«Myrdet og forrådt». Fridtjof Nansen om Armenia, del I

Armenerne er et stolt, kristent folk som i århundrer har måttet forsvare seg mot tyrkere, azeriere og persere, mot islam. Få kjente deres lidelse bedre enn Fridtjof Nansen.

Hans innsats for armenerne er ikke glemt av armenerne selv, men i Norge er både armenernes lidelser og Nansens innsats i Kaukasus glidd inn i glemselen. Fridtjof Nansen var en enestående person og en fremragende vitenskapsmann, men i Norge huskes han knapt for annet enn at han gikk på ski over Grønland i 1888.

I april 1920 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, og denne stillingen utnyttet han til å skape Nansenpasset for å hjelpe statsløse flyktninger. Det ble etterhvert anerkjent av de fleste stater. Samme år organiserte han nødhjelpen til de millioner av russere som var rammet av hungersnød. I dette prosjektet hadde han Vidkun Quisling som medarbeider. Etter krigen mellom Det osmanske rike og Hellas bidro han til fredsslutningen ved Lausanne-traktaten i 1923 og til utveksling av fordrevne folkegrupper. Som følge av folkemordet på armenerne i Det osmanske rike var de fleste av den store armenske befolkningen fordrevet, og Fridtjof Nansen engasjerte seg utover i 1920-årene særlig for å skaffe hjelp til de armenske flyktningene. (Wikipedia)

En av våre mange våkne og velinformerte lesere var så vennlig å minne oss på at Nansen faktisk skrev en bok med tittelen Gjennem Armenia, som ble utgitt på Jacob Dybwads forlag i 1927. Denne boken er nå i Public Domain, hvilket betyr at man kan kopiere, endre, spre, vise og fremføre dette verket, selv for kommersielle formål, uten å spørre om tillatelse. Vår historieinteresserte leser sendte oss derfor en pdf-fil med hele kapittel XI, som vi her publiserer første del av, stort sett med Nansens egen rettskrivning. Vi har også lagt inn noen dyplenker til steder og hendelser som kan være fremmede for vår tids lesere.

Nansens betraktninger har stor relevans også for vår tid. Historie er viktig!

KAPITTEL XI ARMENIA I NYERE TID

I DET 19. ÅRHUNDRE

Tross alle ulykker og all mishandling kunde ikke den armenske folkesjel knekkes, og drømmen om befrielsen blusset op ved ethvert lysglimt utenfra. Efterhånden våknet nytt håb om redning fra Islam ved hjelp av det kristne Russer-rike som trengte frem fra nord. Men henvendelser til zaren i Moskva førte i de tidligere århundrer ikke til annet enn skuffelser; selv Peter den Stores kriger mot Persia ga Armenerne bare ulykker. I tillit til russisk støtte ble det i det 18. årh. gjort flere opstander i persisk Armenia; men da Rusland sviktet ble de igjen undertrykt i blod. Men så i første delen av forrige århundre grep Rusland for alvor in. Den armenske erkebiskop Nerses Asjtarok reiste sit folk i Araks-dalen, han utrustet selv et armensk frikorps, anla kornmagasiner, osv. En forenet georgisk-armensk hær under Armeneren Madatov slog Perserne; Nerses selv med kors og kårde red med i spissen for hæren. Den «uintagelige» festning Jerevan ble tatt av Russerne 1827, Perserne måtte slutte fred, og hele det armenske land nord for Araks ble forenet med Rusland.

Men Armenernes store glede over igjen å komme under kristent styre ble ikke langvarig. Russernes løfter om selvstyre ble, som vanlig i verden, ikke holdt da seieren vel var sikret. En nasjonal armensk frihetsbevegelse ved den nye riksgrense tiltalte ikke de styrende i Rusland, og den «stivnakkede og kjetterske» armenske kirke var den ortodokse gresk-russiske kirke med den hellige synode en vederstyggelig torn i øiet. Snart begynte en kuende politikk med forsøk på en systematisk russifisering av Armenia. Forordningen av 1836 lukket således de elementære skoler, forbød undervisning i armensk ved de offentlige anstalter, og påla Armenerne verneplikt i russiske tropper. Også i kirkens styre blandet Russerne sig mer og mer in. Like til sin død protesterte frihetskjempen Nerses, som ble katolikos (1843—1857), om igjen og om igjen mot alle disse overgrep og skammelige brudd på givne løfter; men forgjeves, det ble stadig verre.

Visstnok hadde Rusland fridd Armenia fra muhamedanernes overgrep og misgjerninger, fra de røverske Tatarkhaners utplyndringer, visstnok var ro og ordnete forhold med noenlunde retssikkerhet og likhet for loven blit inført, så folket igjen kunde drive sine næringsveier under gunstige forhold, og et større materielt velvære kunde utvikle sig. Men de tidligere herskere hadde ikke blandet sig i kirkens affærer eller i folkets åndelige liv, som de ikke forsto. Her var det det russiske styre rammet den armenske selvstendighetsånd på det følsomste sted; og til tross for alle åbenbare fordeler ble det russiske styre forhatt.

I tyrkisk Armenia var imidlertid forholdene ulike verre. Mens Grekenlands, Montenegros, Serbias og andre lands løsrivning fra det forhatte, men mer og mer svekkete Tyrkevelde vakte stadig nytt håb i det innestengte og undertrykte armenske folk, øket disse begivenheter bare Tyrkernes hat mot de kristne, og det var ikke grenser for de utsugelser, plyndringer og grusomheter som Armenerne ble utsatt for fra tyranniske og fordervede tyrkiske embedsmenn, og fra kurdiske høvdinger og røverbander som ble opmuntret av Tyrkerne.

Da forbindelsene med Europa var øket bl.a. ved konsuler og missionærer, kunde ikke alt dette lengere foregå helt bortgjemt for verden i de armenske fjelldaler. I Europa hevet røstene sig i sterkere og sterkere harme mot Tyrkerne, med krav om å komme de kristne brødre til hjelp. I England skrev bl.a. Gladstone (i 1876) sin harmdirrende protest mot Tyrkernes mishandlinger. Russland var mer enn villig til å hjelpe og rive de kristne land ut av Tyrkernes klør, og det kunde lett gjøre det. Men de andre stormakter var ikke tjent med at Rusland ble for mektig, særlig stemte det ikke med den britiske regjerings politikk, som i Rusland så den farlige motstander i østen.

— Visstnok var Tyrkiet forlengst modent til fall, og dets råtne styre var en skam for verden; men det var umulig for stormaktene å bli enig om delingen av byttet, og så holdt de den syke mann oppe, mens enhver håbet på et gunstig øieblikk for å tilrane sig løvens part. Den europeiske offentlighets mer og mer harmdirrende krav om inskriden mot redslene i Armenia nyttet Europas statsmenn som middel til å presse nye fordeler ut av Tyrkiet hver for sig, uten at de kan forstås å ha hatt noe alvorlig ønske om å hjelpe det blødende folk, som stadig ga nytt stoff til rørende deklamasjoner.

De snedige tyrkiske statsmenn var i all sin fordervethet gløgge nokk til å opfatte stillingen, og nyttet den til sin fordel. Mens de opholdt verden med høitidelige løfter om frihet og likestilling for de undertrykte, som de aldrig drømte om å opfylle, spilte de den ene stormakt ut mot den annen. Når det ble klaget over de uhyggelige misgjerninger, nektet de blankt at de hadde funnet sted, og anstilte sig indignert over de skammelige påstander. I denne særlig tyrkisk diplomatiske kunst ble de uovertrufne mestre.

Vi skal ikke her gå in på de forskjellige høitidelige håndskrivelser som sultanene utstette i 1839, efter Krimkrigen i 1856, i 1876, o.s.v., og hvori alle undersåtter uten forskjell på rase eller religion blev lovt like rettigheter, likhet for loven, fri religionsøvelse «uten å lide selv den ringeste tvang», o.m.m. Heller ikke skal vi opholde os ved den russisk-tyrkiske krig 1877—78, og de berettigede håb Ruslands seire vakte hos Tyrkiets Armenere, eller ved de diplomatiske forhandlingers mange krokveier under fredskongressen i Berlin efterpå (1878), hvor nye løfter av sultanen om forbedringer av Armenernes kår ble godtatt. Alt dette papir med de mange og store løfter betegnet seiere for det vesteuropeiske diplomati og for europeisk rettsinn og menneskekjærlighet, som diplomatene kunde vise verden, skjønt de jo vel visste at Tyrkerne aldrig tenkte på at opfylle dem.

For Armenerne i Tyrkeriket var alt dette verre enn ingenting. Det ga dem falsk håb, mens det bare forverret deres kår. Den tragiske virkelighet er at de vilde vært langt bedre farne om Europas folk med deres regjeringer og diplomater aldrig hadde tatt sig av deres sak. Ved sin påståtte sympati for dem, og ved sine henstillinger og noter med krav om en bedre behandling av Armenerne, som de ikke en eneste gang har satt noe alvorlig in på å drive igjennem, opnådde maktene bare å opirre Tyrkerne, samtidig med at de viste dem sin mangel på alvor; og disse kunde ustraffet ta sin blodige hevn over sine armenske undersåtter, som var årsaken til denne ubehagelige kritikk og til de ydmygende løfter som måtte gis. — Det er i en sum hvad Europas statsmenn og diplomater har gjort for det armenske folk.

Midt under stormaktenes fredsforhandlinger i Berlin hadde den britiske regjering undertegnet en hemmelig overenskomst med den tyrkiske, om å støtte denne med vebnet hjelp hvis Rusland skulde forsøke å beholde mer armensk område enn fredsslutningen ga det rett til; til gjengjeld lovte Tyrkiet å inføre reformer for Armenerne, og som sikkerhetspant fikk Storbritannien øen Kypern. — Hertugen av Argyle sa i Overhuset: «I ingen verdensdel har vår politikk vært diktert av så umoralske og så meningsløse beveggrunne.» De ord kan visst gjelde for hele Vest-Europas politikk overfor det armenske folk.

I 1875 var Abdul-Hamid kommet på tronen i Tyrkiet ved å lefle med det ungtyrkiske reformparti. Ved dets hjelp var hans onkel Abdul-Aziz blit myrdet i mai 1876, derefter ble hans bror Murad sultan, men ble i august 1876 avsatt som sinsyk og ble innesperret. Nu ble Abdul-Hamid sultan, og han viste sig snart å være en sleipere, klokere og grusommere hersker enn Tyrkiet hadde hatt i århundrer. Denne slu politiker tumlet med de europeiske diplomater, og dekket sig stadig ved å spille den ene stormakt ut mot den annen, mens han, uaktet han hadde en armensk mor, hadde fått et uslukkelig hat til Armenerne, som han mente var en viktig årsak til, eller ialfall et påskudd for stormaktenes stadige inblanding i Tyrkiets affærer.

Fra de britiske militærkonsuler, som efter Berlinerfreden var sendt til Anatolia, kom det uhyggelige beretninger om Tyrkernes oprørende styre i Armenia. Da Gladstone igjen kom til makten i 1880 tok han fatt; men heller ikke han bragte det lenger enn til noen skarpe noter fra stormaktene til Porten, om «øieblikkelig gjennemføring» av de i Berliner-traktaten lovte reformer, og det førte til noen svarnoter fra denne med nye utflukter og benektelser av sanheten.^• Mer ble det ikke. Abdul-Hamid visste jo for godt at ingen makt vilde anvende kraftigere midler enn papir; han kunde uforstyrret fortsette sin mishandling av Armenerne.

Da Storbritannien under Gladstone, i 1882, besatte Egypten, ble forholdet til Tyrkiet endret, og likeså til Frankrike og Rusland som var forbitret over dette overgrep. Det ble nu annet å tenke på enn Armenerne. Fremdeles strømte det stadig in oprørende beretninger om de skamløse forhold i tyrkisk Armenia; men de ble ikke lenger offentliggjort, og det ble stille i Europa om dette forrådte folk. For den britiske regjering var det ikke lenger opportunt å forsøke å opfylle løfter gitt til et lite, lidende folk, og opirre Porten unødig ved å minne om de ingåtte forpliktelser mot det. («Porten» viser til en høy port i Topkapipalasset i Istanbul som førte frem til embetsbygningene og storvesirens palass. «Porten» ble fra 1718 benyttet som synonym for det sentrale styret av Det osmanske riket.) [Fotnote fra Nansens bok.]

I Rusland var efter mordet på Alexander II i 1881 den liberale regjering med den fremragende leder og statsmann Armeneren Loris Melikoff falt, og for den forstokkede reaksjon som fik makten, var den armenske nasjonale frihetsbevegelse en vederstyggelighet. Også russisk Armenia måtte kues, og påtvinges russisk sprog og russisk kirke, og de tyrkiske Armeneres hjerteskjærende klager fant døve ører hos disse førere.

Imidlertid hadde stormaktenes optreden for Armenerne på Berliner-kongressen, deres mange smukke ord og noter i de følgende år, og de høitidelige løfter som var avtvunget Tyrkiet, naturlig hos det armenske folk vakt sikker tillit til at nu skulde frelsen snart komme. De var enkle, naive folk som ikke kjente storpolitikkens spill, og trodde at et ord var et ord, helst når det var gitt av stormakter.

Kjøp Halvor Foslis klassiker her!

— Efterhånden kom det nu sterkt røre i de armenske kretser også i Europa, og de forskjellige armenske foreninger utfoldet en ivrig virksomhet for å støtte og reise deres folk mot treldommen. Ny næring fikk denne bevegelse ved den heldige kamp som det lille armenske folk i Zeitun i Taurus-fjellene i Kilikia førte mot Tyrkernes undertrykning. — Denne nasjonalistiske frihetsbevegelses mål var ikke bevisst en løsrivning av det armenske hjemland fra Tyrkiet, dertil var befolkningen nu blit for blandet, og Armenerne var ikke overtallige nokk; målet var alene å opnå menneskelige kår og et visst fritt indre styre.

Men sultanen var bestemt på å knuse det armenske folk, og den uro som denne frihetsbevegelse her og der kunde skape i Anatolia, ga ham kjærkomment påskudd for nye forfølgninger og voldsgjerninger med fengslinger og tortur i fengslene, med plyndring, pengeutpresning, og mishandling. Overfor europeiske protester svarte den tyrkiske regjering kynisk, som en hån mot Europa, at hvis det ble fart hårdt frem, var det nødvendig for den stakkars opskremte muhamedanske befolknings selvforsvar.

For å skaffe sig et villig redskap til utførelsen av sine videre planer, oprettet Abdul-Hamid sommeren 1891 et grenserytteri, hamidije, i Anatolia vesentlig av de kurdiske nomade-stammer, og utnevnte de kurdiske høvdinger til anførere. De ble utrustet med moderne våben; de sto utenfor almindelig rettergang, og skulde bare adlyde overgeneralen i Erzingian. Når en betenker at disse Kurder med deres høvdinger drev røveri i stor utstrekning, vil en forstå verdien av det våben sultanen her skaffet sig. Således fikk han efterhånden gjort alt ferdig for det avgjørende slag.

Et karakteristisk eksempel på hvordan Armenerne ble behandlet er følgende begivenheter: I dalene i de ville Taurus-fjell syd for den fruktbare Musj-sletten, og som skiller denne fra den store Mesopotamiske Slette i syd, bodde det Armenere; men der var også Kurder til hvem de som vanlig utredet en tributt for å ungå deres røverier. Sommeren 1893 hadde en armensk agitator drevet propaganda mot Tyrkerne nær landsbyen Talori i Sassun på syd-skråningen av fjellene, og han var blit satt fast. En stund senere ble noen av de kurdiske røvere lokket av Tyrkerne til å angripe de armenske landsbyer ved Talori. Kurderne ble slått og beklaget sig over «oprørerne» til øvrigheten, og tyrkiske tropper hjalp dem med å indrive den ulovlige «skatt», landsbyene ble plyndret, mens beboerne var flyktet til fjellene i nærheten. Efter dette ble de armenske bønder ilagt svære bøter og nye skatter som straff for at de hadde brukt våben mot muhamedanere; men de nektet å betale dobbelt skatt og vilde ikke gi noe til Tyrkerne før de ble befridd for Kurdernes ulovlige utpresninger. Flere regimenter soldater med berg-kanoner ble da sendt mot dem, landsbyene ble stormet, og myrderiene begynte efter sultanens ordre. I tre uker ble de flyktende forfulgt og drept, og mellem 900 og 1500 mennesker falt som ofre, og mange unge kristne piker bortførtes som bytte.

Disse redsler vakte uro særlig i England; den britiske regjering trengte på, men Frankrike og Rusland, som nu var allierte, vilde ingenting. Imidlertid ble det på maktenes forestilling sendt en tyrkisk (!) kommission i januar 1895 for «å undersøke de armenske røveres forbryderske handlinger». Endelig reiste også konsulat-utsendingene til Sassun og slo fast at den armenske befolkning ingen skyld hadde.

Da så Storbritannien og maktene 11. mai 1895 forlangte sikkerhet mot gjentagelser av slike redsler, og stilte bestemte fordringer om reformer for å trygge de kristnes tilværelse, forhalte sultanen bare forhandlingene ved å nekte all skyld, og stille motforslag i 16 artikler, og invilget amnesti for alle mistenkelige Armenere (sic!); mens han bak scenen lot de kurdiske og tyrkiske anstiftere og ledere av myrderiene belønne og forfremmes.

Dette ble den gamle frihetskjempe Gladstone for meget. Skjønt 86 år gammel og bøiet, sto han op og holdt på et møte i Chester en flammende tale mot «den store forbryder i palasset», morderen på tronen, og han sa at hvis Storbritannien, Rusland og Frankrike, med en inflytelse og kraft 50 ganger Tyrkiets, og som hadde påtatt sig forpliktelser i denne sak, nu vek tilbake for denne sultans motstand, vilde de bli dekket med skam i verdens øine. Møtet som så mange andre sluttet med en resolusjon.

Abdul-Hamid lyttet, men forsto snart at lengere enn til ord og papir, vilde det heller ikke nu komme. Han kunde trygt fortsette sine planer. Mens denne forfulgte uskyldighet beklaget sig til paven i Rom over de engelske beskyldninger, og mens paven søkte å formilde England, fikk alle øvrighetspersoner i Anatolia vink om at de måtte være ferdige til å skride in for å beskytte den muhamedanske befolkning mot de kristne som pønskte på oprør. Hele den kristne befolkning måtte undersøkes og avvebnes like til kniver.

Armenerne begynte å ane hvad som foresto, og det var med frykt de så sig nødt til å utlevere de få stakkars våben de hadde, og som myndighetene siden utleverte muhamedanerne til å myrde de kristne med. Mange ble underkastet den mest barbariske tortur for å få dem til å tilstå hvor våben var gjemt, eller også hvilke revolusjonære kretser de tilhørte, for å gi regjeringen kjærkomment bevis for påstanden om oprør.

Så kom den ytre foranledning som ga påskuddet til å slå løs. Den 30. september 1895 drog et tog på et par tusen Armenere gjennem gatene i Konstantinopel, mot «den høie Port» i Istanbul, for å overrekke storviziren et bønskrift med det armenske folks klager og fordringer. Det kom til slagsmål med noen tyrkiske studenter (softaer), det ble vekslet noen skudd, og så hugg politiet in, mange Armenere ble skutt, og de aresterte ble stukket ned med bajonetter i politistasjonene, de armenske herberger ble stormet om natten, mange Armenere flyktet in i de armenske kirker, og ble endelig reddet ved de utenlandske sendemens inskriden.

Dette var jo oprør; nu kunde sultanen la ordren gå ut; og så brøt det løs i alle de armenske byer og landsbyer, de våbenløse Armenere ble slaktet ned av vebnet pøbel ledet av politiet, av Kurder med sultanens nystiftede hamidije-rytteri, og av Tyrker. De regulære tropper holdt orden, og så till at «arbeidet» kunde gå sin gang, og grep in hvor det ble nødvendig fordi Armenerne forsvarte sig i sine kvarterer; disse ble da sprengt fra hverandre med kanoner. Sultanens organiserte røverbander «arbeidet» tilfredsstillende, Armensk blod fløt i strømmer overalt i Akhissar, Trapezunt, Erzingian, Baiburt, Bitlis, Erzerum, Arabkir, Diarbekr, Malatia, Kharput, Sivas, Amasia, Aintab, Mersi-van, Marasj, Cæsaréa, o.s.v. Det sluttet i Urfa julen 1895 da 1200 Armenere ble levende brent i domkirken. Enkelte forsinkede myrderier kom også i 1896 i Van, Konstantinopel og andre byer hvor det på grunn av stedlige forhold ikke kunde bli ordnet før.

Et oprop utsendt av myndighetene i Arabkir er opbevart; det lyder:

«Alle som er Muhameds barn, må nu gjøre sin plikt og drepe alle Armenere, plyndre deres hus og brenne dem av. Ikke én Armener må skånes. Sådan lyder sultanens befaling. De som ikke adlyder er å anse som Armenere og skal også drepes. Derfor skal hver muselman vise sin lydighet mot regjeringen ved først å drepe de kristne som har levet i venskap med ham.»

Alt arbeidet med tilfredsstillende presisjon. Befalingene gikk ut fra Anatolia’s øverste militære leder i Erzingian. Myrderiene begynte ved avtalte trompetsignal og stanste også ved bestemte signal. Så god var disiplinen at overalt ble det, selv i blodbadenes villeste orgier, omhyggelig ungått å drepe utlendinger; det visste sultanen kunde bli alvorlig, og føre til at maktene virkelig grep in.

Efter de av sendemennene i Konstantinopel samlede oplysninger, sendt til sultanen 4. februar 1896, skulde det fra august 1895 til februar 1896 være myrdet 70 000 til 90 000 mennesker, men enda mange fler var omkommet av sult og nød. Efter massakrene ble mange av de kristne tvunget til å gå over til Islam, og der var offentlige omskjæringer, skjønt tusener heller lot sig drepe enn svikte sin tro, og hele landsbyer, som hadde fått betenkningstid, gikk i døden med sine prester i spissen. — Tusener av flyktninger kom over grensene til de persiske og kaukasiske byer; mange samlet sig i leire rundt Etsjmiadzin hvor den prektige katolikos Mekrtitj Khrimean tok sig av dem, hjulpet av byfolk og bønder. Det var ham som sammen med patriarken Nerses hadde forsvart Armenernes sak på kongressen i Berlin i 1878, og fått drevet den skjebnesvangre paragraf 61 igjennem. Nu så han sit folk myrdet og sprengt, og forrådt av Europas kristne makter som han og hans folk hadde stolt på.

Fra Armenia’s mange varmhjertede venner i Europa ble det sendt hjelp for å lindre nøden; men Europa’s regjeringer foretok heller ikke nu noe av betydning. Storbritannien vilde vel gjerne, men sto alene, det var i strid med Frankrike om makten i Afrika, og dette land var bundet av sin allierte Rusland. Mens det armenske blod fløt i strømmer, erklærte den russiske utenriksminister, Rostovski, at Rusland aldeles ikke vilde anvende makt overfor Tyrkiet, og at Zaren ikke vilde bifalle tvangsforholdsregler fra noen annen makts side. Efter tre måneders myrderier og redsler erklærte den samme urokkelige statsmann, 16. januar 1896, at intet var skjedd som kunde rokke hans tillit til sultanens gode vilje, og føiet til at det vilde være ønskelig å lette ham den svære opgave med å gjennemføre de lovede reformer, og gi ham den nødvendige frist. Østerrike bifalt dette av frykt for orient-spørsmålet og sine egne interesser. — Dette er Europa! Det var vel henne som efter den greske myte lot sig bortføre av en okse. Det gir ikke stolte følelser altid å tenke på at en er Europeer.

Sultanen kunde rolig la myrderiene fortsette, og overfor alle forestillinger påstå at efterretningene var skammelig løgn; hvor det hadde vært blodige sammenstøt var det forsvar mot de angripende Armenere (som ingen våben hadde!). Av omhu for sine undersåtter Armenernes beste ba han England hjelpe sig med å bringe ro og besindighet i deres oprørske sinn. Han følte sig dypt krenket, og protesterte forbitret gjennem sin ambassadør i London, da Gladstone kalte ham «den røde sultan».

En kjærkommen håndsrekning fikk sultanen, da 26 unge kaukasiske Armenere, den 26. august 1896, plutselig stormet og besatte den ottomanske bank i Konstantinopel og truet med å sprenge den i luften hvis sultanen ikke vilde opfylle deres krav. De mente på det vis å vekke det sløve Europa for Armenia’s jammer. Ved den russiske dragomans mellemkomst ble de med løfte om fritt leide overtalt til å gi det op, og fikk dra bort. Der er ting som kan tale for at dette overfall på banken skjedde med «palassets» vidende og ønske. Nu kunde i hvert fall «palasset» peke på disse barnslige revolusjonære som bevis på at Armenerne var oprørere og måtte tuktes like for diplomatenes øine. Dagen efter begynte det samtidig i de forskjellige deler av byen et vel organisert angrep på de armenske butikker og hus, under ledning av Kurder og Laser. Rekker av kjerrer sto ferdig for å kjøre likene bort. I to dager varte det. Soldatene tok bare på sine steder del i plyndringen og myrderiene; men overalt sto det opstillet militær vakt for å beskytte de greske og europeiske kvarterer. Så stanste det like brått som det var begynt; omkring 7000 Armenere var myrdet.

En fellesnote fra maktenes sendemenn av 31. august understreket at det på ingen måte dreiet sig om tilfeldige sammenstimlinger av en fanatisk mengde; men at der forelå alle kjennetegn på at det hele skyldtes en særskilt organisasjon, som i det minste visse agenter for myndighetene kjente til, om de ikke likefrem hadde ledet myrderiene. Mer skjedde det ikke fra maktenes side; de inskrenket sig som altid til papir, og forhandlet videre om reformer, intil den diplomatiske kunst hadde den smukke seier at da sultanen var ferdig med myrderiene og mente å ha fullstendig ødelagt Armenerne, antok han reformforslaget den 17. oktober 1896, selv om han nektet å kungjøre sine inrømmelser. Med det nøiet stormaktene sig, nu hadde de git det armenske folk den hjelp de kunde, og som var forenlig med «en politikk som kunde følges med de rette hensyn til vor egen velferd», som en britisk ambassadør i Konstantinopel skrev ved en lignende leilighet.

Efter alle disse redsler i alle armenske landsdeler og kolonier innenfor Tyrkeriket, kunde en vente at den armenske befolkning, som ingen steds kunde venne sig hen med sine klager, ingen domstol, ikke en eneste beskytter hadde å gå til, at den var helt ødelagt og knust. Men gjennem sin årtusener gamle historie er dette merkelig seige folk blit vent til redsler av lignende art, og altid har de igjen tålmodig bygget op sit ødelagte land. Så også nu; fra sine tilfluktssteder i fjellene, i nabolandene, i skånte klostre, vente de gjenlevende efterhånden tilbake til sine plyndrede hjem og tok fatt på ny. Men nøden blant dem var stor, de arbeidsdyktige menn drept, trekdyrene røvet, redskap røvet eller ødelagt; så kom tørke til, det ble nød-år og elendighet. Overalt i Europa og i Amerika ble det samlet penger for å hjelpe, mange foreninger av «Armener-venner» ble dannet. Denne europeiske bevegelse var ikke morder-sultanen behagelig. Han sendte ut en erklæring om at han selv vilde hjelpe sine nødlidende undersåtter. Derved fikk han en slags «moralsk rett» til å stenge landet for den fremmede hjelp og mest mulig holde plagsomme øine borte. Hans hjelp var for det meste latterlig, og ga hans redskaper anledning til nye utpresninger og voldshandlinger; gendarmene kunde utdele korn mot å få unge kristne piker i bytte.

Flyktninger skulde ha rett til å få sin røvede eiendom tilbake, men det ble langt fra opfylt. De tusener av Armenere som var flyktet over grensen til russisk område eller annensteds, ble nektet å komme tilbake; «de hadde jo ikke inhentet tillatelse til å flykte fra Tyrkiet, og hadde ikke fått pass». Deres eiendom ble «efter loven» konfiskert for sultanen av de stedlige myndigheter; og muhamedaner fikk slå sig ned isteden. Dette synes å være spesifik tyrkisk, det er nøiaktig samme fremgangsmåte som er blit brukt overfor flyktningene i de seneste år (jfr. s. 11.).

Da Armenernes sak, tross alle løfter og forespeilinger, var blit så fullstendig forrådt av de europeiske makter, er det ikke underlig at de i sin fortvilelse forsøkte efter fattig evne å ta saken i sin egen hånd, og av unge menn ble det dannet små vebnede friskarer som holdt til i de utilgjengelige fjelltrakter på forskjellige steder. De søkte å hevne Kurdernes og Tyrkernes ugjerninger og hjelpe den armenske befolkning så godt de formådde. Noen av deres ledere sluttet også forbund med kurdiske khaner og deres folk som var misnøide med de tyrkiske tyranner. Det er ikke sansynlig at disse friskarer altid fôr lempelig frem mot Tyrkerne; det var vel ikke mer enn menneskelig, og ble ialfall småtteri mot hvad deres landsmenn hadde lidt under de tyrkiske blodhunder; men det ga selvfølgelig disses myndigheter påskudd til nye voldshandlinger.

Mens det som nevnt ble gjort meget fra privat hold, både i Europa og Amerika, for å hjelpe Armenerne, og mens det ved de forskjellige missionsstasjoner, hvor sultanen ikke kunde gripe in, ble optatt og reddet tusener av forlatte barn, gjorde stormaktenes regjeringer fremdeles intet for den armenske sak, Europa’s statsmenn var trett av dette evindelige og brysomme spørsmål. Storbritannien hadde bare hatt skuffelser og nederlag med det, Rusland så, som før nevnt, ikke med velvilje på den armenske nasjonalbevegelse i Transkaukasia, Frankrike fulgte Rusland og avviste alle armenske spørsmål.

Allikevel hadde nu de grufulle myrderier skapt en viss kulde mellem den tyrkiske regjering og disse stormaktsregjeringer. Dette mente Tyskland å burde opveie med sit venskap. Å bli Tyrkiets mektige rådgiver i Storbritanniens sted, med det tyrkiske rike som et fremtidig tysk protektorat, å få en jernbane som et sammenhengende stålbånd mellem Berlin og Bagdad, var tiltalende fremtidsidéer. Visstnok hadde Abdul-Hamid blodige hender; men han måtte jo erkjennes å være en dyktig og snedig diplomat som hadde bluffet og narret de europeiske diplomater, og han syntes å være en kraftig hersker som hadde knust motstanden i Makedonia og i Armenia, og som med en tysk generalstabssjef hadde slått Grekerne tilbake (1897). Desuten hadde han sine tråder utover hele den muhamedanske verden og kunde ved panislamitisk agitasjon fremkalle alvorlig uro i de britiske, russiske, og franske land. — Myrderiene var slemme; men all nøden vilde Tyskland gjerne være med om å lindre ved en kraftig og opofrende hjelpevirksomhet.

Utvilsomt kunde Abdul-Hamid bli en nyttig alliert, og keiser Wilhelm II avla ham et venskapelig besøk i Konstantinopel i 1898, trykket den blodiges hånd og kysset hans kinn, og erklærte sig å være Islam’s sanne venn. Som en tysk deltager i reisen skrev, var visstnok de armenske massakrer ennå i friskt minne, men «hvad har motsatt politikk hjulpet annet enn til å ophisse muhamedansk fanatisme? Hvad har Gladstone opnådd ved å insultere sultanen? Vår keiser… har valgt den mest kristelige vei: å gjengjelde ondt med godt.» — Men besøkets stilfullhet ble jo noe brutt ved at det var forbundet med en pilgrimsferd til Jerusalem.

Imidlertid var de europeiske folks samvittighet ikke beroliget, og på kongresser — som fredskongressen i Paris 1900, og den internasjonale socialist-kongress der i 1902 o.fl. — ble det vedtatt resolusjoner med beklagelser over Europas svikten av sine plikter mot det ulykkelige armenske folk og med anvisning på den civiliserte verdens harme; men dermed ble det, mens den russiske regjering drev sin russifisering og underkuing av folket i russisk Armenia mer brutalt enn noensinde.

Fortsettes.

Les også: