USAs daværende president Barack Obama og hans kone Michelle på balkongen på Grand Hotel under fakkeltoget til ære for fredsprisvinneren i 2009. Foto: Heiko Junge / NTB
«For hva da?» spurte Barack Obama da han fikk vite at han var blitt tildelt Nobels fredspris.
I sin nye bok «Et lovet land» skriver den tidligere amerikanske presidenten at han ble vekket av sentralbordet i Det hvite hus i sekstida om morgenen 9. oktober 2009.
Det var Obamas pressesekretær Robert Gibbs som var på tråden.
«Det var sjelden noen fra staben ringte så tidlig, så jeg stivnet til. Var det terrorangrep? En naturkatastrofe?» skriver Obama.
«Du er blitt tildelt Nobels fredspris», sa Gibbs.
«Hva mener du?» spurte Obama.
«Det ble kunngjort for noen minutter siden», sa Gibbs.
«For hva da?» spurte Obama.
I boka, som utgis på norsk av Cappelen Damm, forteller Obama åpenhjertig om de blandede følelsene han hadde ved å motta prisen.
Da han møtte pressekorpset i Rosehagen, sa presidenten at han ikke syntes han fortjente prisen, og at han mente den burde deles med andre rundt om i verden som strevde for rettferdighet, fred og menneskelig verdighet.
«På vei tilbake til Det ovale kontor ba jeg Katie sette på vent gratulantene som hadde begynt å ringe, og brukte noen minutter på å tenke over den voksende kløften mellom forventningene til og realitetene i min presidentgjerning», skriver Obama.
Katie Johnson var en av Obamas assistenter.
Obama viser i boka til at oktober 2009 skulle bli den dødeligste måneden for amerikanske styrker i Afghanistan siden krigen begynte åtte år tidligere.
«Og snarere enn å innlede en ny fredsepoke, kunne jeg komme til å sende enda flere soldater ut i krig.»
I desember reiste Obama til Oslo for å motta fredsprisen.
«Tanken på de unge kadettene tynget meg. Heller enn å glatte over motsetningen mellom å motta en fredspris og utvide en krig, bestemte jeg meg for å gjøre den til takketalens omdreiningspunkt», skriver Obama i boka, som er første bind av hans presidentmemoarer.
I takketalen bestemte han seg for å argumentere for at krig er «både grusomt og noen ganger nødvendig».
«Jeg skrev talen ferdig midt på natten om bord i Air Force One mens Michelle lå og sov i lugaren vår, og mine trette øyne ble rett som det var lokket bort fra arket av en spøkelsesaktig måne over Atlanteren.»
Selve fredsprisseremonien beskriver Obama som fornuftig og nøysom, «som alt annet i Norge».
«Samme kveld arrangerte Nobelkomiteen en gallamiddag til ære for meg, og jeg satt ved siden av Norges konge, en elskverdig eldre mann som fortalte meg om seilturer på landets fjorder», skriver han.
Men det Obama husker best fra besøket i Oslo, var fakkeltoget som ble arrangert til ære for ham.
Han og kona Michelle var på hotellrommet da en medarbeider banket på døra og ba dem kikke ut vinduet i tredje etasje på Grand Hotel.
«Da vi trakk gardinene til side, oppdaget vi at flere tusen mennesker hadde samlet seg i skumringen og fylte den smale gaten nedenfor. Alle holdt et tent lys i været – Oslos tradisjonelle måte å hedre årets fredsprisvinner på», skriver Obama.
I boka kaller han det et magisk syn. Men Obama kunne ikke la være å tenke på de daglige kampene som fortsatt herjet i Irak og Afghanistan.
«Tanken på at jeg, eller et hvilket som helst annet menneske, kunne skape orden av et slikt kaos, fremsto som latterlig – på ett plan var det en illusjon folkemengden der nede jublet for.»
Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!
