Janne Haaland Matlary. Foto: Morten Holm / Scanpix.

I Norge dyrkes et ukritisk idealbilde av FN som et moralsk kompass, men dette er farlig virkelighetsflukt og ønsketenkning, skriver professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary, i Dagens Næringsliv. Det er på høy tid at vi er like kritiske til FN som til Nato eller EU, mener hun.

FNs idealer kommer til kort overfor maktspill fra landene som selv ikke etterstreber disse idealene. USA får nok av tøvet:

USA, verdens mektigste stat og den som var arkitekten bak grunnleggelsen av FN i 1946, trekker seg ut av flere FN-organisasjoner, som FNs menneskerettighetsråd og Unicef. Det første er fordi så mange bandittland på menneskerettighetsfeltet er blitt valgt inn i rådet – av hverandre. Dette er land som vil forby blasfemi og derved avskaffe ytringsfriheten; kneble kritikk av autoritære regimer og bruke rådet til egne formål – som går ut på å omdefinere de politiske og sivile menneskerettighetene. Slike land skal altså kontrollere at vi andre etterlever våre plikter!

Konsekvensene er langt fra uskyldige. Bandittlandene kan maktspill:

Det å misbruke menneskerettighetene til å anvendes på nye måter, er jo genialt – man beholder statusen som en menneskerett gir, men putter nytt innhold inn i den, ofte gradvis, gjennom politiske formuleringer.

Matlarys resonnement gir verdens siviliserte land gode grunner til å vende hele FN ryggen, men de aller fleste av dem mangler mot til å stå opp mot det totalitære:

Vesten er redd for å konfrontere muslimske land om dette, som man også er forsiktig med å kritisere autoritære land som Kina. Var ikke ytringsfrihet nettopp å kunne kritisere enhver religion, inkludert islam, akkurat som man vil?

Hun besvarer ikke selv det retoriske spørsmålet: Jo, det var. Det er ikke lenger. Det er nå blitt en risikosport for våghalser. Og det er blitt sånn fordi foten ikke for lengst ble satt ned for spillet fra autoritære regimer og ideologier.

Statsviteren trekker en konklusjon hun dessverre nesten er alene om i det offentlige Norge:

Hvis land som ikke deler vestlig sekularisme og liberalisme lykkes i å omdefinere menneskerettighetene, kan FN pakke sammen.

I mellomtiden fungerer dette globale forumet som maktpolitisk instrument for verdens største autoritære regime, som etterstreber global dominans:

Kina er nummer to i å gi penger til FNs drift, til FN-styrker og til særorganisasjoner, hvor Kina nå leder fire av disse. Dette er logisk fra Kinas side: erobre en posisjon i den organisasjonen som anses som moralsk autoritet i verden.

Vi må ikke være naive overfor FNs innbilte godhet, formaner Matlary.

Men det er ikke så lett å unngå, for den innbilningen næres av en samlet offentlighet og hele maktapparatet – ikke minst en regjering som har gitt penger, utvilsomt også lyssky løfter, til kjeltringregimer i bytte for en plass i FNs sikkerhetsråd, og en statsminister som formelt og substansielt er blant de fremste pådriverne for FNs såkalte bærekraftmål.

Matlary anbefaler at Vesten prøver å påvirke FN i gunstig retning:

USA og vestlige demokratier for øvrig bør derfor være realister og engasjere seg sterkest mulig i å definere hvilke verdier FN står for.

Og hvordan skal det lykkes når de vestlige demokratiene er i et håpløst mindretall i verden?

Hvis Matlary bruker sin egen politiske realisme, innser hun raskt at demokratiene heller ikke kan kjøpe seg innflytelsen som kjøttvekten i seg selv ikke gir dem. OECD-landenes andel av verdensøkonomien er nå under 50 prosent.

Disse kunne heller melde seg ut av FN og starte en ny verdensorganisasjon der udemokratiske land ikke får plass. Hvem skal bryte denne politiske lydmuren i Norge?

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!