Muslimer i Norge demonstrerer i Oslo den 26. februar 1989 mot at Salman Rushdies bok «Sataniske vers» skal gis ut på norsk. Foto: Bjørn-Owe Holmberg NTB / SCANPIX.

Den islamske verdenens opprør mot Frankrikes forsvar av retten til blasfemiske ytringer på islams bekostning, føyer seg inn i et mønster som begynte med utgivelsen av Salman Rushdies roman «Sataniske vers» i 1989, fortsatte med Muhammed-karikaturene i Jyllands-Posten i 2005, og igjen dreide seg om Muhammed-karikaturer med massakren mot Charlie Hebdo i 2015.

I dag handler det fremdeles om karikaturer. Den franske læreren Samuel Paty viste frem Muhammed-karikaturer i klassen, og led noen dager senere den vanskjebne å få hodet skilt fra kroppen.

Det som har pågått siden 1989, da Irans leder ayatollah Khomeini utstedte sin fatwa mot Salman Rushie, er en åndelig krig som islam fører mot Vesten.

Som vi har sett betyr ikke det at krigen er ublodig. Khomeini autoriserte alle muslimer til å drepe enhver som var involvert i utgivelsen av «Sataniske vers», hvor som helst i verden og uansett hvilken rolle de hadde i utgivelsen. Rushdies japanske oversetter ble drept, hans italienske oversetter ble skadet, og det samme ble hans norske forlegger William Nygaard.

Rasende demonstrasjoner ble holdt nesten overalt i verden hvor det befant seg muslimer. En protest mot Rushdie samlet hele 3000 muslimer i Oslo. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ble forskrekket, og sa umiddelbart at dette går ikke an, men unnlot siden å konfrontere demonstrantene ideologisk.

Det finnes viktige likhetspunkter mellom Rushdie-saken, karikaturkrisen for femten år siden og karikaturkrisen i dag – men også avgjørende forskjeller.

Storbritannia under Maragret Thatchers ledelse stilte seg solidarisk med Rushdie; Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen gav Jyllands-Posten sin fulle støtte, og nektet å møte motstandere av ytringsfriheten; Frankrikes president Francois Hollande stod opp for Charlie Hebdo i 2015; og dagens franske president Emmanuel Macron har standhaftig forsvart retten til å publisere Muhammed-karikaturer etter drapet på Samuel Paty.

I mellomtiden har de europeiske landenes muslimske befolkninger vokst, og de opprinnelige befolkningenes trygghet på og bevissthet om sin egen sivilisasjon blitt svekket.

Det er derfor den statlig anerkjente talsmannen for muslimer i Frankrike mindre enn to uker etter mordet på Paty kan si at han er motstander av at Muhammed-karikaturene skal vises frem i franske skoler når det undervises i ytringsfrihet. Det er viktigere å ta hensyn til følelsene hos muslimer som kunne bli krenket, enn å beskrive virkeligheten slik den er.

Innstillingen er stikk i strid med alt som heter vestlige intellektuelle standarder, men disse er det ikke så mange som kjenner lenger, og langt mindre håndhever.

Følelsene til franskmenn som forskrekkes av sensuriver og avskårne hoder, er det heller ikke så farlig med. Det er alltid europeere som skal gi, og alltid islam som skal ta. Islam har aldri vikeplikt.

Islam står altså sterkere i Europa nå enn i 1989, og vestlig sivilisasjon står svakere.

Likevel har vi ikke sett muslimer i Europa som demonstrerer fly forbannet i gatene slik muslimer gjør i islambeltet – og gjorde i 1989.

Grunnen er åpenbar: For europeerne spiller det faktisk en rolle at den tsjetsjenske terroristen skar hodet av den franske læreren. Muslimer i Europa fornemmer at det ville være en ukledelig strategisk bommert å protestere frådende og hemningsløst mot karikaturer når det ligger igjen en hodeløs mann på bakken. De kunne risikere å vekke den siste resten av fransk stolthet på vegne av egne verdier, og det er ikke gitt at det resultatet ville bli ublodig heller.

Det må likevel tas for gitt at det sitter mange muslimske motborgere i Frankrike som brenner etter å demonstrere slik deres trosbrødre gjør i islambeltet. Og vi kan være sikre på at sentrale islamister som ikke har noe hastverk med å fullføre erobringen av Europa, vil gjøre hva de kan for at brushodene skal holde seg i skinnet.

Så kan den åndelige krigen heller føres dryppvis og langsomt som normalt.