Dagbladet er sjeldent redde for å heve moralsk pekefinger mot kroppspress i samfunnet, men tjener gode penger på pupp og penis bak betalingsmur. I dag tapte de ankesaken mot Medietilsynet og fikk endelig avslag på mediestøtte. Illustrasjonsfoto: Foto: Robert Schlesinger / NTB

Både menn med mikroskopiske peniser og kvinner som lever uten å få penis overhodet trenger sikkert en stemme, men trenger Dagbladet Pluss virkelig mediestøtte for å gi dem en?

Det skal godt gjøres å ikke fnise litt når Dagbladet Pluss får endelig avslag på økonomisk støtte fra Medietilsynet. Det er ufrivillig komisk når pekefingerfolket i utgangspunktet søker om statsstøtte til betalingsbelagte artikler om pupper og mikropeniser – når de anker er det til å slå hodet i bordet av.

Det er jo et pussig paradoks at Dagbladet på den ene siden skal være moralens og ytringsansvarets vokter, men på den andre siden byr leserne på det aller mest klikkvennlige søppelet man finner i norske medier. Det er mye uff og æsj om alle som ikke er innvandringsliberale, ikke hyller lhbtiq-aktivisme eller sier noe negativt om milliardvedtak knyttet til klima eller korona. Men samtidig lever avisen godt av å skrive om peniser, Ingvilds liv som aseksuell og utallige «vonde» oppvekster.

Joda, både menn med mikroskopiske peniser og folk som ikke aner hvilket kjønn de tilhører trenger sikkert en stemme. Som oftest hadde det holdt om de brukte sin egen privat, og ikke overøste andre med navlebeskuende sosialpornografi om sorg og savn. Aller helst burde de løftet blikket bort fra navlen og funnet noe annet og mer interessant å bry seg om.

Men Dagbladet Pluss stiller opp. Har du en skjev pupp eller seksuelle fantasier om naboens svoger, kan du være sikker på at avisen legger historien din bak betalingsmur og tjener penger på den.

At noen kan ønske seg jobb der man den ene dagen skal formidle hva som skjer i Nagorno-Karabakh og den neste skrive om oppskriften på livet som singel, framstår for meg som en gåte. Ikke at forandring ikke fryder, men skriver man om både krig, brystvorter og Helenes alkohemmelighet, gjør det noe med troverdigheten både som analytiker og journalist.

Når man tilhører det pekefingerfolket som er aller raskest ute med fordømmelse enten det gjelder kroppspress, #metoo eller #50erikkenok, da kan man ikke forvente troverdighet når man søker penger fra statskassen for å formidle pupper, peniser og sørgelige migranter man allerede har tatt betalt for at folk skal klikke seg inn på. Er det noe som bør være økonomisk frivillig, så er det å bære penger til pupp- og kjendisjournalistikkens høyborg.

Anken til Medietilsynet ble i dag avslått, og Dagbladet Pluss fikk ingen mediestøtte. Nå vet de hvorfor.