Stein Reegård, tidligere sjeføkonom i LO, etterlyser tøffere politikere og byråkrater i møte med Esa og EØS-avtalen. Foto: Vidar Ruud / NTB
Politikere og byråkrater uten selvtillit og nok EØS-kunnskap gjør at Norge presses mot mer privatisering, skriver Stein Reegård i LO i en ny bok.
Nav-skandalen som har rystet Norge det siste året, viste hvordan norske myndigheter har misforstått lover og regler fra EU.
Men usikkerhet og overtolkning av EU- og EØS-regelverk er utbredt og gjelder en rekke politikkområder, mener Stein Reegård, seniorrådgiver og tidligere sjeføkonom i LO.
I sitt bidrag i en ny antologi etterlyser han flere byråkrater og politikere med kunnskap og selvtillit til å ta opp kampen mot dem som vil bruke EØS-avtalen til andre formål enn det den var ment for.
– Norske myndigheter må oftere tørre å fylle rommet og si at dette styrer vi selv, sier Reegård til NTB.
Reegård mener EØS kan være et «utmerket verktøy» for dem som ønsker mer privatisering, fordi norske politikere og byråkrater ikke gir mer motstand.
Artikkelen er med i antologien «Den solbergske staten – noen fagkritiske vurderinger om nyliberalismens makt i Norge», som kommer ut på Sandnes forlag denne uken. I boken argumenterer fagfolk fra ulike felt for hvordan regjeringen Solbergs politikk har påvirket en rekke samfunnsområder i en mer nyliberalistisk retning.
– Hvordan vi håndterer EØS-avtalen og tilpasningen til internasjonal økonomi, er en viktig del av samfunnsformingen og en viktig arena for overdreven bruk av marked. EU-rett er helt klart et instrument som kan brukes til det, hvis vi ikke står mer imot, blant annet på sykehusområdet. Dette har høyresiden utnyttet, mener den tidligere sjeføkonomen.
Reegård er særlig kritisk til bruken av den såkalte «statsstøtte-paragrafen» i EØS-avtalen, som ble innført for å forhindre subsidiekonkurranse mellom medlemslandene.
Han mener Esa har vært på ville veier ved å bruke argumentet om mulig uheldig påvirkning av EØS-handelen i en rekke saker i Norge. Det gjelder blant annet utleievirksomheten i Finnmarkshallen i Alta, finansiering av en idrettshall i Tromsø, driften av Nidarøhallen i Trondheim og et kommunalt treningssenter i Mosjøen.
I Mosjøen argumenterte Esa med at siden det fantes et svensk treningssenter 90 mil lenger sør, i Årdal, så kunne det kommunale treningssenteret true EØS-handelen fordi «svenske investorer kunne få svekket motivasjon» til å investere i Mosjøen.
Ingen svenske interesser hadde imidlertid klaget på treningssenteret, det hadde derimot en norsk eier av et treningssenter i nabolaget gjort, fordi han fryktet at kommunens treningssenter ville ta kunder fra ham.
– Men EØS-avtalen regulerer ikke forholdet mellom offentlig tjenesteyting og privat tjenesteyting alene innad i et land. Derfor blir det feil av Esa å gå inn i slike saker, sier Reegård.
Det har lenge gått en debatt i Norge om vi kan utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen bedre. Reegårds konklusjon er et helt klart ja.
– Handlingsrommet er stort hvis politikere og byråkrater orker å ta debatten om selve sakene, sier han.
Han mener EØS-sakene må prioriteres høyere og ansvarliggjøres lenger opp i forvaltningen. Og viktigst: politikerne og forvaltningen må slutte å outsource EØS-sakene til konsulenter og advokater fordi de er usikre.
– Premissene man får fra disse «spesialistene», har stort sett en svært begrenset juridisk og teknisk innfallsvinkel og er langt fra politikkens logikk og behov, mener Reegård.
Han mener samtidig at Norge har en symbolpreget EU-debatt, som ødelegger for å bruke handlingsrommet.
– Både de som vil ut av EØS-avtalen og de som vil inn i EU, fremstiller det som om handlingsrommet er lite. Begge sidene er med på å gi EU mer makt i Norge enn de egentlig har, mener Reegård.
Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!
