Sverige: Gangsterkriminalitet – den nye bølgen av kriminelle

Tre personer er funnet døde i en bil som sto i brann ved en idrettsplass utenfor Uppsala i Sverige. De døde ble oppdaget da politi og brannvesenet rykket ut for å slokke bilbrannen. Illustrasjonsfoto: Staffan Claesson / TT Nyhetsbyrån / NTB

Bombeattentat, skuddvekslinger og rene henrettelser. Trusler mot institusjonene og vitner som skremmes til stillhet. Åpen narkotikahandel, utpressing og kidnappinger. Voldsomme hevnaksjoner mot politi og deres slektninger. Sverige har blitt rammet av en ny type kriminalitet – forfatteren kaller det gangstervold.

Fredrik Kärrholm har jobbet som politi i ti år og har på nært hold sett både gangstervold og kriminalpolitikkens mangler. Han har jobbet der gangsterne regjerer, han har jobbet som analysesjef ved politiets nasjonale etterretningsenhet og han har en mastergrad i kriminologi ved University of Cambridge.

Boken preges av en forfriskende ærlighet, forfatteren tar oss gjennom områder som sosiologi, rettsfilosofi og jus. Åpenbare sammenhenger dokumenteres, ærligheten er nådeløs og han presenterer meget konkrete forslag til hvordan samfunnet kan begrense denne nye formen for kriminalitet. Forfatteren dokumenterer at den fremstillingen vi er blitt presentert for av ideologiske kriminologer ikke gir de riktige svarene. Det er her denne boken virkelig skiller seg ut og den bør være interessant for den samfunnsinteresserte leseren, og er en meget god introduksjon til faget kriminologi.

Sverige har nå en rekke bøker som belyser problemer med kriminaliteten og boken kan gjerne leses sammen med Gangsterparadiset av Lasse Wierup og Familjen av Johanna Bäckström. Jeg har lest alle tre, og skal du starte et sted, er det denne boken du burde åpne først.

Problembeskrivelse

Forfatteren nevner tre problemer: Brutaliteten, gjengdannelsen og dominansatferd.

Hensynet til andre mennesker er radikalt redusert. Likeledes eskalerer volden gradvis, uttalte Linda H. Staaf, leder for politiets nasjonale etterretningsenhet i november 2019.

Antall skuddvekslinger og bomber i Sverige har økt både i antall og alvorlighetsgrad. Tidligere var det vanlig at det ble skutt i beina og i kroppen, i dag sikter man på hodet.

Ranerne har i økende grad utenlandsk bakgrunn, mens ransofrene oftere har svensk bakgrunn. Årsaken, ifølge forfatteren, er en antisvenskhet blant ranerne og at unge med svensk bakgrunn har lavere voldskapital. Risikoen for motstand og muligheten til å forsvare seg mot denne volden er ganske enkelt lavere blant etniske svensker. Man ser også en økende trend der gjerningsmenn i stadig større grad skremmer ofre til taushet, og at mørketallene sannsynligvis er sterkt økende.

Forfatterens egen forskning viser at både forbrytelsenes antall og alvorlighetsgrad har gått opp. Dette skyldes i stor grad en økning i svindel, seksuelle overgrep og dødelig vold. (Kilde: Kärrholm et al. 2020.)

Forfatteren belyser spesielt utpressing. Dette er en relativ ny form av kriminalitet, som er en konsekvens av at gangstervolden har fått fotfeste. Utpressing krever en stor og troverdig skremselskapital, som varer over tid.

I tillegg må offeret føle at statens evne til å beskytte er utilstrekkelig. Offeret må bøye seg, betale og holde kjeft. En utpressing rapportert til politiet, er en mislykket utpressing.

Denne voldskapitalen brukes til å komme foran i boligkøen, få urettmessige oppholdstillatelser og statsborgerskap, til å smugle våpen og narkotika inn i fengsler og til å få kommunale tjenestemenn til å gi feilaktige bevillinger.

Hovedårsaken til denne eskalerende brutaliteten er fremveksten av forstadsgjenger, skriver Kärrholm. Medlemmene av disse gjengene er omtrent utelukkende gutter og menn. Nesten alle har også utenlandsk bakgrunn. Da avisen Expressen i 2020 rapporterte om politiets liste over gjengledere i Stockholm, hadde alle innvandret eller var barn av innvandrere.

Tidlige tiders skurker hadde en viss yrkesetikk: De stjal ikke fra eldre, de brukte ikke makt unødvendig og når de ble arrestert, truet de ikke ofrene eller vitner. De brøt med lover og regler, men anerkjente lovverkets legitimitet. Disse «gammeldagse» skurkene står i sterk kontrast til de nye kriminelle, som ikke aksepterer samfunnets spilleregler og legitimiteten til statsmakten. De har en anti-sosial gangstermentalitet, og det er denne typen kriminelle som har blitt vanligere i Sverige.

Ser vi gjengdannelsen i et historisk perspektiv, var det på 1990-tallet at Sverige ble alvorlig rammet av organisert kriminalitet i større skala, i form av MC-gjengene. Det tok ikke lang tid før nye gjenger ble dannet, som skulle utfordre MC-gjengene. En var de beryktede Original Gangsters, med assyrisk opprinnelse, som raskt spredte seg til flere byer og engasjerte seg i blant annet ran, utpressing og narkotikaforbrytelser.

Mens MC-gjengene viste sin voldskapital med tydelige symboler, er familiebaserte kriminelle nettverk mer diskrete. Sistnevnte har spesielt vokst seg sterke i innvandrertette forsteder og nabolag. Dette er kriminelle grupper knyttet til familier, slekter eller klaner.

Deres opprinnelse er nesten utelukkende fra Balkan, Midtøsten og deler av Afrika.

Enkelte av disse familiebaserte nettverkene har vokst seg veldig sterke og dominerer hele boligområder. De har en stor voldskapital og de opprettholder en parallell sosial struktur – med sine egne normer, økonomi og egne “domstoler”. (Se også boken Familjen av Johanna Bäckström Lerneby.)

Dette er en type organisasjon som kan beskrives som mafia. Internasjonale studier viser at når en mafialignende organisasjon har fått etablert seg, er den meget vanskelig å bekjempe. MC-gjengene var lenge kongene på haugen, men nå har forstadsgjengene og de slektsbaserte nettverkene flyttet frem sine posisjoner kraftig.

Fellesnevneren for disse nye gjengene er at de alle har utenlandsk bakgrunn, de er mannsdominerte og medlemmene bor i forstedene. I tillegg preges de av en total mangel på impulskontroll og med ekstreme forestillinger om ære. Trivielle hendelser kan raskt føre til alvorlig vold. Handlekraft og antisosial oppførsel premieres innad.

Forfatteren er meget klar på hvem dette handler om og han skriver at det råder konsensus i forskerverden om at skal man løse et samfunnsproblem, må man være nøyaktig i sin beskrivelse av problemet.

Gjengenes dominerende atferd fører til at sivilsamfunnets normer og regler brytes ned. De som forventes å opprettholde orden – lærere, bibliotekarer, konduktører eller voksne generelt – utsettes for press, og den antisosiale atferden blir ikke møtt med virksomme sosiale sanksjoner.

Dette går også ofte over i vold mot de som representerer myndighetene, hvor angrepene ofte er systematiske, godt planlagte og meget alvorlige. Man har flere eksempler på at politibetjenter blir utsatt for potensielt dødelig vold. Som en konsekvens av svake og fraværende autoriteter, har det oppstått et miljø som kan sammenlignes med romanuniverset i Fluenes herre, bare i et urbant miljø.

Fredrik Kärrholm skriver at vi ikke må se oss blinde på kriminalstatistikk, den kan ofte gi et uriktig bilde. Det er ofte vanskelig å måle innbyggernes tilpasning til den nye kriminaliteten. Når dødelig vold minsker i et område kan det også bety at en gjeng har vunnet og at det har oppstått en fryktbasert terrorbalanse.

Kjøp julegaver fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Hva er årsaken til kriminaliteten?

Kärrholm tilhører den klassiske skolen i kriminologien, og han mener at kriminalitet er en personlig handling.

Kriminelle har et valg, de er moralsk ansvarlige for sine handlinger. Det kan virke åpenbart, men det strider mot fortellingen som lenge har dominert den offentlige debatten i Sverige, der kriminologer som Jerzy Sarnecki ofte snakker om sosioøkonomiske faktorer som en forklaring på kriminalitet.

Kärrholm benytter seg av en modell utarbeidet av den svenske professoren i kriminologi ved University of Cambridge, Per-Olof Wikström. Det er et navn som sjelden dukker opp i svenske medier. Wikström har utviklet en teori som har fått stor aksept internasjonalt – den såkalte situasjonelle handlingsteorien, SAT (Situational Action Theory), som er en omfattende forklaringsmodell på hvorfor folk begår forbrytelser.

(Kilde: Oxford Research Encyclopedias)

Av modellen ser vi at det må være en motivasjon til å begå en forbrytelse og at handlingen må trenge gjennom forbryterens moralske filter og i tillegg må motivasjonen være sterkere enn individets egen selvkontroll. I tillegg må også avskrekkelsen være utilstrekkelig.

At sosioøkonomiske faktorer ikke er nok til å forklare kriminalitet er godt dokumentert av mange studier. Sosioøkonomiske faktorer samvarierer med risikoen for voldelig kriminalitet, men denne effekten forsvinner fullstendig når individspesifikke egenskaper som utdanning og familiære risikofaktorer som genetikk blir tatt i betraktning. Mange av de som bodde i Malmø på 50-tallet, var uten eiendom og ble “deportert” til nødboliger. Ingen der brente biler eller truet naboen med våpen.

Fredrik Kärrholm mener mange av ekspertene er såpass i utakt med virkeligheten at han stiller spørsmålet: Hvem tjener på å fokusere på sosioøkonomiske faktorer som en hovedårsak til kriminalitet?

Hans svar er: Det er dem som ønsker mer sosialpolitikk og økonomisk omfordeling i regi av staten. I tillegg mener forfatteren at en god dose ideologi er blandet opp i dette.

Forfatteren tar et knallhardt oppgjør med den progressive forestillingen om at moral er noe gammeldags. Han vil i stedet løfte frem moralen, og han henviser til at drapshyppigheten fra middelalderen til midten av 1900-tallet er redusert med 99%, noe som kan med stor grad av sannsynlighet forklares med vår kulturelle utvikling og sivilisasjonsprosess, der utviklingen av en personlig moral har hatt en avgjørende betydning.

Han mener at dannelsen av moral ikke først og fremst skjer gjennom lover og forskrifter, men hovedsakelig gjennom hvordan folk snakker og oppfører seg i nærheten av hverandre. Flere fritidsklubber leder derfor ikke automatisk til mer kriminalitetsforebygging, men kan heller være med på å danne negative subkulturer.

I Sverige har det utviklet seg en tydelig gangsterkultur, som har fått et bredt publikum gjennom økende oppmerksomhet på gangsterrapperne i media. Denne kulturen er tydelig preget av politiforakt, narkotikaliberalisme og voldsromantikk. Dette er en ny svensk subkultur, med blanding av amerikansk hiphop-kultur, arabiske kulturer og elementer fra den svenske majoritetskulturen.

Forskning fra USA viser også at denne gatekulturen fører til økt kriminalitet. Årsaken er at kriminalitet gir høyere sosial status innenfor den subkulturen som er dannet, og at de aller fleste mennesker – særlig unge – strever etter høyere status.

Flere studier dokumenterer at gjengmedlemmene har et pessimistisk syn på fremtiden, de føler utenforskap og opplever seg som diskriminerte, samtidig som de føler et sterkt, indre fellesskap. De har med andre ord lite med majoritetssamfunnet og gjøre og har ingen lojalitet i den retning.

Mange skulle tro at ungdommer med innvandrerungdom naturlig skulle føle en stor grad av takknemlighet til et land som har gitt dem eller deres foreldre beskyttelse (min anm.), men forfatteren tar heller frem den amerikanske sosiologen Robert Merton, som utviklet “strain-theory” eller “frustrasjonsteorien” for å forklare utviklingen. Ifølge denne teorien kan kriminalitet i stor grad forklares med avviket mellom individets materielle mål og de opplevde juridiske muligheter for å nå disse målene. De som føler at de mangler de legale mulighetene vil bli oppmerksomme på de ulovlige.

Tradisjonelt har Sverige hatt en stor finsk innvandring, der finnene har hatt en høyere mordrate. At dette skyldtes kulturforskjeller ble ansett som åpenbart og uproblematisk å nevne. Likevel er temaet kulturforskjeller vanskelig når det gjelder innvandrergrupper fra Midtøsten og Nord-Afrika.

Folk fra Nord-Afrika blir for eksempel nesten fire ganger oftere anmeldt for kriminelle handlinger. I Sverige er imidlertid disse forskjellene knapt analysert.

Da Dagens Nyheter i 2017 så på gjerningsmenn som ble dømt for drap og drapsforsøk med skytevåpen, viste det seg at ni av ti hadde utenlandsk bakgrunn. Da avisen Expressen undersøkte gjengkriminelle samme år, hadde 94,5 prosent minst en utenlandsfødt forelder.

Forfatteren påpeker at en viktig forklaring på denne overrepresentasjonen ligger i moral og kultur, men at Sveriges kriminologer ikke har vist stor interesse for denne sammenhengen.

Fra midten av 1980-tallet begynte asylsøkere å ankomme Sverige i stadig raskere tempo. Når andelen ikke-europeiske innvandrere i et lokalsamfunn passerte tre–fire prosent, flyttet de første svenskene ut. Drivkraften var at de ønsket at barna skulle vokse opp i et homogent etnisk svensk miljø.

Mangfold i teorien var bra, men ikke i praksis.

Svenskene har lav toleranse for avvik, uavhengig av om det er hudfarge eller religion. Kärrholm viser til internasjonal forskning som indikerer at kulturer som har sterke sosiale normer og lav toleranse for avvik, har høyere grad av orden i samfunnet.

Når kulturer har større variasjoner innen seg, og når avvik tolereres i større grad, blir samfunnet mer dysfunksjonelt.

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Hva kan vi gjøre for å begrense kriminaliteten?

Kärrholm er helt klar på at straff fungerer, og mener at dagens kriminalpolitikk er full av gode intensjoner, men med utilstrekkelige resultater. Man har i flere tiår ved hjelp av forskning forsøkt å utvikle ulike behandlingsformer, men resultatene har vært middelmådige.

Her er noen eksempler: Av de som har vært på ungdomsanstalt ble 78 prosent tiltalt for nye forbrytelser innen fem år. Av de som satt i en såkalt «låst avdeling», ble 91 prosent tiltalt igjen innen fem år. Internasjonale metastudier (58 studier) viser tydelig hvor små mulighetene er for å rehabilitere vanlige kriminelle og voldsutøvere til lovlydige borgere.

Kriminalomsorg og ambisjoner om å forbedre mennesker er i stor grad et ideologisk prosjekt, og det er omfattende vitenskapelige bevis for at strengere straffer reduserer kriminalitet i samfunnet.

Forfatteren foreslår en metode som garantert vil fungere, nemlig betydelig lengre fengselsstraffer.

Med lengre fengselsstraffer vil de som kommer ut av fengslene være eldre, og forskning har vist at kriminell aktivitet avtar jo eldre du blir, selv blant de flittigste og brutale vanekriminelle. Koblingen mellom økende alder og redusert tilbøyelighet til å begå forbrytelser er veldig sterk. Forfatteren har også støtte fra en norsk studie fra 2016 som viser at jo lenger en kriminell er innelåst, jo lavere er risikoen for at personen fortsetter med kriminalitet etter soning.

Mens vi har hørt at man skal være forsiktig med å fengsle unge, sier forfatteren det motsatte. Det er risikofylt å fengsle – om straffen ikke er hard nok! En for lav straff vil forsterke den unge forbryterens selvbilde negativt, som igjen øker risikoen for ny kriminalitet. Fenomenet kalles stempling og er meget godt dokumentert. Forbryteren setter livet på pause og kommer til tilbake med høyere street-cred.

Forskningen er klar: strengere straffer er en effektiv måte å redusere kriminalitet på.

Kärrholm mener at etiske spørsmål om rett og galt, moralsk skyld og oppreisning er helt fraværende i den kriminalpolitiske debatten. Om vi skal få en bedring så må moral frem i lyset igjen. En strafferettslig sanksjon skal straffe den enkelte gjerningsmann for selve forbrytelsen og gi oppreisning til det enkelte offer. Ofre for kriminalitet fortjener oppreisning, og det krever gjengjeldelse. Det handler i utgangspunktet om hevn – et behov som er så menneskelig som kjærlighet, fellesskap og respekt.

Det har lenge vært noe av en statusmarkør å ikke bli opprørt av lavt bøtenivå eller korte fengselsstraffer. Forfatteren mener at denne likegyldighet er en statusmarkør og signaliserer at man tilhører den politiske eliten.

I Sverige er det en pågående debatt om flere politifolk. Kärrholm skriver at mer politi ikke er nok. I New York økte politistyrken med hele 45 prosent mellom 1991 og 2001, mens kriminaliteten sank bare med 18 prosent. Innovative politimetoder må selvfølgelig benyttes men de også har en begrenset virkning.

Tøffere straffer og flere politibetjenter – som jobber smartere og er mer synlige – kan dermed redusere gangstervold, men langt fra å utrydde problemet. Thomas Abt, som jobbet med politikkutvikling i det amerikanske justisdepartementet under president Obama, mener at mer politi og smartere politimetoder kan halvere den dødelige våpenvolden i de 40 mest voldelige byene i USA – om åtte år! Dette gir perspektiver på hva som må til for å redusere kriminaliteten når den har satt seg. Uten drastiske tiltak risikerer politikerne å bli like skuffet som en hengiven kommunist i 1989.

Hvorfor er straffene så lave?

Lovene vedtas av politikerne, og i Sverige råder postmodernismen grunnen. Den postmoderne tilnærmingen er at kriminalitet er en sosial konstruksjon skapt av en viss tid og av et bestemt sosialt miljø. Postmodernismen har flyttet fokuset bort fra å utforske hvilke handlinger som skal kriminaliseres og hvorfor.

I motsetning til postmodernismen er den klassiske oppfatning av kriminalitet basert på skyldtanken: Gjerningsmannen er ansvarlig for sin gjerning og man baserte seg på fire prinsipper:

Like saker må behandles likt (ekvivalensprinsippet).
Straffen skal stå i forhold til lovbruddet (proporsjonalitetsprinsippet).
Straffen forutsetter at gjerningsmannen kan holdes ansvarlig for sine handlinger (skyldprinsippet).
Alle straffbare handlinger må være spesifisert i loven på forhånd, og det må gis straffer for hvert lovbrudd (lovlighetsprinsippet).

Disse fire prinsippene har blitt kraftig angrepet av universitetsansatte marxister, som også banet vei for andre destruktive teorier som postmodernisme, postkolonialisme og radikal feminisme – forkledd som vitenskap. De opprinnelige marxistiske ideene hevder at vi er kollektive vesener, og til slutt er det derfor miljøet vi er en del av som bestemmer våre handlinger. Med denne logikken dannes et menneskesyn som betyr at det faktisk er synd på den kriminelle, som har blitt offer for uheldige omstendigheter.

Den svenske eliten har kommet til en konsensus om at hvis vi skal redusere kriminalitet, trenger vi ikke bare omsorg i stedet for straff, vi trenger et helt sosialdemokratisk partiprogram. Når muligheten for å klandre gjerningsmannen opphører, og han i stedet blir et offer, er det naturlig at rettsvesenets viktigste oppgave vil være omsorg og behandling.

Forfatteren tar konsekvensene av at kriminalomsorg ikke har gitt de resultater man tidligere hadde håpet på og og mener at samfunnet må bli tøffere mot gangstervolden.

Han mener at:

Den som begår et planlagt drap i kaldt blod skal alltid dømmes til fengsel på livstid.
Alle som sparker noen i hodet som forårsaker varige mén hos offeret skal sitte minst ti år bak lås og slå.
De som bevæpner seg med et ulovlig skytevåpen, skal dømmes til minst fem års fengsel.
De som fysisk skader noen og stjeler, skal få både fengselsstraff og behandling.

Kärrholm mener at en sivilisert straffelov må være preget av medmenneskelighet og respekt for det ukrenkelige menneskeverdet. Han mener utilstrekkelig straff også er grusom, umenneskelig og urettferdig – mot offeret.

Forfatteren avslutter sin bok med ti konkrete forslag:

Generell økning av straffene. Det er nødvendig med en total gjennomgang av hele straffeloven.
Fengsel bør være førstevalget når retten har funnet at en bot ikke er tilstrekkelig.
Slutt med mengderabatt.
Stopp de tidlige løslatelsene, straffen skal sones fullt ut.
Alle som har begått en alvorlig volds- eller seksualforbrytelse, skal nektes å flytte tilbake eller besøke kommunen der forbrytelsen ble begått.
Fjern strafferabatten fullstendig for de som begår forbrytelser mellom 18 og 21 år.
Bygg ungdomsfengsler for farlige, unge individer.
Utvis utlendinger som begår forbrytelser.
Antisosial atferd må dempes og nulltoleranse brukes. Det er ikke uvanlig i dag at kriminelle enkeltpersoner provoserer og oppfører seg dårlig overfor politibetjenter, påtalemyndigheter og dommere. Dette må idømmes.
Kriminaliser respektløs atferd overfor offentlig tjenestemann.