Islamistbevegelsen Hizb ut Tahrir demonstrerer foran Frankrikes ambassade i København den 30. oktober 2020. Foto: © Snaphanen.dk

EU-landenes innenriksministre møttes fredag til en videokonferanse der terrorbekjempelse stod høyest på dagsordenen etter de siste ukenes terrorangrep i Frankrike og Østerrike.

Blant tiltakene man var enige om, var å fjerne terroristisk innhold raskere fra sosiale medier og å styrke den ytre grensekontrollen.

Med tanke på at halshuggingen av den franske læreren Samuel Paty skjedde etter at det var blitt pisket opp en hatstemning mot ham på sosiale medier, og at terroren i Nice ble utført av en ulovlig innvandrer, er disse tiltakene logiske nok.

Likevel er dette multinasjonale kollegiet av statsråder med sikkerhetsansvar ute av stand til å erkjenne åpent hva slags strategisk bilde det er som tilrettelegger for mer terror.

NTB siterer fra en erklæring etter møtet:

Vi er urokkelige i vårt samhold og vår solidaritet i kampen mot terror, sier EUs innenriksministre i en felles uttalelse etter angrepene den siste tiden.

Nei, så dæven? Hva skulle de ellers være, liksom? Var det nødvendig å møtes for å fastslå noe så innlysende banalt?

Offisielle uttalelser peker imidlertid klart i retning av at man ikke vil se de reelle truslene:

– Vi står sammen om å forsvare mangfoldet og rettsstaten. Vi vil bekjempe ekstremisme uansett hvilken form den tar, sier Tysklands innenriksminister Horst Seehofer, som var med på å lede et videomøte fredag.

Etter tre tilfeller av islamterror på rappen skulle man kanskje tro at det var et lite velvalgt tidspunkt for å tone ned den islamistisk terrortrusselen ved å snakke i generelle vendinger om all slags ekstremisme.

Ikke desto mindre må det også ha vært intelligent liv til stede under møtet:

Der gikk ministrene sammen om en fyldig uttalelse om kampen mot terror i lys av angrepene i Frankrike og Wien nylig. Referanser til islam og migrasjon fra tidlige utkast var fjernet eller tonet kraftig ned i den teksten som ble vedtatt.

Noen hadde altså pekt på islam og migrasjon som de terrordrivende faktorene ethvert barn kan se at de er. Likevel valgte altså statsrådene med sikkerhetsansvar å samles om en uttalelse hvor man bevisst unngår å se de største sikkerhetstruslene.

For noe av det islamterroren som har herjet Europa i dette årtusenet har lært oss, er at både muslimske innvandrere til Europa og etterkommere av slike har stått bak en rekke islamsk-motiverte terrorangrep i vår verdensdel.

Enhver som ikke går aktivt inn for å slutte å observere virkeligheten, har dette klart for seg. Allerede terrorangrepet i London i 2005 illustrerte fenomenet.

Det gjør da også terrorangrepet i Wien: Terroristen var født i byen av muslimske foreldre.

Det behøves inntil blindhet ideologiske fanatikere for ikke å se islam og migrasjon som faktorer for økt terrortrussel. Men slike fanatikere leverer til gjengjeld varene:

– Religion er ingen trussel. Terrorister er derimot en trussel. Og terrorister kan basere sitt forvridde verdensbilde både på ekstrem islamisme og på høyreekstremisme – og begge deler må bekjempes, understreket innenrikskommissær Ylva Johansson overfor nyhetsbyrået TT før møtet.

Problemet for Johansson er at Koranen fungerer som terrormanual og at Muhammed var terrorist. Koranen og Muhammed er hellig for alle praktiserende muslimer, dermed er det vanskelig å vite hvilke individer, moskeer eller grupper som tar dem bokstavelig. Og med den ekspansjonsivrige muslimske fundamentalismen som har blomstret både i og utenfor Europa de siste førti årene, har det absolutt ikke vært noen som helst mangel på bokstavtro muslimer.

Der hvor et tilstrekkelig antall nidkjære muslimer er samlet i omgivelser de anser som fordervede, og det skal ikke mye til, vil det således alltid finnes en terrortrussel – og det aldeles uavhengig av hvor mange fredelige og elskverdige muslimer det også måtte finnes.

Poenget illustreres veldig greit av forskjellen mellom de europeiske landene: Faren for islamterror er omtrent proporsjonal med størrelsen på de muslimske befolkningene.

Det er en slags politisk moteretning i våre dager å utrope dem som både ser og setter ord på disse kjensgjerningene som høyreekstreme. Når EU-kommissæren advarer mot høyreekstrem terror, fungerer det som et slags skremsel mot å snakke sant.

En offentlig samtale som bygger på systematisk løgn, er et dårlig utgangspunkt for utforming av politikk. Da ender man opp med å tro at en virkning skal fjernes uten å gjøre noe med årsaken.

Det er en form for galskap som er desto mer enerverdende, fordi de som rammes av den også utfolder sin enfoldige mangfoldsretorikk, mens vanlige mennesker trekker seg unna – både fra mangfoldet de blir pådyttet og propagandaen om det. Men det er ikke så lett å rømme lenger. Til det er påminnelsene for mange og virkeligheten for påtrengende.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!