Espen Barth Eide og Gro Harlem Brundtland under landsmøtet til Arbeiderpartiet i Folkets Hus i Oslo. Foto: Terje Pedersen / NTB

Arbeiderpartiets krise er nå både så dyp og så vidtfavnende at partiets tradisjonelle varemerke – en ansvarlig finanspolitikk – settes til side for å kjøpe seg oppslutning med andres penger.

I sitt alternative statsbudsjett strør partiet om seg med penger fra Oljefondet. Kommende generasjoners felles sparemidler skal angripes for å stive opp svekket tilslutning. I likhet med regjeringen er det en fremmed tanke å omprioritere utgiftsposter for å få rom for økt satsing på det viktigste. Dette er som overskriften på en Kristian Valen-forestilling: «Alle skal få!».

Fra Trygve Brattelis tid som finansminister og til Jens Stoltenberg var partiet selve eksponenten for ansvarlighet i offentlig pengebruk. En krone måtte tjenes før den kunne brukes. Dét er et utdatert syn i dag. Et overbudsbudsjett salderes ved å forgripe seg på ufødte generasjoners sparepenger. Dette er finanspolitisk faneflukt.

Det er noe FrP’sk over Ap-finanspolitikken. Fremskrittspartiet var også lenge tilhenger av en løssluppen finanspolitikk – inntil partiet kom i regjering og måtte stramme inn spanderbuksene. Men i de senere årene har også Erna Solberg & co. slakket tøylene, så nå strør politikerne rundt seg med andres penger over en lav sko.

Etter å ha kritisert den borgerlige regjeringens skattepolitikk legger Ap opp til at denne politikken i hovedsak skal videreføres om partiet kommer til makten. Ap godtar det partiet har bekjempet. Kampen mot skattelettelser for folk som tjener over gjennomsnittet, bringes til opphør. Partiets kjernevelgere er jo ikke lenger de økonomisk mest svaktstående, men den øvre middelklasse. Der skal velgerne Ap-strykes med hårene.

Men samtidig er partiet besatt av formuesskatt. Under dekke av at de rike må bidra mer, foreslår partiet å øke satsene for formuesskatt. Partiet har feil fokus. Det er ikke noe problem for noen at folk blir velstående. Når alle ønsker å bli rike, kan det ikke være noe problem at noen faktisk blir det. De rike er ikke problemet, men at stadig flere blir fattige. Tallet på nødstedte steg dramatisk da de rødgrønne styrte.

Nå tror partiet det er bra for omstilling og nyskaping i næringslivet at bedriftene pålegges økte byrder. Det eierne må betale i økt formuesskatt, henter de fra bedriftene, som tappes for egne midler til investeringer og arbeidsplassutvikling.

Vi er brennsikre på at en partileder av Jens Stoltenberg-typen aldri ville ha slått inn på en slik kurs. Men nå er partiet uten ledelse. Partiet ter seg som et skip uten ror og fremdrift. Da blir partiskuten et offer for tilfeldige vind- og strømdrag.

Det er akkurat det som skjer med formuesskatten. Partiet øker satsene, men vil samtidig heve bunnfradraget, slik at 5000 flere nordmenn blir nullskatteytere, opplyste TV2-Nyhetene torsdag. Ap i styringsfri drift beregner ikke lenger virkningen av sin egen populisme. Det er tilfeldige innfall som preger politikken.

Arbeiderpartiet er i villrede om hvem partiet skal være til for. Det ser vi tydelig i forslaget til stortingsvalgliste i Oslo. Hvis fagbevegelsens kandidat Trine Lise Sundnes skvises vekk fra sikker plass, blir de fire fremste kandidatene følgende: to fra Asia og to fra Oslos beste vestkant – en multimillionær og en importert direktør fra Davos. De som ser for seg at dette vil føre til en folkevandring av støttespillende arbeidsfolk ved valgurnene om ti måneder, bør oppsøke fastlegen.

I mellomtiden sjangler partiet videre med den svakeste partiledelsen på 99 år og åpen for ethvert påfunn som flagrer forbi.

Kjøp Halvor Foslis klassiker her!