og inderlig. Sku ikke hunden på hårene! Tro ikke at alt er rolig fordi det ikke er en krusning på overflaten.

En rekke faktorer holder folk tilbake. Ikke minst det sosiale presset og sanksjonene som ubønnhørlig kommer hvis man bryter ut og viser at man hører til på «den andre siden». Folk mister verv, forfremmelse, status, det går ut over barna, og for noen betyr det sparken.

Trykket har fått bygge seg opp over lang tid og har nådd et nivå hvor man kan snakke om et repressivt samfunn. Bare de som rammes, kan beskrive hvilke mekanismer som finnes og hva det gør med deg. De andre tilpasser seg og synes det er verdt prisen.

Det er denne tilpasningen som over tid tar livet av demokratiet. Det kommer ikke noe dramatisk brudd. Ingen blir brent på bålet på torget. Borgerne blir gjort til sine egne voktere.

Den umerkelige tilpasningen gjør innbyggerne avhengige av løgnen. Det krever en viss åndelig styrke å innse at myndighetene lyver systematisk om fundamentale spørsmål.

Dessuten spiller mediene på at «vi» alle sammen er gode nordmenn som vil det beste, selv om alle vet at det egentlig ikke er sånn. Ren høflighet avholder oss fra å si at det er løgn. Blank løgn.

De med makt spekulerer i vår høflighet overfor oss selv og dem.

Trump

Nordiske medier har kjørt Trump-løgner så langt ned i halsen på borgerne at de holder på å bli kvalt.

Amerikanerne har vært utsatt for dette i over fem år, og de reagerte med å avvise mediene: Russia-gate og Ukraina virket mot sin hensikt. Det var bare løgn.

Den samme kognitive dissonansen har gjort seg gjeldende i valgkampen: Hvordan kan en 77-åring uten appell bli vinneren, mens kandidaten som trekker titusener til sine møter, blir taperen? Noe skurrer kraftig.

Hvordan kan Biden vinne i distrikter der det kryr av Republikanere? Inkongruensen er så sterk at man bruker uttrykk som «statistisk umulighet».

Det er altså medienes egen dekning som har økt oppslutningen om Trump.

Det forsøker norske medier å hindre nordmenn i å forstå. For hvis de forsto dét, ville norske borgere kunne få griller i hodet: Det kan skje også her. Men det må ikke skje.

It can’t happen here?

Jo, det kan det.

I dag tikket en melding inn fra en skribent:

60 år etter krigen er det stuerent å si at nordmenn hadde nasjonalfølelse og viste nasjonalt sinnelag i 1940.

Hva med 2020?

Hva om noen stod frem som anti-islamister med nasjonalfølelse?

Jeg er redd vi ville blitt hundset og stemplet som rasister.

Hvorfor har holdningen snudd 180 grader?

Har det med erfaring å gjøre?

Gjennom krigen erfarte vi at nazismen var en ideologi som trampet på demokratiet og frihetene. Vi har ikke erfart dette med islam. Er det derfor vi er så naive? enda vi vet utmerket godt hvordan det er med ‘frihet’ i islamsk-styrte land. Det mangler. Diktatur hele veien, evt borgerkrig. Likevel vil ikke våre topp-politikere si noe negativt om islam! Hvorfor ikke?