Roger Penrose fotografert da han fikk vite om Nobelprisen. Foto: Frank Augstein/AP/Scanpix

Ved årets nobelpris-festivitas deler tre forskere fysikkprisen: Roger Penrose (England; 50 %), Reinhard Genzel (Tyskland; 25 %) og Andrea Ghez (USA; 25 %). Tildelingen er enda et eksempel på at fysikkprismottagere enten er teoretikere/matematikere (Penrose) som har påvist at noe er mulig, kanskje endog sannsynlig, eller de er observatører/eksperimentatorer (Genzel og Ghez) som har vist at jo, dette noe eksisterer faktisk. 

I vår aktuelle sammenheng var fenomenet intet mindre enn svarte hull, inkludert et riktig stort og nært et kalt Sagittarius A, som Genzel og Ghez fant eller «så» midt i Melkeveien fra sine observasjonsposter i Chile respektive Hawaii. Selv om all mulig ære til disse to helt sikkert er på sin plass – det er så vidunderlig med harde vitenskaper av typen fysikk; prisvinnerne er nesten bestandig verdige, om kanskje ikke alltid «de aller beste» i en eller annen absolutt betydning, så i det minste framifrå fagpersoner, hvilket er mer enn man kan være sikker på når det gjelder mottakere av freds- eller litteraturprisen –, så er det isteden Roger Penroses rolle jeg vil konsentrere meg om. Dette ikke fordi jeg engang faktisk kjente en person som selv hadde kjent Roger for lenge, lenge siden, på 50-tallet, da de begge var unge, selv om et slikt pussig sammentreff naturligvis bidrar, men fordi jeg vet at i alle fall matematikeren-kosmologen blant de tre prisvinnerne, altså Penrose, rett og slett er en fremstående intellektuell. Slike finnes det ikke så mange av lenger, av ulike grunner som jeg ikke skal komme inn på, men likevel er det nettopp denne typen mennesker som har gjort europeisk vitenskap og kultur så enestående. Når jeg derfor velger å si noe mer om akkurat Roger Penroses bakgrunn, interesser og meninger, så ligger i dette en allmenn lovprisning av de sant intelligentes rolle i våre samfunn.

Først får vi likevel ta et lite sveip innom svarte hull og fysikken som beskriver – og derved på en måte «forklarer» – dette særdeles esoteriske fenomenet. Slikt stoff ligger langt unna mitt eget fagfelt, men jeg skal prøve å unngå å si for mye dumt. Hovedpoenget er at et svart hull utgjør en del av tidrommet (som ikke er en feilskrivning av tidsrom, men et ord brukt innen post-Einstein fysikk for å understreke at tid og rom nå er forent ved hjelp av den generelle relativitetsteoriens 105 år gamle ligninger) hvor gravitasjonen er så sterk at ingenting, ikke en gang elementærpartikler eller elektromagnetisk stråling, unnslipper. Der intet lys kommer ut, blir inntrykket og fargen svart, derav navnet svarte hull. 

Einstein selv tok ikke muligheten av slike fenomener riktig på alvor, etter det jeg har lest, men anså dem for å være en slags matematisk pussighet uten fysisk relevans eller eksistens. Det tok hans åndelige etterkommere et halvt århundre etter foreningen av tid og rom, og rundt et tiår etter at Den Store selv var gått i graven, å vise at svarte hull faktisk kunne – burde – eksistere, at de var hull i virkeligheten, ikke bare i matematikken, så å si. Penrose (og andre; det er nesten alltid flere som driver intellektuell sparring når slikt tankemessig nybrottsarbeid utføres) mente at et svart hull kan være de fysiske restene av en kollapset kjempestjerne hvis tetthet øker helt ubegripelig i og med at den faller sammen. Til sist er den enorme massen begrenset til lite mer enn et punkt, til en kule med diameter 10^-33cm (plancklengden), den minste fysiske utstrekning noe kan ha. Da er man kommet ned til noe så ufattelig smått at det også omtales som en singularitet, et begrep som rommer særdeles mye underlig og spennende tankegods i grenselandet mellom fysikk, matematikk, kosmologi og filosofi, langt mer enn jeg ens våger å forsøke på å beskrive. At vi her er langt bortenfor grensen for mine formidlingsevner, er det minste problemet; vi er faktisk hinsides både godtfolks og forskernes fysisk-kosmologiske viten. Men uansett: Utrolig vakker er denne grenen av moderne fysikk, og så fascinerende at man blir rent fuktig i øynene av å lese og høre om det. Samtidig blir man glad og takknemlig over at det fremdeles finnes folk med nysgjerrighet og evne til å «stå i det» og levere år av tungt tenkearbeid på våre alles vegne. Stort er deres bidrag til å forstå hva naturen er og hvordan den fungerer. 

Denne evnen og viljen er det åpenbart at Roger Penrose har i vesentlig større grad enn de aller, aller fleste. Utvilsomt har han et særdeles godt hode på skuldrene, et som sikkert var akkurat rett skrudd til helt fra begynnelsen av, men som også ble godt trent i og med at han vokste opp i et ytterst stimulerende og krevende intellektuelt miljø. Best blir resultatet nesten alltid når arv og miljø går hånd i hånd.

Rogers far Lionel var en fremstående professor i genetikk – han satt i Francis Galtons (mannen som for vel 150 år siden grunnla den kvantitative, multifaktorielle genetikken omtrent samtidig med at Mendel oppdaget prinsippene for nedarving av enkeltgenstyrte egenskaper) gamle lærestol, intet mindre – og de fire barna i familien (disse opplysningene stammer fra min før nevnte hjemmelsmann) ble kontinuerlig stimulert til å bruke sine utvilsomt gode medfødte intellektuelle evner. Sjakk var den store fellesinteressen innen familien. En eldre bror av Roger, Jonathan, ble en av Englands suverent beste sjakkspillere og britisk mester ikke færre enn ti ganger. Da han sluttet som aktiv nærsjakkspiller, ble han en av verdens beste postsjakkspillere samtidig med at han studerte psykologi og også doktorerte innen faget. Eldstebroren Oliver ble professor i matematikk, mens lillesøster Shirley ble professor i kreftgenetikk. Man kan ikke annet enn si at de klarte seg bra innen det skolastiske, Penrose-barna.

Noe av det mest fascinerende ved Roger Penroses faglige løpebane, naturligvis ved siden av hans matematisk-fysiske resonnementer som jeg – beklager gjentagelsen – bare skjønner på svært overfladisk nivå, er altså mannens brede interessespektrum som inkluderer ikke bare spillteori og sjakk, men problematikken rundt kunstig intelligens i sin alminnelighet. Sånn sett er han en «gammeldags» fysiker, av det slaget som fantes før i tiden, da vitenskapsmenn hadde interesser langt utenfor sitt spesialfelt og var allmennintelligente i tillegg til spesialkompetansen. Einstein, Bohr og mange andre både før og etter har hatt brede remmer av samme hud. Det er alltid like forfriskende å bli kjent med slike genuint intellektuelle menneskers refleksjoner.

I boken «The Emperor’s New Mind» fra 1980-tallet tok Penrose et oppgjør med computer-optimismen som da hadde slått ut i full blomst (og som i dag er enda mer dominerende), og som hevdet at datamaskiners artifisielle intelligens simulerte menneskelig ditto. Datamaskiner bygger på algoritme-logikk (en algoritme er en oppskrift for oppgaveløsning) og – påstod man, blendet av maskinenes etter hvert overlegne evne til problemløsning – slik er det også med den menneskelige tankeevnen, bare at vi gjør alt langsommere og mindre pålitelig. Men denne oppfatningen eller slutningen er grunnleggende feil, kontret Penrose, menneskelig bevissthet og tankeevne er ikke primært algoritmisk i sitt vesen, hvoretter han spenstig spekulerte rundt et mulig kvantefysisk grunnlag for den spesifikt menneskelige ratio. Å si at dette hans oppgjør med AI-optimismen møtte motstand, er ikke overdrevet, for å si det meget mildt; de fleste innen den voksende kybernetikkverdenen syntes rett og slett at han pratet tøv. I så fall ville Penrose langt fra vært den første store fysikeren hvis djerve forklaringsforsøk på problemer utenfor det egne spesialområdet er blitt plukket ned av andre som mener seg å vite bedre. At jeg selv liker hans tenkning rundt AIs prinsipielle begrensninger riktig godt, er av liten betydning i sammenhengen. Uansett: Den som fremmer djerve tanker, har ofte feil, i hvert fall har de det innimellom.

På minst ett område tror jeg likevel at Penrose har grunnleggende rett i sin kritikk av den grenseløse beundringen for maskinintelligens: Dét forhold at datamaskiner vide utkonkurrerer mennesker når det gjelder spill med en klar intelligens-komponent, sjakk er et særdeles godt eksempel, betyr ikke at mennesket tenker slik som maskinen gjør det, bare langsommere og dårligere. Computere er bare så ufattelig mye bedre enn oss hva algoritme-operasjoner angår, at deres utilstrekkelighet innen intuitive, ikke-algoritmiske områder av spillforståelsen (og derved intelligensen) mer enn kompenseres. Et godt sjakkprogram på en smarttelefon slår i dag Magnus Carlsen, men dette beviser ikke at programmet og maskinen er bedre enn sjakkverdensmesteren innen alle faser av sjakkspillet. For å illustrere dette poenget, har Roger Penrose (og andre) laget sjakkproblemer som relativt lett løses av sterke sjakkspillere, men som selv store elektroniske sjakkmestere sliter med.

Så derfor: Folk som Roger Penrose, som evner å tenke bredt og samtidig så dypt innen mange fagfelt, fortjener vår største beundring. Noen rosende, elektronisk-verbale roser er det eneste jeg kan bidra med i sammenhengen, men selv enkel språklig anerkjennelse med humoristisk islett er bedre enn ingen.

Til sist noen ord til deg som muligens syntes at dette var en artikkel langt unna slikt som burde være document.no’s interessefelt, som mener at tidsskriftet burde «holde seg til saken» og ikke forfalle til akademisk fjas: Er det ikke vidunderlig å slippe unna norsk så vel som internasjonal politikk innimellom og isteden titte litt på noe som er virkelig viktig, altså i et bokstavelig talt kosmisk perspektiv? Jeg synes iallfall det. Man blir aldri så oppkvikket som når man for en stund kan forlate det daglige politiske tjafset – innvandring, islam, Trump, Solberg and all that jazz –, til fordel for alt det vakre som faktisk eksisterer like bak fjollefasaden samtidstolkerne av virkeligheten holder opp foran øynene våre.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her