Ottomanske soldater marsjerer armenske sivile gjennom Harput (Kharpert) til et fengsel i nærliggende Mezireh (Elazığ), april 1915. Foto: Wikipedia/ Public Domain
Dette er andre del av kapittel XI i Fridtjof Nansens bok «Gjennem Armenia» som utkom i 1927. Første del kom lørdag 14. november, og kan leses her.
ARMENERNE I DET 20. ÅRHUNDRE
Imidlertid hadde i Tyrkiet det ungtyrkiske «frisinnede» parti for «enhet og fremskritt» efterhånden vokset sig sterkt, og det hadde sluttet forbund med Armenerne. Disse tilførte den hele bevegelse kraft og forutseende dyktighet, og bidrog meget til den endelige seier. Men mens det for de armenske ledere gjaldt gjennemføring av menneskerettigheter og frihetsidealer, gjaldt det for Ungtyrkerne i virkeligheten bare om å få makten; de menneskerettigheter og den frihet som de påsto å kjempe for, var og ble innerst inne fremmede begreper for en ekte Tyrkers orientalske kriger-hjerne.
Så bar det løs i juli 1908. De ungtyrkiske førere sto i Makedonia med hær, offiserer, og befolkning bak sig. Et telegram ble sendt sultanen. Han utstedte ordrer til øieblikkelig arrestering av de frekke oprørere, han tilkalte militær hjelp fra Anatolia, ingen adlød. Så, skummende av raseri, falt den feige mann til fote. Det hele tok 24 timer. Han fikk lov til å sitte på tronen som gidsel for sine tilhengere utover landet; men det ble inført en frisinnet forfatning med lik rett for alle raser og trosbekjennelser. Det ble stor jubel over hele riket; Konstantinopel illuminertes, fengslene ble åpnet, folketog til den store grav efter de armenske massakrer i 1896; de muhamedanske ledere priste disse døde som martyrer for friheten. Det hele folk følte sig befridd for et knugende åk.
Armenernes glede varte imidlertid ikke lenge. Om enn de nye ungtyrkiske makthavere var religiøst fordomsfri, ja nærmest irreligiøse, viste det sig snart at for dem gjaldt det om å gjennemføre et tyrkisk overherredømme, med de minst mulige inrømmelser til rikets ikke tyrkiske folkeslag, uansett trosbekjennelse, hvad enten de var Araber, Kurder, Armenere, Greker, eller andre; og tyrkisk sprog skulde være felles for hele riket. — En stund varte vel taknemligheten mot Armenerne for deres støtte i kampen for frihet; desuten gjaldt det å vinne stormaktene ved human optreden. Men retferdighet mot kristne forbitret de tidligere herskende klasser, som var vant til å utsuge særlig Armenerne; dertil kom de muhamedanske geistliges misnøie. Ungtyrkerne måtte forandre signaler.
Så forsøkte Abdul-Hamid ved et soldater-kupp i april 1909 å røve makten tilbake. Noen få dager hadde han fremgang; nu fløt det ungtyrkiske blod i strømmer; men så sto den makedoniske hær under Mahmud Sjefket pasja foran Konstantinopel. Da sultanen efter given frist ikke overga sig, ble Stambul omringet; det kom til blodig kamp, armenske kvinner og barn hjalp de ungtyrkiske soldater med å slepe kanoner i stilling; sultanens borg ble stormet. Han ble trukket frem fra det innerste rum, bak kvinne-værelsene i haremet. Vetløs av skrekk hørte han oplesningen av den fetva som avsatte ham fra kaliffens trone. Han sa: «Og mit eget liv?» Det var den mans eneste tanke som hadde tatt så mangfoldige tusen liv fra andre. Han fikk beholde sit, men døde noen år senere som fange i Lille-Asia. Hans føielige bror Resjad besteg tronen som Mehmed V.
Så kort gleden hadde vært for de gammel-tyrkiske kristen-hatere, var den lang nokk til at de i Kilikia kastet sig over Armenerne. Disse var her gått fri for de tidligere myrderier; men hadde vel triumfert for meget over sin befrielse da Ungtyrkerne fikk makten, så de gammel-tyrkiske muhamedaneres forbitrelse var bragt i kok; og da telegrammet kom om sultanens soldaterkupp, kastet de siste sig over Armenerne overalt i Kilikia’s byer og landsbyer; det ble plyndret, og brent, blodet fløt i strømmer, og grusomhetene kunde ta fantastisk motbydelige former. Omkring tyve tusen Armenere ble drept. Regjeringen på stedet hjalp morderne, og lot soldatene slå løs, hvor de kristne verget sig, og telegraferte til Konstantinopel at Armenerne var angriperne. Den ungtyrkiske regjerings forhold til disse myrderier synes uklar, selv om de ga ordre til at myrderiene skulde stanse. Det var ikke bare det at ungtyrkiske offiserer og soldater tok del i plyndringene, men hele retsforfølgningen efterpå var skammelig. De kjente ledere av myrderiene gikk fri, mens noen tilfeldig grepne mordere av hopen ble hengt; men ved siden av dem ble da også hengt Armenere som hadde brukt våben for å verge sig og sine. Nu var makten sikret, de gamle kampfeller trengtes ikke lenger, det var langt viktigere ikke å utfordre Gammel-Tyrkernes muhamedanske følelser.
Det ble snart åbenbart at Ungtyrkernes program var å grunne et altyrkisk rike, med tyrkisk sprog og helt tyrkisk øvrighet overalt; selv Araberne måtte nu utelukkes fra ledelsen. De kristne, og særlig Armenerne, måtte undertrykkes; likestilling mellem alle folkeslag ble nu bestemt avvist som umulig, derved vilde jo de kristne med sin høiere kultur og intelligens, og med sin større arbeidsomhet og dyktighet, snart få makten i riket. Denne måtte selvfølgelig bevares for det tyrkiske herskerfolk, som hadde erhvervet sig retten med sverdet, og som med et lavere kulturfolks indolente dovenskap ikke kunde ventes å stå sig i en konkuranse på like fot med andre.
En planmessig bosetning av muhamedanere i de kristne landsdeler, særlig Makedonia og Armenia, begynte, Kurderne ble igjen opmuntret i sine overgrep, og tilbakelevering av den røvede jord til armenske flyktninger ble stanset. Ved Tyrkernes nederlag i Balkan-krigen ble det enda verre for de kristne Armenere; efter tapet av europeisk Tyrki gjaldt det jo å legge all kraft på å styrke makten i asiatisk Tyrki; tusener av tyrkiske utvandrere fra Makedonia og Thrakia kom nu til Anatolia fulle av hat mot alle kristne, og ble støttet av regjeringen. — Forskjellen mellem Ungtyrkernes undertrykning av Armenerne og den som var drevet av AbdulHamid og det gamle styre, var vesentlig at den ble mer metodisk planlagt, og var derfor så meget farligere. Mange av disse herrer hadde gått i prøisisk skole. — Det er nu blant de mange dokumenter funnet beviser for at allerede før verdenskrigen var det tatt beslutning om å «fortynne» Armenias kristne befolkning.
De armenske ledere ante hvad som foresto, og henvente sig til stormaktenes regjeringer. For å støtte saken og gi oplysninger sente katolikos i Etsjmiadzin en delegasjon til Europa under den høitfortjente Boghos Nubar pasja. Over denne inblanding ble Ungtyrkerne rasende, truet Armenerne på livet, og instevnte Nubar pasja for en krigsrett, uaktet han var egyptisk og ikke tyrkisk undersått; og mens fraværende ble han dømt som høiforreder fra ære, liv, og eiendom, en dom som vel egentlig gjaldt hele det armenske folk.
Stormaktene, som til dels var blit utålmodig over Ungtyrkernes upålitlige politikk, tok saken op og det kom til forhandling. Rusland som nu var blit svært Armener-venlig forlangte europeisk kontroll med tilstandene i tyrkisk Armenia. Storbritannien og Frankrike sluttet sig til. Tyskland, som forsto at Ungtyrkerne var mer og mer kommet over til deres gamle venn Abdul-Hamids linje, fant det heldig å støtte Tyrkiet med et mellemforslag: at to europeiske offiserer fra uinteresserte land skulde sendes som general-inspektører for å påse at lov og sikkerhet ble opretholdt i de armenske provinser. Dette ble vedtatt i februar 1914; og utnevnt ble Nordmannen oberst N. Hoff som skulde ha stasjon i Van, og Hollenderen oberst Westenenk med stasjon i Sivas. Men før de nådde frem til sine poster brøt verdenskrigen ut, og Tyrkiet sluttet sig til Centralmaktene i november 1914.
ARMENERNE UNDER VERDENSKRIGEN
Ved krigens utbrudd hadde Armenerne en kongress i Erzerum, sist i juli 1914, og drøftet der hvordan de, som jo var delt på begge sider av grensen, skulde forholde sig i tilfelle av en krig. Da kom utsendinger fra Ungtyrkerne og sa at deres regjering var bestemt på krig med Rusland, og de forsøkte med gylne løfter om fremtidig autonomi å lokke Armenerne til å gjøre oprør mot dette land. Disse avviste forslaget, uttalte sig intrengende mot Tyrkiets inblanding i krigen, men lovte å gjøre sin plikt hvis den kom.
De ungtyrkiske ledere var forbitret, og efterhånden modnedes planen om helt å utrydde det umedgjørlige kryp. I et brev til Syria’s diktator under krigen, Djemal bey i Adana (Kilikia) fra et medlem av den ungtyrkiske centralkomite, skrevet 18. februar 1915 «efter ordre av ansvarlig myndighet», heter det at denne centralkomite hadde «besluttet å befri fedrelandet for denne forbannede rases herskesyke og på sine patriotiske skuldre ta ansvaret for den skam som vil falle på osmanisk historie av den grunn. Komiteen …. har besluttet sig til å utrydde alle Armenere som bor i Tyrkiet, uten å la en levende sjel slippe, og har derfor gitt regjeringen stor fullmakt. Regjeringen vil gi valier og hærens førere de nødvendige vink om ordningen av massakrene.»(Se Å. M. Benedictsen: Armenien, Kjøbenhavn 1925, ss. 246 f.)
Planens gjennemføring forberedtes metodisk. Gendarmeri av utvalgt kristenfiendtlig manskap ble sendt over hele Øst-Anatolia for å ransake alle kristne hus efter våben; mange av de mer fremragende Armenere ble satt fast, og til dels forhørt under pinsler for å avtvinge dem tilståelser om våben-oplag og spioneri. Friskarer, de senere så beryktede tjeta’er, ble dannet under ungtyrkisk ledelse av alskens røversk pakk fra fengsler og annetsteds. Av dem av den muhamedanske befolkning som enda ikke var inkalt, ble det oprettet en landstorm og de fikk våben utlevert, men ikke de kristne. Kurderne som var meget misnøide med Ungtyrkernes tidligere forsøk på å inføre orden og rett som hindret deres tilvante plyndringer, ble nu forsonet ved vink om at heller ikke den nye sultan lenger vilde beskytte de vantro.
Allerede den 21. november 1914 proklamerte de irreligiøse Ungtyrker høitidelig den hellige krig, Djihad, med plikten til å drepe alle vantro som ikke vil bøie sig under Islam. Det skjedde visstnok på tysk opfordring for derved a reise Indias og Afrikas muhamedanske folk mot det kristne herredømme; men det hisset hatet mot de kristne i Anatolia. — Alle kristne menn fra 20 til 43 år, senere fra 18 til 48 år, ble efterhånden inkalt til tjeneste, uaktet efter loven bare menn under 27 kunde inkalles. De ikke arbeidsdyktige måtte også være lastdyr; bare mellem Musj og Erzerum skal 3000 være segnet under slitet.
Meddelelser om Tyrkernes forfølgning og utrydning av Armenerne i Lille-Asia, Syria og Mesopotamia under verdenskrigen har vi nu fra mange øienvidner: medlemmer av de forskjellige amerikanske, tyske, schweiziske, danske, missioner og organisasjoner som var stasjonert der, men især fra de tyske konsuler, og offiserer i Lille-Asia og fra de tyske ambassadører. Disse meddelelser og dokumenter er samlet og utgitt av den kjente tyske Armener-venn dr. Johannes Lepsius i hans bok: «Deutschland und Armenien 1914—1918, Samlung diplomatischer Aktenstücken» Potsdam 1919. Den følgende fremstilling bygger vesentlig på disse dokumenter, som vi visstnok kan stole på er pålitlige. De tyske embedsmenn kan ikke ventes å ha villet sverte sine bunsforvante, Tyrkerne, mer enn nødvendig, og heller ikke har de hatt noen grunn til å gjøre Armenerne bedre enn de fortjente. (Fra britisk hold er det en viktig fremstilling av de armenske redsler under den første del av krigen i Lord Bryce’s blå-bok: «Treatment of Armenians in the Ottoman Empire», utgitt 1916.)
Forfølgningen av den armenske befolkning rettet sig først mot Zeitun i Kilikia, som hadde holdt sig noenlunde uavhengig og hadde ungått Abdul-Hamid’s massakrer. Under påskudd av å skulle ta en røverbande som holdt til i nærheten, og til hvem det også hadde sluttet sig noen desertører, ble 4000 mann sendt mot Zeitun i mars 1915, og hele den armenske befolkning, 10 til 20 000 mennesker, ble deportert til myr-strøkene i vilajetet Konja og til den arabiske ørken, til Der es Zor ved Eufrat. Likeså ble mennene i landsbyen Dörtjol på Kilikias kyst — som hadde forsvart sig med hell under massakrene i 1909 — deportert til Aleppo og tvunget til veiarbeid under påskudd av at det hadde vært no’ spioneri i landsbyen, som i hvert fall var av liten betydning. — Folkene i landsbyen Suedije, som også hadde ungått massakrene i 1909, skulde likeledes deporteres, men flyktet op på et berg ved kysten, hvor de forsvarte sig med elendige våben i flere uker mot en tyrkisk overmakt, intil de — 4058 menn, kvinner, og barn — ble reddet av franske krigsskib. I Øst-Anatolia ble Armenerne utsatt for stor mishandling, og de ble drevet ut, vesentlig kvinner og barn da mennene var tatt til militær-tjeneste; og nøden og elendigheten blant de fordrevne var forferdelig.
Så kom det såkalte «oprør» i Van, som Tyrkerne har søkt å utnytte som sit viktigste bevis på Armenernes forrederi. Fra de amerikanske og tyske missionærer, som gjennemlevet det hele, har vi nu autentiske meddelelser om hvad som foregikk. (Jfr. J. Lepsius, a. v. 1919, ss. XIII ff., 471 ff.) I februar 1915 uttalte valien i Van, Djevdet bey, svoger av Enver, i en forsamling av Tyrker:
«Vi har gjort rent bord med Armenerne og Syrerne i Azerbaidsjan, vi må gjøre det samme med Armenerne i Van.»
Under påskudd av rekvisisjon til hæren ble Armenerne utplyndret på det skammeligste; bøndene i landsbyene ble utsatt for plyndringer og voldshandlinger av Kurder og gendarmer. Da det kom til noen uroligheter med gendarmene i en landsby Sjatakh den 14. april, fikk Djevdet bey under venskaps maske lokket en av Armenernes første ledere til med tre andre Armenere å reise dit for å stifte fred, men han lot dem snigmyrde på veien mens de sov.
En annen armensk leder lokket han samtidig (16. april) til sig, men lot ham fengsle og snigmyrde. Så lot han følgende dag forberede angrep på Armenernes kvartaler i byen Van samtidig med at massakrene begynte i Ardjesj og landsbyene i dalen Haiots-dzor. For å berge kvinner og barn forskanste Armenerne sig i sine kvartaler i Van. Valien hadde forlangt at de skulde avlevere 3000 menn til hæren; men de visste for vel hvad deres skjebne vilde bli, og svarte at det var umulig, de kunde stille 400 og vilde litt efter litt betale løsepengene for de andre. Valien vilde ikke gå med på det forslag.
Om morgenen den 20. april forsøkte noen tyrkiske soldater å røve en armensk kvinne, armenske soldater kom til, de tyrkiske skjøt på dem og drepte dem. Den tyske missionær Herr Spörri var øienvidne. Dermed begynte skytingen; Tyrkerne bombarderte den armenske bydel med kanoner og skjøt med kuler og granater. Armenerne forsvarte sig, de hadde en del rifler, men lite amunisjon og måtte derfor spare på den, mens de stadig lokket Tyrkerne til å bruke sin. De støpte kuler og laget 3000 patroner om dagen; de laget også krutt, og til slutt endog tre mørsere. — Imens herjet tyrkiske soldater og Kurder i hele omegnen, menn, kvinner, og barn ble massakrert eller lemlestet, husene brent. Noen landsbyer var uforberedt, andre forsvarte sig så lenge de hadde noe å forsvare sig med. Skarer av flyktninger med deres sårete kom til Van til missionsstasjonene, som ble overfylt.
Kjøp Halvor Foslis klassiker her!
Beleiringen og bombardementet varte fire uker til søndag 16. mai, da den plutselig ophørte og Djevdet bey med Tyrkerne flyktet. Det viste sig, hvad Armenerne ikke visste, at en russisk hær nærmet sig, og dens fortropp ankom 18. mai uten kjenskap til hvad som der var foregått; Armenerne hadde ingen forbindelse hatt med dem.
Efter Armenernes opgave var det avfyrt 12 000 granater mot byen, men med liten virkning. Det var på armensk side 18 falne, men mange sårete, Tyrkernes tap har sansynligvis vært noe lignende. — Da den russiske hær kort efter (31. juli) trakk sig tilbake mot nord for en tid, flyktet hele den armenske befolkning i vilajetet Van, nær på 200 000 mennesker, over på russisk område.
Dette Armenernes selvforsvar mot Tyrkernes overfall i Van ble nu av Enver pasja og i den tyrkiske regjerings komuniké til Berlin — siden spredt over verden — fremstillet således som at oprørske armenske bander hadde i ryggen på den tyrkiske hær overfalt den muhamedanske befolkning, og av 180.000 muhamedanere i vilajetet Van hadde bare 30.000 reddet sig. Senere i en meddelelse fra den tyrkiske ambassade i Berlin, av 1. oktober 1915, ble det til at «ikke mindre enn 180.000 muhamedanere var blit drept. Det var ikke underlig at muhamedanerne hadde tatt hevn for dette.»
Det er de omkr. 18 falne Tyrkere, svarende til tallet på de i Van drepte Armenere, som er blit til 180 000! — Denne fenomenalt frekke løgnaktighet har en viss bakgrunn. Efter statistikken skulde det i vilajetet Van være 180 000 muselmaner —omkr. 30 000 Tyrker og 150 000 Kurder. Tyrkerne flyktet vestover ved den russiske hærs fremrykning, mens de 150 000 Kurder ble i landet, og led ingen overlast hverken av Russer eller Armener.
Hele dette tilfelle i Van er et typisk eksempel på Tyrkernes optreden overfor Armenerne og den måte hvorpå de søkte å få vrengt det til at Armenerne var oprørere og forredere. De andre «beviser» på disses skyld, som den ungtyrkiske regjering er kommet med for å retferdiggjøre sig, er av samme natur. Av beretningene fra det allierte Tysklands konsuler i LilleAsia og ambassadører i Konstantinopel fremgår det klart at det ikke foreligger et eneste bevis på Armenernes forrederi eller på at de hadde noen som helst oprørske planer. (Jfr. J. Lepsius, a. v. ss. LXX f.) Det siste var jo umulig bare av den grunn at de som regel ingen våben hadde, og at de fleste menn var tatt bort til militærtjeneste.
Få dager efter at Armenerne i Van hadde satt sig til motverge mot voldsgjerningene, lot innenriksministeren Tala’at bey natt til 25. april alle mer ansete Armenere i Konstantinopel plutselig arrestere: deputerte, skolemenn, skribenter, leger, jurister, redaktører, geistlige; så neste natt en ny del — i alt bortimot 600, som uten forhør eller dom ble sendt til Lille-Asia. Tala’at påsto at det bare var en foreløbig sikkerhetsforanstaltning, for det kunde jo henne at noen av dem var farlige, og lovte at de fleste snart skulde bli satt fri. Bare åtte av dem kom efter mange lidelser tilbake; resten forsvant sporløst. Dermed var de som kunde tale Armenernes sak ryddet lykkelig av veien.
Så kom den efter tyrkisk opfatning fortreffelige opfinnelse å utføre hele utrydningsplanen som en «nødvendig militær foranstaltning»; det skulde være deportasjoner av upålitlige elementer fra krigsskueplassens nærhet, vel noe i likhet med dem som jo Tyskerne hadde gjennemført i Belgien og Frankrik. Enver pasja forklarte for den tyske ambassadør i Konstantinopel, baron Wangenheim, planen med disse nødvendige deportasjoner «av alle ikke helt sikre familjer fra de oprørske armenske centrer».
Denne telegraferte 31. mai 1915 til Berlin derom, og sa at Enver «ber instendig om at vi ikke må hindre ham…. Disse forholdsregler betyr visselig en stor hårdhet mot den armenske befolkning. Jeg er imidlertid av den mening at vi vel kan mildne dem i deres form, men ikke hindre dem i prinsipp. …» Han trodde fremdeles på den tyrkiske regjerings fremstillinger av den av Rusland underholdte forrederske armenske agitasjon som «truet Tyrkiets eksistens». Det var først senere at det grunløse i disse beskyldninger gikk helt op også for ham.
Så brøt i juni 1915 de redsler løs, som intet sidestykke har i den kjente historie. Fra alle landsbyer og byer i Kilikia, Anatolia, Mesopotamia dreves de kristne Armenere ut på sin dødsmarsj; det ble gått metodisk frem, distrikt efter distrikt ble renset, enten de var nær krigsskueplassen eller hundrer av kilometer borte. Det skulde nu feies helt rent for armensk liv.
Da de fleste av mennene alt var blit fjernet til krigsarbeid, var det mest kvinner, barn, oldinger og krøblinger, som alle ble drevet ut fra hus og hjem. De fikk bare noen dagers eller timers varsel. De måtte la all eiendom: hus, aker, kornhøst, fe, inbo, verktøi tilbake, det ble alt konfiskert av den tyrkiske øvrighet. Hvad de kunde bære med sig av penger, smykker, eller annet av verdi like til klær, ble senere tatt av gendarmene; hvis noen fikk lov til å ta med vogner og trekkdyr ble også de tatt på veien. De ulykkelige ble fra landsbyene jaget sammen i store tog og drevet frem over fjellene mot de arabiske ørkensletter, hvor intet var gjort for å motta og underholde disse skarer av sultende og elendige, og heller ikke var noe gjort for å underholde dem underveis. Planen var jo at de som ikke stupte eller ble drept på veien, skulde i hvert fall dø av sult.
Så snart togene var satt i gang gikk gendarmenes og vaktmanskapenes hjerteløse likegyldighet over til den råeste vold. De som der var av menn og eldre gutter ble samlet sammen, ført til siden og drept. Kvinner, barn og oldinger ble drevet videre, mens de led usigelige kvaler av sult og tørst; av mat var det lite og dårlig eller slett intet; de som hadde vanskelig for å følge med ble pisket frem til de stupte, eller også ble de straks drept. Efter hvert ble togene mindre og mindre ved sult, sykdom, tørst, og mord. Unge kvinner og piker ble røvet, eller det ble holdt utsalg av dem på steder hvor den muhamedanske befolkning hadde samlet sig: 20 pjaster (3 kr) for en pike som ikke var voldtatt, 5 pjaster (75 øre) for en voldtatt eller en enke, barn gikk mest for ingenting. Ofte slapp bander av «friskarer», tjeta’er, og av Kurder løs på togene og plyndret, mishandlet, myrdet, og voldtok kvinnene.
Et utenlandsk vidne har sagt at disse deportasjonstog ikke var annet enn «en høflig form for massakrer»; men de var i virkeligheden mangfoldige ganger verre og gemenere; istedenfor øieblikkelig død påførte de ofrene først de umenneskeligste lidelser av all slags, og så skulde denne feige grusomme form redde skinnet for makthaverne ved å være «en nødvendig militær forholdsregel».
Fra juni til august 1915, den heteste tiden av året med mest utsikt for dem til å bukke under, drog disse dødstog avsted i ustanselige rekker mot syd til ørkenen fra alle vilajeter og byer hvor det bodde Armenere; Konstantinopel, Smyrna og Aleppo gikk merkelig nok fri, for det meste da, der var det vel for mange Europeere til vidner, og i Smyrna ble det stanset av tyske offiserer.
Som eksempel på hvad de togene var, kan nevnes at efter et tysk øienvidnes utsagn nådde av 18 000 utdrevne fra Kharput og Sivas 350 til Aleppo, av 19 000 fra Erzerum ble elve i live. (Jfr. A. N. Mandelstam: La Société des Nations et les Puissances devant le Probléme Armenien. Paris 1925, s. 44, anm. 1.) Efter dr. Lepsius’s opgaver er gjennemsnitlig over to tredjedeler av disse dødstog bukket under og forsvunnet på veien, og av de gjenlevende, der som uttærte skeletter og mest nakne slepte sig frem til Syria og Mesopotamia, ble de fleste senere drevet ut i ørkenen for å omkomme der under grufulle lidelser. Togene varte i måneder, og selv ved slutten av dødsvandringen fikk de ikke fred, men ble ukevis drevet rundt i ring; koncentrasjonsleirene ble fylt og tømt igjen, mens man koldblodig lot de ulykkelige dø av sult, eller sykdom, eller massakrerte dem i tusenvis. Flekk-tyfusen raste blant dem; likene langs veiene forpestet luften.
På flere steder fant valiene og de tyrkiske myndigheter det overflødig å bruke dette slør med deportasjoner, og lot heller Armenerne straks massakrere, som i Nisibin (1. juli), Bitlis (1. juli), Musj (10. juli), Malatia (15. juli), Urfa (19. aug. og 16. oktober), Djezire (2. sept.), Diarbekr, Midiat, o.fl. Det var jo ialfall barmhjertigere enn de uhørte lidelser. Den 10. juni 1915 telegraferte den tyske konsul i Mossul at 614 armenske menn, kvinner og barn sendt med flåter fra Diarbekr ned Tigris var blit nedslaktet, flåtene ankom tomme til Mossul, og i elven fløt lik og menneskelige lemmer; flere lignende transporter var underveis.
Unge, armenske jenter korsfestet av ottmanske styrker, rundt 1915. Foto: The Free Thought Project
Den 18. juni 1915 meldte den tyske konsul i Erzerum massakrer nær garnisonsbyen Erzingian: regjeringstropper av 86. kavalleribrigade med sine offiserer, og Kurder slaktet ned 20 til 25 000 deporterte kvinner og barn i Kemakh-kløften. I byen Bitlis ble de fleste Armenere myrdet, 900 kvinner og barn ble ført bort og druknet i Tigris, osv. osv.; det er de avskyeligste grusomheter uten tall. På sine steder ble de kristne også innebrent. De armenske soldater som hadde kjempet med så stor tapperhet i den tyrkiske hær at endog Enver pasja måtte offentlig berømme dem for deres mot og lojalitet, ble senere avvebnet og satt til hårdt arbeid bak fronten, og så til slutt ble de skutt av sine krigskamerater under kommando av deres offiserer.
Så snart de tyske konsulers rapporter viste hvad «deportasjonene» i virkeligheten betød, ble det overrakt den høie Port en rekke kraftige protestnoter av de tyske ambassadører, men uten virkning. De tyrkiske ledere dels nektet det forefalne, dels mente de åbenbart at deres allierte ikke var skikket til å gi undervisning i humanitet. Tala’at bey uttalte overfor den tyske ambassadør grev Metternich kynisk (18. desember 1915) som sin opfatning at Tyskerne vilde i et lignende tilfelle ha handlet netop likedan.
Forøvrig avviste Porten den tyske regjerings inblanding i Tyrkiets indre anliggender. Den tyske regjerings forsøk på å stanse redslerne var maktesløse. Men selv om de tyske ambassadører og konsuler litet eller intet kunde gjøre i så måte, gir deres beretninger et skånselsløst billede av deres alliertes misgjerninger. Det fremgår av de mange uhyggelige dokumenter foruten forbrydelsenes enestående umenneskelighet, også med full klarhet at det hele ble gjennemført efter en omhyggelig forberedt plan, lagt av de ungtyrkiske ledere og deres komite.
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
Finn flere titler på forlagssiden!
Tyrkernes feige benektelser senere av redslerne og av at alt skjedde med bevisst hensikt og efter en plan, gjør ikke deres sak bedre.
Den tyske ambassadør baron Wangenheim skrev 17. juni 1915 til Berlin bl.a. at «Tala’at bey har …. åpent erklært at Porten har villet trekke fordel av verdenskrigen for å rydde grundig op med sine indre fiender uten å bli brydd med diplomatisk intervensjon utenfra.»
Og 7. juli skrev han at den omstendighet at deportasjonene foretas i provinser som ikke er truet av fiendtlige infall, og den måte hvorpå de utføres «viser at regjeringen i virkeligheten forfølger det mål å utrydde den armenske rase i det ottomanske rike».
Den 10. juli 1916 telegraferte ambassadøren grev Metternich til rikskansleren at den tyrkiske regjering lot sig ikke stanse av de tyske forestillinger eller av den amerikanske ambassadørs eller pavens, eller av andre hensyn «i utførelsen av sit program å løse det armenske spørsmål ved den armenske rases utrydning».
Et ciffer-telegram av 15. september 1915, lyder:
«Til Politikontoret i Aleppo.
«Det har tidligere vært meddelt, at regjeringen på komiteens ordre har besluttet fullkomment å utrydde alle de Armenere som bor i Tyrkiet. De, som vil motsette sig denne befaling, kan ikke regnes for å være regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn, eller syke, hvor beklagelige enn ødeleggelsens midler kan synes, så skal det, uten å lytte til følelser eller samvittighet, gjøres ende på deres tilværelse. Innenriksministeren Tala’at.» (Av dette ciffer-telegram er gjengitt et fotografi i Åge M. Benedictsen: Armenien. Kjøbenhavn 1925, s. 259.)
Efter samme ministers befaling skulde bare armenske barn under 5 år få leve. De kunde opdras til Tyrkere.
Den 31. august 1915 erklærte Tala’at bey overfor den tyske ambassadør: «La question armenienne n’existe pius [Det armenske spørsmålet eksisterer ikke lenger].» Han kunde vel for så vidt ha sine ord i behold som at på den tid var de fleste deportasjoner ordnet. Det vesentlige som nu sto tilbake var å få avlivet de ofre som måtte overleve dødstogene. De ble samlet i koncentrasjonsleire ved grensen av den arabiske ørken, men fikk omtrent ikke mat, og heller ikke leilighet til å finne livsophold.
Januar 1916 ble 5—6000 Armenere sendt fra Aintab ut «i ørkenen», i april ble 14 000 «forviste» i leiren ved Ras ul Ain myrdet. På befaling av byens kaimakam ble de av leiete Tsjerkesser-bander hver dag ført ut i flokker på 300—500 til elven 10 km borte, ble drept, og likene kastet i vannet. (Jfr. Lepsius, a. v. s. 256.) Ved Meskene ved Eufrat øst for Aleppo, hvor Armenerne ble sultet ihjel i en av disse store koncentrasjonsleire, lå efter tyrkisk utsagn 55 000 av dem begravet. Til oasen Der es Zor ved Eufrat ble det anslått å være kommet 60 000 forviste i 1915, som for det meste forsvant. Den 15. april 1916 ble 19 000 sendt i fire transporter til Mossul 300 km tvers gjennem ørkenen; bare 2500 rakk frem 22. mai, en del av kvinnene og pikene ble solgt til beduiner på veien, resten døde av sult og tørst. I juli 1916 var det 20 000 deporterte i Der es Zor; åtte uker senere fant en tysk offiser bare noen hundre håntverkere igjen, resten var forsvunnet, de var litt efter litt ført bort i flokker på noen hundre og myrdet av leiete Tsjerkesser-bander. Men sultedøden var enda frykteligere; under et øienvidnes ophold i Bab døde på to og en halv dag 1029 Armenere.
Der er øienvidners beretninger om disse utsultede og døende menneskers tilstand, i sin gru oprivende som et mareritt; de ulykkelige skygger av engang menneskelige tilværelser, og mange av dem høit dannede, spiste alt de kunde komme over, og der sat gendarmene aldeles likegyldige for deres lidelser og voktet dem til de var «ferdige». Det fullstendige helvete. De tyrkiske myndigheter søkte å hindre alt hjelpearbeid, også fra tysk side. Da dr. Lepsius allerede i august 1915 søkte tillatelse av Enver pasja i Konstantinopel til å bringe hjelp til de lidende «forviste», svarte denne at Tyrkerne selv vilde gjøre det, og vilde Tyskerne hjelpe kunde de overlate gaver og penger til den tyrkiske regjering, så skulde de komme til rette sted. Hvad «rette sted» mente, er kanskje ikke tvilsomt. Amerikanere som kom med hjelp, ble nektet å lande.
De Armenere som enda var tilbake ble stillet valget mellem overgang til Islam eller døden, og de som gjorde militærtjeneste skulde bli muhamedanere og la sig omskjære. Alle Armenere skulde også anta tyrkiske navn. Det var mange som gikk over og som ble omskåret, og særlig tok myndighetene alle barn som de kunde nå. Programmet var at i hele Lille-Asia fra Svartehavet til Syria skulde all kristendom forsvinne og alle kristne navn utslettes og erstattes med muhamedanske.
Tredje og siste del av denne gruoppvekkende fortellingen fra vår nære historie kommer i løpet av det neste døgnet.
