Ruud Koopmans. Foto: David Ausserhofer. Omslagsbilde: Uitgeverij Prometheus.

Det krever mot å skrive negativt om islam, man kan fort bli et hode kortere. Dette motet har imidlertid den nederlandske sosiologen Ruud Koopmans, som er professor ved Humboldt-universitetet i Berlin, og forskningsdirektør ved Wissenschaftszentrum (WZB) i den tyske hovedstaden.

Budskapet er ikke til å ta feil av når man leser Koopmans’ bok med den talende tittelen «Islams forfalne hus».

I tysk oversettelse har verket fått den poengterte undertittelen «De religiøse årsakene til ufrihet, stagnasjon og vold», mens den i nederlandsk originalutgave lyder «Om krisen i den islamske verden» – et uttrykk Frankrikes president Emmanuel Macron benyttet i sin mye kommenterte, lovpriste og fordømte tale om islam utenfor Paris den 2. oktober.

Parametere som trangboddhet og mangel på fritidsklubber er ikke en del av Koopmans’ forklaringsvariabler når han gir islam et vitenskapelig syrebad. Boken er basert på flere av de mest omfattende undersøkelsene som er gjort om islam og muslimer noensinne, og leserne har mye nytt og interessant i vente fra en av Europas mest siterte forskere innen sosialvitenskap.

Forfatterens sterkeste drivkraft for å skrive en islamkritisk bok er primært den manglende interessen store deler av verdenssamfunnet viser alle de som er ofre for islams menneskesyn.

Han nevner selvsagt kvinner, religiøse minoriteter, frafalne, ateister og homoseksuelle som globale ofre for islamsk undertrykkelse, og han er opprørt over den bedøvende stillheten disse møter fra politiske ledere, media, gutmenschen og synsere world wide. Det var i sin tid ikke manko på folk som demonstrerte mot apartheid-regimet i Sør-Afrika, men hvorfor er det knapt noen som kritiserer islam som blant annet gjør kvinner til annenrangs borgere, sanksjonerer tvangsgifte av småjenter og truer frafalne med døden?

Etter innledningsvis et kort historisk tilbakeblikk, der året 1979 og den islamske revolusjonen i Iran selvsagt står sentralt i nyere tid, tar Koopmans for seg graden av fundamentalisme i islam. Mer enn 80 % av de spurte i land som Pakistan, Algerie, Tunisia og Irak mener at islam overstyrer vitenskap, og at islam er den eneste akseptable religion. Mer enn halvparten av annengenerasjon tyrkere og marokkanere (født i Europa) mener det samme, og at islam overstyrer landets lover.

Sharia har selvsagt bred oppslutning blant mange muslimer. I en nederlandsk studie fra 2010 svarte 31 % av muslimene at de sikkert eller ganske sikkert ville støtte innføring av sharia i landet. I England svarte 28 % av muslimene at de ville sette sharia over det engelske lovverket, om de kunne få velge. I mange muslimske land er et flertall av befolkningen av den oppfatning at landets lovverk skal tuftes på sharia: 99 % i Afghanistan, 84 % i Pakistan og 74 % i Egypt – for å nevne noen få. At innføringen av sharia medfører et politisk-religiøst apartheid-system som går ut over halve befolkningen, ser ikke ut til å dempe lysten til å undertrykke kvinner.

Koopmans avliver ettertrykkelig myten om at mangelen på demokratiske tradisjoner i islamske land skyldes vestlig kolonisering. Tvert imot viser det seg at jo lenger et islamsk land har vært under vestlig kolonistyre, jo mer utbredt er demokratiseringen i landet. Og hva hadde alternativet vært for mange land om ikke vestens kolonimakter hadde slått seg ned? Jo, mest sannsynlig hadde andre imperiemakter tilranet seg koloniene på mer eller mindre samme måte som vestlige imperier, men uten å tilføre samme standarder for demokrati og menneskerettigheter.

Datidens standarder holder selvsagt ikke mål i dag, men den gang lå de allikevel langt over andre imperiers styresett og menneskesyn. Et eksempel er slaveri, som på ingen måte er en vestlig «oppfinnelse», men som vestlige makter gikk i bresjen for å forby. Islamske land har her ingen ting å være stolte av: Etter århundrer med slaveri avskaffet Marokko slaveriet i 1922, Saudi-Arabia i 1962, Oman 1970 og Mauritania i 1981 (men anslagsvis 10–20 % lever fortsatt som slaver i Mauritania).

Den islamske verden er hjemsøkt av terror og produserer terrorister på løpende bånd. I perioden 2007–2016 skyldtes 72 % av terroren i Europa islamister, selv om politikere, journalister og andre synsere etter hvert angrep har slått fast at «dette har ikke noe med islam å gjøre». Kanskje er det derfor ikke så rart at mer enn halvparten av muslimene i land som blant andre Pakistan, Jordan, Palestina, Tyrkia og Egypt tror at 9/11 ikke skyldtes muslimer?

Koopmans fnyser av hvordan islamsk terror forsøkes bortforklart: Det ropes «Allahu akbar!» og det siteres fra Koranen i det det smeller; manifester, filmer og budskap legges ut på sosiale medier, og gjerningspersonen(e) sverger troskap til Allah og Muhammed i det de drømmer om en voldsom død og 72 jomfruer. Alt snakket om «ensomme ulver» og «forvirrede personer» avvises: Denne terroren har røtter i islam, og knyttes ikke til sosioøkonomiske faktorer. Man gjør tvert imot den muslimske befolkningen en bjørnetjeneste ved å sette likhetstegn mellom forsteder, fattigdom, islamisme og jihadisme.

Millioner av muslimer verden over støtter islamske terrorhandlinger. Undersøkelser gjort de siste 20 årene i flere islamske land, viser at mellom ca. 30 % og 60 % av muslimer rettferdiggjør terror mot sivilister som ledd i å forsvare islam. Så kan man selvsagt spørre seg om denne voldstilbøyeligheten er en permanent del av islam, eller et utslag av tidene vi lever i. Før 1970-årene var det færre som støttet opp om vold og terror enn i dag, påpeker Koopmans. Men voldspotensialet i islam har alltid vært der, helt fra Muhammeds tid.

Islamske land er i gjennomsnitt fattigere og mindre demokratiske enn ikke-islamske land, og årsaken er å finne i religionen, slår Koopmans fast. Når halvparten av befolkningen henvises til kjøkkenbenken og ikke blir behandlet likt med mennene ved f.eks. fordeling av arv, utdannelsesmuligheter og bevegelsesfrihet, er det én av mange årsaker til at man ikke oppnår samme velstand som i ikke-muslimske land. En generelt lav- eller uutdannet befolkning resulterer i en svak humankapital, og jo høyere andelen muslimer i et land eller region er, jo lavere er utdannelsesnivået.

Eksempler på dette er at det i 2016 ble registrert 65 nye patenter pr. million innbyggere i islamske land, mens tallet lå på 395 i ikke-islamske land. Myten om at vestlig kolonisering har virket destruktivt, avlives på ny ved å se på tallene for de tidligere britiske koloniene India, Pakistan og Bangladesh med henholdsvis 65, 4 og 2 patenter pr. million innbyggere. Bildet er om mulig enda mørkere når man ser på oversettelser av bøker fra andre språk- og kulturkretser til den islamske verden:

Mellom 1979 og 2014 ble ca. 41.000 bøker oversatt til arabisk, tyrkisk, farsi (persisk) og bahasa-indonesisk, som er de fire viktigste språkene mer enn 500 millioner mennesker snakker i den islamske verden. I samme tidsrom ble mer enn 300.000 bøker oversatt til tysk og 111.000 til nederlandsk. Finland, med kun fem millioner innbyggere, oversatte flere bøker til finsk enn en halv milliard muslimer gjorde til sine egne språk. Men det er kanskje ikke så rart at det er slik, når ca. 25 % av befolkningen i islamske land er analfabeter.

Eller sagt på en annen måte: Jo færre muslimer i et land, desto høyere utdannelsesnivå er det hos muslimene i det samme landet. Og blant annet derfor er det også så vanskelig – for ikke å si umulig – å integrere store mengder av muslimer i vestlige, høyteknologiske, demokrati-, likestillings- og ytringsfrihets­orienterte land. Problemene med å integrere muslimer i Vesten er den islamske krisen i miniformat, og for å begrense problemene gjelder det å redusere eller aller helst stoppe innvandringen fra islamske land til Vesten. Islam er et system som gjør det store flertall av verdens muslimer til globale tapere.

Koopmans sier det ikke direkte, men det ligger liksom implisitt mellom linjene at en slik realisme har dårlige kår i et EU-styrt Europa som stiller seg på migrantenes side i stedet for den opprinnelige, europeiske befolkningen. EUs oikofobiske politikk skyldes ikke dumhet, men ego-humanistiske idealer og for mye champagne. Men aller mest skyldes denne tilstanden av samfunnsmessig selvskading en fundamental, intellektuell svikt og intellektuell dovenskap.

Masseinnvandringen til Europa er ingen feiltakelse. Ingen gjentar ubevisst en så stor feil hvert år i mer enn 40 år, så dette må være bevisst politikk for å fri til den delen av befolkningen som kan kategoriseres som kulturrelativister og sinnelagsetikere uten evne eller vilje til å tenke konsekvenser. Erna, Merkel & co er kynikere som vet hva de gjør.

Tilbake til Koopmans er det befriende å lese en så klar demontering av det konstruerte begrepet «islamofobi» som han også latterliggjør. Skulle man kalt Ayaan Hirsi Ali og Seyran Ates islamofobe fordi de kritiserer islams legitimering av undertrykkelse av kvinner? Selvsagt ikke. Islamofobi er, som Andrew Cummins presist oppsummerte, «a word created by fascists, and used by cowards, to manipulate morons».

Det ikke så rent lite betegnende for vår tid når bokens aller første setning anbefaler «enhver, som ikke kan skjelne mellom kritikk av en religion og rasisme, om å legge boken fra seg». Allerede der utelukker store deler av venstresiden, den norske kirke, de fleste ledende politikere og tusenvis av pene, faktaresistente folk på pene adresser seg selv fra å lese boken.

Akkurat som de samme, pene menneskene og anstendige politikerne med flere unnlot å lese Hege Storhaugs bestselger «Islam. Den 11. landeplage» fordi den av venstresiden og sinnelagsetikerne ble rubrisert som «hatefull» og «islamofob». Men til disse pene menneskenes forferdelse og skuffelse bekrefter Koopmans i det store og hele det Hege Storhaug har hevdet i flere tiår.

Er han da en simpel, «islamofob» rasist som driver med «muslimhat» og «hatprat», når han belegger sine påstander med empiriske fakta?

Koopmans’ bok er helt nødvendig lesning for alle som vil forstå hvilken negativ påvirkning islam har på et hvilket som helst samfunn, og den kommer i norsk utgave på Document forlag tidlig i 2021.

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!