Tilhengere av Donald Trump reiser seg under nasjonalsangen under en republikansk valgvake i Tulsa, Oklahoma, den 3. november 2020. Foto: Ian Maule / Tulsa World via AP / NTB.

Opptellingen av stemmene i det amerikanske presidentvalget peker nå klart i retning av at Joe Biden vinner mange nok vippestater til å kunne ro i land valgseieren. Det som i flere vippestater virket som en forholdsvis trygg ledelse for Donald Trump, ble med ett snudd på hodet med stemmereserven som var igjen til Biden i siste liten.

Avhengig av hvor mye eller lite som kommer til å skille etter endelig opptelling, er det langt fra sikkert at kampen om presidentembedet er over med de siste tallene. Ny opptelling kan bli aktuelt i stater hvor det er lite som skiller de to kandidatene. Selve prosessen kan også bli utfordret rettslig. Begge deler har skjedd før i valg som var jevne.

Mistanker om valgfusk vil også uunngåelig oppstå i stater hvor Bidens siste jafs av stemmene, som overraskende unisont var i hans favør på tampen, såvidt sørget for den nødvendige overvekten. Slike mistanker kaster en skygge over den politiske tvekampen. Demokratene kan ikke påberope seg å være hevet over mistanker om irregulære metoder.

For gitt at Obama-administrasjonen med Biden på laget bestemte seg for å bruke statsapparatet til å straffeforfølge påtroppende president Trumps sikkerhetsrådgiver med konstruerte anklager, hvorfor skulle ikke Biden-leiren også være troende til å bruke noen skitne tricks i valget? Det ville ikke være første gang i planetens politiske historie. Man håper liksom at noe slikt ikke er mulig i et velfungerende demokrati, men hvorfor var det mulig å bruke statens institusjoner ustraffet til å ødelegge Michael Flynns liv?

Til tross for alt dette ser republikanske velgere og sympatisører av Trump at det nå ligger an til et maktskifte i Det hvite hus. For mange vil det være en stor skuffelse, vanskelig å forstå og oppleves som urettferdig.

For før epidemien hadde den sittende presidenten veldig gode økonomiske resultater å vise til, og selv om det hersens viruset har gitt et tilbakeslag, tyder alt på at det tapte vil bli gjenvunnet forholdsvis raskt. Trump har ikke startet noen nye kriger, han har medvirket til nye fredsavtaler, og han har i tråd med folkeviljen inntatt en tøffere linje overfor Kina.

Dertil kommer at utfordreren som avtroppende visepresident hadde vært med på et røvertokt mot Trump-administrasjonen som burde ha resultert i massiv straffeforfølgelse av de involverte, noe som ikke har skjedd – dels fordi en hederlig mann som justisminister William Barr ikke ønsker å bruke rettssystemet politisk på den måten som Demokratene gjorde under Obamagate, og dels fordi skikkelser som øver stor innflytelse internt i amerikanske institusjoner, vil beskytte demokratiske politikere.

Utfordreren er også en juksepave, noe han har bevist for eksempel ved i sin tid å plagiere en tale av Neil Kinnock som fra Bidens munn ble til noen løgnaktige røverhistorier om ham selv og familien.

Problemet for demokratiet er likevel ikke i seg selv at Biden vinner, det er hvordan han vinner med antidemokratiske metoder.

For bidragsyterne til Bidens seier befinner seg ikke bare i rekkene av dem som Trump-leiren kaller den dype staten. De sitter også i nesten alle de største tradisjonelle mediene, og i alle de største sosiale mediene, som har skaffet seg en større makt enn de fleste regjeringers. En de facto allianse mellom mediene, Big Tech og deler av statsapparatet har vært Joe Bidens viktigste valgkamporganisasjon. Trump hadde rett da han ikke lenge etter utnevnelsen omtalte pressen som opposisjonen. Den oppgav sitt samfunnsoppdrag ved å logre for en makt den burde ha satt i kritisk søkelys. I stedet masseproduserte den grunnløse anklager mot Trump i årevis.

Gjennom en massiv kampanje for løgn, propaganda, sensur, sjikane av Trump og favorisering av Biden, ikke minst ved å tilsløre hans mange pinlige øyeblikk, ligger denne alliansen, som virkelig ikke består av hyggelige mennesker, an til å lykkes med å skubbe Biden først over målstreken.

Denne mangelen på fair play, som bunner i prinsippløshet, grådighet og forakt for Trumps velgere, er kanskje vel så bekymringsfull som tankene på hva slags politikk en Biden-administrasjon ville føre, eller på at den urovekkende sløve hovedpersonen selv bare vil bli en gallionsfigur for mektigere krefter bak seg.

For en ting som er klarere nå enn før Trump, er at tidligere presidenter har vært prisgitt slike krefter, og heller ikke har ført en politikk som gagner så mange andre enn mektige lobbyinteresser.

Det som fremfor alt skiller Trump fra både demokratiske og republikanske forgjengere, er at han har flagget sin lojalitet til the average Joe, langet ut mot de globalistiske interessene som har ofret denne, og fremmet større økonomisk nasjonalisme. Men for globalister, oligarker, Big Tech, storfinans og USAs svar på mandarinklassen, samt for alle som har felles interesser med eller identifiserer seg personlig eller ideologisk med dette konglomeratet, er og blir the average Joe et irriterende hår i suppen.

Derfor er det vanlige mennesker i tradisjonelle jobber utenfor de store metropolene som taper hvis Biden går seirende ut til slutt, og globalismen som vinner. For eksempel er det all grunn til å tro at administrasjonen som Biden ligger an til å simpelthen å symbolisere, vil liberalisere innvandringspolitikken.

Og hvem vet hva annet det redselskabinettet av ideologiske og maktkåte personer bak Biden ville finne på. Det eneste som er sikkert, er at de ikke ville lege nasjonens sår, men fortsette å se med forakt på den andre siden. Her vil det ikke gis noen verdig retrett.

Dette er viktigere enn politiske enkeltsaker, som ikke nødvendigvis blir håndtert så ille. Kanskje vil ikke et demokratisk ledet USA bli ettergivende overfor Kina, slik man har grunn til å mistenke på bakgrunn av Biden-familiens utenlandskorrupsjon, for både et stort flertall i den amerikanske opinionen og begge sider av politikken i USA ønsker nå en hardere linje overfor Beijing-regimet.

Kanskje kan heller ikke Big Tech regne med å bli behandlet med silkehansker av Demokratene i tiden fremover.

Den store skuffelsen består snarere i at maktkasten i samfunnet har bevist at den er i stand til å slå ned et sosialt og politisk opprør som førte vanlige menneskers selverklærte talsmann til Det hvite hus, og ikke nøler med å bruke skitne metoder for å få det til.

Å få det til var nemlig så viktig at de kunne ha fremmet kandidaturet til hvem som helst, bare ikke Trump. Det blir sagt om den romerske keiser Caligula at han utnevnte hesten sin til konsul. I dette tilfellet er det noen helt andre keisere som utnevner hesten sin til USAs president. For dem som satte forhåpninger til Trump, er det en drøm som er i ferd med å briste.

At maktkasten regjerer, og bruker makten til å ivareta sine egne interesser på bekostning av vanlige menneskers, er noe menneskeheten har kjent til siden tidenes morgen. Det er regelen snarere enn unntaket, også i demokratier – og en Biden-administrasjon ville ikke bli noe unntak.

Det kan heller ikke utelukkes at en Biden-administrasjon vil få smake noe lignende av Obama-administrasjonens medisin mot Trump. Den som graver en grav for andre, kan som kjent selv falle i den. Slik kan amerikansk politikk bli enda giftigere, og forbli sånn i lang tid.

Slike kjensgjerninger skaper en viss resignasjon som kan være både sunn og usunn. Konservative mennesker har i kraft av vanen for å se seg selv som en del av en historisk kontinuitet, også et historisk perspektiv på livet og politikken som redimensjonerer et valgnederlag. Konservative lærer seg å se med en viss machiavellisk kynisme på politikken, og de tror ikke på utopier. Politikken vil alltid være ikke bare uperfekt, men også skitten. Guds rike og rettferdigheten er bare unntaksvis av denne verden, og livet består heldigvis av mer enn politikk.

For den andre siden forholder det seg ikke på samme måte.

Det som har gjort Trump spesiell, er at han har tent et håp om at politikken også er til for andre enn samfunnets vinnere. Det håpet ser nå ut til å få et tilbakeslag. Men det er ikke over før the fat lady sings.

Den underliggende sosiale spenningen som skapte Trump-fenomenet, blir uansett ikke borte, og den vil fortsatt skape politiske konsekvenser. Dessverre har vi ingen garantier for at de neste talspersonene for menneskene i periferien blir så sympatiske, ryddige eller demokratiske størrelser som Trump. Motsetningene vi lever med i Vesten, kan fort risikere å utløses i noen ordentlig dystre skikkelser.

For historien ruller jo videre, og Document vil naturligvis fortsette å fortelle den til publikum.