Rémi Brague. Stillbilde: YouTube.

Terrorangrepet mot Notre-Dame-kirken i Nice sist torsdag, der tre personer ble drept av en ung tunisisk mann, var opprørende og sørgelig, men slett ikke overraskende, sier den franske filosofen Rémi Brague i et langt intervju med Le Figaro.

Når årsaker som ukontrollert innvandring, parallellsamfunn og hatpredikanter er på plass, hvordan kan vi bli overrasket over at årsakene skaper virkninger? sier Brague til den franske avisens reporter Alexandre Devecchio.

I fransk politikk lyder et omkved at det er «republikken» som er under angrep, et standpunkt som er blitt kraftig kritisert av blant andre forfatteren og journalisten Eric Zemmour: Det er Frankrike som er under angrep, både det kristne og det sekulære Frankrike, sier han. Brague, tidligere professor i religionsfilosofi og arabisk ved Sorbonne-universitetet i Paris, gir ham rett.

Le Figaro: Angrepet på kirken minner om det i Saint-Étienne-du-Rouvray (der presten Jacques Hamel ble drept, red.). Er Frankrike nok en gang under angrep som kristent land?

Rémi Brague: Selvsagt. Hvordan kan vi unngå å se det åpenbare? For disse menneskene er Frankrike en grunnleggende kristen nasjon, og det spiller ingen rolle at mange franskmenn fraber seg denne betegnelsen i avsky. Slik vi kaller dem som bor i eller kommer fra islamske land, for muslimer, oppfatter de alle fra kristne eller etterkristne land som kristne.

Slik muslimer ser det, er republikken simpelthen styreformen i et land av korsfarere og kolonisatorer, fortsetter Brague.

Konflikten handler derfor om så mye mer enn ytringsfrihet, sier han: Det er to normsystemer som krasjer mot hverandre, der vårt system er basert på samvittighet og fornuft, hva enten det er religiøst basert eller ei, mens det konkurrerende systemet bygger på diktatene fra Koranen.

Dette var også et hovedbudskap i Regensburg-forelesning som pave Benedikt XVI alias Joseph Ratzinger holdt den 12. september 2006 (siden forklart av den amerikanske essayisten Lee Harris). Det er ingen tilfeldighet at Brague vant Ratzinger-prisen i 2012.

Etter terrordrapene i Notre-Dame-kirken i Nice sist torsdag avtegner det seg en politisk konsensus i Frankrike om at landet er i krig med islamismen. Samtidig er man nøye med å presisere at fienden ikke er islam.

Brague gjør en politisk bemerkelsesverdig analyse av forholdet mellom islamismen og islam:

Hvordan kan vi skille terrorismen fra islamismen, og islamismen fra islam?

Vi blir bedt om ikke å blande sammen islamismen og islam. Statsledere anført av Erdogan oppildner nå til hat mot Macron og Frankrike fordi han har angrepet islamismen. Ifølge disse statslederne er det ensbetydende med å angripe ikke bare islam, men også muslimer. Slik viser de at det å ikke blande sammen de to er en moralsk og intellektuell øvelse som bare vi driver med, mens de selv ikke nøler med å blande dem sammen i stor skala.

Brague fortsetter gnistrende:

Islamismen og islam er forskjellige, men jeg merker snarere en gradsforskjell enn en vesensforskjell. Islamismen er islam med hastverk, den er grov og høylytt. Islam er en tålmodig, diskré og metodisk islamisme.

Ifølge Brague er islam vel så mye politisk som religiøs: Helt siden starten har islam tatt sikte på erobring, men ikke nødvendigvis konversjon, selv om islamsk lov gjør det hensiktsmessig, bemerker han.

Til syvende og sist er kildene de samme, poengterer den franske filosofen: Man kommer ikke utenom Koranen og tradisjonen etter Muhammed (Hadith), som brukes til å legitimere den aller groveste vold. Han myrdet så ofte han fant det nødvendig, ikke desto mindre sier Koranen om profeten at han er et vakkert eksempel.

Til tross for at mange muslimer er fredelige, vil det derfor alltid være noen som finner inspirasjon til vold, konkluderer Brague.

Han ender i samme terreng som Oriana Fallaci gjorde: Det er ikke mulig å skille islams ekstremisme fra den islamske verdenen hvor den oppstår, sa hun i et intervju med Charlie Rose ikke lenge før hun døde. Mange liker det ikke, la hun tørt til.

Hvordan kan vi forholde oss til denne bindingen uten at den omfatter muslimer som er integrert i europeisk sivilisasjon?

Det første problemet er å vite hvem du vil snakke med. Mesteparten av tiden forestiller vi oss at vi må gjøre det med organisasjoner som hevder at de er islamske. […] Men islam er fremfor alt en lov. […] Enhver som anerkjenner denne loven som en suveren autoritet, og derfor adlyder den, er således muslim.

Brague ser egentlig ingen løsning på problemet, og konstaterer at forskjellige samfunn forsvarer sine egne interesser, og enten ignorerer eller hater hverandre. Den såkalte multikulturalismen er i virkeligheten ikke kultivert. Det er ikke stort annet man kan gjøre enn å prøve å la være å sende de moderate rett i armene på ekstremister, bekjempe slørbruk og andre fremmedgjørende fenomener, og håpe det beste.

Brague er ingen hvemsomhelst. Når en tenker av dette formatet – kjent for Document-lesere som medforfatter til blant andre Roger Scruton av Paris-erklæringen – tar bladet fra munnen på denne måten i en av Frankrikes to newspapers of record, gjør det inntrykk.

Filosofens nådeløse realisme får nesten Macrons ambisjoner til å fortone seg litt latterlige. I talen sin den 2. oktober sa presidenten at islam er i krise. Hans forslag til løsning blir da å tukte islam på en måte som gjør den akseptabel i det franske samfunnet.

Det er dette som ligger til grunn når også Macron vil forhindre at moskeer henter finansiering og imamer utenlands, og det er naturligvis ekstra provoserende for en som Erdogan, gitt at Tyrkia kontrollerer rundt 150 imamer i Frankrike og vil kjempe for deres fortsatte innflytelse med nebb og klør.

Men Frankrikes president ser i det minste at det er et problem med islam. Norges utenriksminister gjør ikke det engang. «Vi har ikke noe ønske om å angripe islam som religion, tvert imot», sa Ine Eriksen Søreide (H) til NRK Dagsnytt 18.

Det stikk motsatte av å angripe er å forsvare. Statsråden tilhører et regjeringskollegium ledet av en islamofil statsminister, og som vi har sett, er deres forsvar av islam ensbetydende med angrep på dem som kritiserer islam.

Det offisielle og offentlige Norge ligger altså i mørke. I Frankrike finnes i det minste tegn til intelligent liv.

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!