Minneseremoni på Kungstorget i Uddevalla for 17-årige Wilma, som ble drept av sin kjæreste. Hennes hode ble funnet på en hattehylle i leiligheten sammen med en teddybjørn. Alle lysene viser at hennes skjebne berører mange. Det er mange slike skjebner i Sverige. Foto: Adam Ihse/TT / NTB

For tjue år siden ville setningen «Sverige er en trussel mot Norge» være en svenskevits. I 2020 vil mange nordmenn umiddelbart forstå alvoret, og det sier det meste om den politiske utviklingen i vårt langstrakte naboland. Sverige var kanskje verdens fredeligste, beste og mest veldrevne land med sin gode økonomi og homogene befolkning. Nå vet man ikke lenger hvem som bor der, og myndighetene klarer ikke lenger å styre samfunnsutviklingen.

30 år med berikende globalisering og masseinnvandring fra MENA-land har destabilisert både økonomien, samfunnet og tryggheten i Sverige. «Slik lever dei der» har blitt til «nå lever dei her». «Folkhemmet» preges av at myndighetene har gått fra å styre samfunnet mot et «flerkulturelt» paradis til å bli hjelpeløse passasjerer i et frankenstein-samfunnseksperiment styrt av gangster-islam og utenlandske klaner. Dagens Industri sier at Sverige nå er i en borgerkrigslignende tilstand:

– Svensk migrationspolitik har i kombination med en svag rättsstat fungerat som ett drivhus för etniska kriminella nätverk, etniska konflikter och internationella brottssyndikat och situationen är allvarlig i många städer och bostadsområden. Det smäller varje dag i ett malande inbördeskrigsliknande tillstånd.

Sveriges sammenbrudd skyldes et sammenfall av to umulige samfunnsfenomen

Det er to samfunnsfenomen som særlig har bidratt til Sveriges ulykke, og begge skulle i teorien være umulige i et demokratisk land:

1: En presse som frivillig gir fra seg sin objektive og kritiske status, og i stedet synker ned i en pøl av moralisme samt aktivisme for elitens innvandringspolitikk – en politikk som ellers åpenbart fortjener konstant kritisk blikk og nådeløs ærlighet.

2: En befolkning som gjøres til selvhatende roboter, gjennom konstant propagandapress fra vugge til grav, og i alle kanaler, uten at det forårsaker politisk motstand eller folkeopprør.

Til sammen har disse to fenomenene lagt grunnlaget for en ny type føydalstat hvor eliten i praksis har avviklet politiske prioriteringer og heller eksperimenterer som de vil med det svenske samfunnet – helt etter innfallsmetoden og kun basert på synsing, enten det gjelder innvandring eller klimatiltak.

Svenske borgere ser på sin side ut til å lide av et politisk «Stockholms-syndrom»: De stemmer fortsatt på politikerne som har gjort dem til annenrangs borgere uten eget land, henvist til å betale prisen for galskapen og samtidig si seg fornøyd med resultatet … ellers!  Alle forsker på klima, ingen forsker på dette fenomenet. Dét er også et forskningsfelt i seg selv.

Den svenske katastrofen kan nesten ikke overdrives:
Mens den «moralske supermakten» Sverige forsøker å bekjempe narkotikasmugling, har de frivillig blitt menneskesmuglingens viktigste marked i Europa. Og de som smugles, er i stor grad unge menn som ikke kvalifiserer til asyl, men likevel får det – noe som har forrykket kjønnsbalansen i Sverige på en måte som truer hele demografien og skaper et samfunn med for lite kvinner i forhold til frustrerte unge menn flasket opp på religiøs macho-ukultur. Slikt ender aldri godt.

Med på lasset følger den politiske overtroen islam, som med sin sharialov utgjør et komplett konkurrerende samfunnssystem til demokratiet. Og to samfunnssystemer kan ikke eksistere i samme land. Ikke uten at det fører til massive konflikter og muligens borgerkrig. Selve definisjonen på en fungerende nasjon med et fungerende samfunn er at folket deler historie og samfunnssystem, om enn ikke samme kultur. Norge har alltid hatt store kulturforskjeller, men vi deler et historisk skjebnefellesskap, og samfunnssystemet har det vært stor enighet om. Og så innførte man islam.

Kriminelle klaner suger Sverige tomt for penger, velferd og velvilje 
I et innlegg i Expressen advarer den svenske aktoren Björn Rosenlöf om den økonomiske virksomheten til innvandrerklanene. Han sier at deres kriminalitet nå er så massiv at landets offentlige velferdssystem er i ferd med å vakle. Også denne utviklingen er mer eller mindre ute av kontroll, og utbetalingene har økt med over 90 prosent de siste par tiår.

Rosenlöf arbeider til daglig som aktor i det svenske rettsvesenet og får mye av denne kriminaliteten presentert i rettssalen. Det økende omfanget av organisert økonomisk kriminalitet i regi av klanene er et vel så stort problem som den voldskriminaliteten de samme miljøene utøver. Og som om ikke dét var ille nok: Kun en brøkdel av slike saker følges opp av myndighetene. Slik han erfarer det, er denne typen fusk spesielt utbredt innenfor den sektoren som gir ulike typer assistanse i helse- og sosialomsorgen.

Alt dette har skapt en situasjon som Sverige ble grundig advart mot av noen få modige stemmer som nektet å bøye seg for det moralske gruppepresset: En halv million mennesker lever nå i svenske områder som preges av bevæpnede unge menn, eller som Lasse Wierup skriver i sin avslørende bok «Gangsterparadiset»:

– År 2020 lever minst en halv miljon svenskar i samhällen som i hög grad påverkas av beväpnade unga män. Antalet skottlossningar och sprängdåd har nått en nivå som är unikt inom EU.

For ingen ville lytte til advarslene om at å importere Midtøsten-kaos vil føre til Midtøsten-kaos: Eksplosjoner er nå blitt hverdagskost, sier en kvinne i Länsmansgården i Göteborg til SVT. Lederartikkelen konkluderer med at «politikken ikke fungerer som leverandør av rasjonelle løsninger».

Politikken fungerer ikke lenger som leverandør av rasjonelle løsninger
Dette er et horribelt utsagn i et demokratisk samfunn. Årsaken til sammenbruddet er at det i realiteten ikke finnes noen rasjonelle løsninger på Sveriges problemer, i hvert fall ikke innenfor normale demokratiske rammer. De gode utveiene er for lengst passert og forkastet.

Alt man står igjen med, er føleri, brannslukking og lappesaker, mens den svenske befolkningen tiltagende desperat klamrer seg til en normalitet som ikke lenger finnes. Med på lasset følger en overoptimistisk «wir schaffen das»-holdning: Offentlig ansatte møter ekstreme problemer hver dag, men for å opprettholde en positiv tone, later man som det er «utfordringer» og lapper i vei for å dekke over hullene i logikk, effektivitet og ærlighet – uansett hva det koster. Something‘s got to give.

Alt dette, kombinert med en presse som fungerer som inkvisisjonen mot kjettere, gjør at svenske velgere hverken evner, klarer eller ønsker å ta problemene inn over seg. Forbausende mange mener fortsatt at alle kulturer er like, alle mennesker vil det samme, selv om Sverige er beviset for det motsatte. Og for store velgergrupper er fortsatt den svenske kulturen både rasistisk og verdiløs, og svensker har ingen rett til sitt eget land. Derfor utnevnes de samme farlige politikerne som har skapt problemene til å rydde opp i problemene. Og alt svenske velgere får igjen, er mer fornektelse, moralisme og enda mer av den ødeleggende politikken.

Sverige er i samme dødsspiral som Frankrike. Og England. Og Tyskland. Og …
Vi vet at Sverige har sluppet inn islamister og kriminelle klaner som infiltrerer staten, politet, militæret og andre samfunnsviktige funksjoner. Vi vet at Sverige har sluppet inn sharialov, som i praksis gjør landet til en apartheidstat. Vi vet at æresdrap, voldtekter, overgrep, sosial kontroll og ekstremisme florerer. Vi vet at Nigerias «Sorte økser» har fått fotfeste i nabolandet vårt. Vi vet at etniske, religiøse og landbaserte kriger og konflikter fra resten av verden er flyttet over til vår bakgård. Det har til og med rammet Norge.

Selv om vi er et stykke «bak i løypa», føres samme globalistiske flerkultur-politikk her til lands, og samme politikk vil til slutt få samme resultat. Alltid. Ingen unntak. Vi ser ingen tegn til kursendring i Norge heller: Den norske pressen pynter flerkultur-bruden hver dag, og underslår problemene. For den norske venstresiden er det bedre at biler brenner, kvinner opplever utrygghet og barn blir pakket inn i ærbare plagg enn å innrømme at Carl I. Hagen hadde rett allerede på 70-tallet: Flerkultur virker ikke. Og islam er hverken fred eller demokratisk.

Å overlate sitt eget land frivillig til utlendinger, er uten presedens i historien 
Ha én ting klart: MENA-land er ikke møkkasamfunn på grunn av luften, demografien eller noe i vannet – eller fordi de er utnyttet, kolonialisert eller utsatt for rasisme. Nei. MENA-land er møkkasamfunn på grunn av klankultur og overtro fra oldtiden som holder menneskene fast i steinalderen. Og derfor har mennesker med slike utdaterte samfunnssystemer ingenting å tilføre moderne, vestlige land. Som advart.

Ingen moderne samfunn har noensinne forsøkt å kombinere masseinnvandring fra slike steinalderland tidligere, i naiv tro på at «alle kulturer er like, og alle mennesker vil det samme». Og derfor har man heller ingen eksempler på hvordan man skal løse problemene dette samfunnseksperimentet skaper. Hvordan løser man noe sånt?

Sverige virker ute av stand til å innrømme sin egen fiasko. Ingenting tyder på at landet vil endre kurs, og langt mindre innføre de knusende tiltakene som er nødvendig for å bryte den voldsspiralen og samfunnskollapsen Sverige har satt seg selv i gjennom import av ukultur og kriminalitet. Landet har på mange måter gitt opp. Hva annet skal svenskene gjøre?

Macron forsøker endelig å tøffe seg mot islam nå – 30 år for sent. Men i denne konflikten er det bare én part som er krigersk, hissig, kamplysten, full av hellig vrede og har hensynsløse kriminelle og krigsveteraner på sin side, og det er ikke vestlige franskmenn. Islam har autonome kolonier i Frankrike med tusenvis av fotsoldater for Muhammed, og det har Sverige også.

Hva betyr denne galskapen for Norge på lang sikt?
Alle tallene viser samme trend: Sverige utarmes for penger, ressurser, vilje, muligheter og handlingsrom – og forsetter utrolig nok med enda mer av samme feilslåtte innvandringspolitikk som før. Det innebærer at det svenske samfunnet kan bryte sammen både kulturelt, økonomisk og juridisk, og da vil to ting skje: Kamper for territorium vil bryte ut. (Som på Balkan, som jo var lakmustesten for «flerkultur».) Og folk vil for alvor flykte fra Sverige.

Og hvor flykter folk når deres eget land bryter sammen?
Riktig: De flykter til nabolandet, særlig hvis det er trygghet og penger å hente der. Problemet er at millioner av fremmede har kommet til Sverige nettopp for å utnytte de økonomiske fordelene som fantes der. Hva vil de gjøre når det ikke er flere penger å hente og altfor mange av dem har fått svensk pass?

De kan bare vandre over grensen, bosette seg her uten videre, og utnytte vårt velferdssystem i stedet. Og derfor er Sverige nå en eksistensiell trussel mot Norge: Sveriges katastrofale innvandringspolitikk vil til slutt være Norges innvandringspolitikk – med mindre vi tar kontroll over en grense som er så lang og åpen at den i praksis er ukontrollerbar. Folket skulle valgt bedre politikere.

Kjøp Halvor Foslis klassiker her!