Konserndirektør Jonas Gahr Støre på plass. Foto: Terje Pedersen / NTB
Mandagens melding fra Jonas Gahr Støre er en ny bekreftelse på at Arbeiderpartiet har utviklet seg fra folkebevegelse til firma.
Det meldes om ny stabssjef for partilederen og at den assisterende partisekretær skal lede partiets valgkamp frem mot stortingsvalget om godt og vel ti måneder.
Det skal altså ikke lenger være en tillitsvalgt som leder valgkampen, men en ansatt medarbeider. I de tider hvor Ap betydde noe i norsk politikk, var det partiets valgte sekretær som ledet valgkampen. At parti-ikon Haakon Lie skulle overlate dette til en av partiets sersjanter, ville vært en absurd tanke.
Trygve Bratteli trengte heller ikke noen stabssjef som høyre hånd for å lede et personlig sekretariat – i motsetning til Jonas Gahr Støre, som kompenserer manglende ferdigheter og politisk kløkt med å ha et «Team Jonas» på fem mennesker. Den siste valgkampen som Trygve Bratteli og Haakon Lie ledet sammen, ga Arbeiderpartiet en tilslutning på 46,4 prosent, mot dagens tilslutning på rundt 20 prosent.
Ledelsesapparatet i Ap ligner mer og mer på en konsernledelse – bortsett fra at partiet ikke lenger er noe altomfattende konsern, men en virksomhet i vedvarende tilbakegang, med fallende markedsandeler og problemer med produktene på alle hold.
Ap-stortingsgruppen har snart like mange rådgivere som stortingsrepresentanter. Partikontoret på Youngstorget har flere titalls medarbeidere. Dette er en følge av de rause bevilgningene som stortingspartiene tilgodeser seg selv med. Tidligere betalte Ap-representantene på Stortinget en såkalt partiskatt, hvor en del av stortingslønnen gikk med til å lønne rådgivere. Det slipper de nå. Jo færre velgere, desto flere rådgivere. Mange av dem kommer fra medier og PR-bransjen, for mangel på politikk krever desto mer spill. Det mangler medarbeidere med grasrotkontakt, men ikke spindoktorer og reklamefolk.
Ap utveksler egne rådgivere med medarbeidere fra miljøer som NHO, First House og det internasjonale konsulentselskapet McKinsey. Noen går til PR-firmaer, andre kommer derfra. Dette er nå det aktuelle bildet av det som en gang var Arbeiderpartiet. Oslo Arbeiderpartis nominasjonskomité ledes for eksempel av en direktør i NHO. Arbeidsfolk er blitt fremmedelementer i Arbeiderpartiet.
Derfor passer det godt inn i bildet av «arbeiderpartiet» at nestleder Hadia Tajik på omslaget av sin selvbiografi poserer i et antrekk som kvinnelige bussjåfører, hjelpepleiere eller landbruksvikarer aldri vil ha råd til. De politiske elitene vet da å kle seg!
Mens partiet før i tiden aldri gikk til valg uten et løfte om en reform av betydning for folks hverdag, var hovedsaken i 2017 å øke skattene. Det samme skal gjentas neste år. Partiet er uten politisk linje i saker som betyr noe og står ofte på feil side. Partiet har tatt parti for utenlandske kapitalinteresser i vindkraftspørsmålet. Folk på Frøya, i Haram og Tysvær får naturmiljøet skamfert med Ap’s stilltiende samtykke. Ap er tilhenger av å sluse nasjonal beslutningsmyndighet over til fremmede og ser gjerne at muslimer strømmer til Norge for å bli livslange NAV-klienter eller holde nordmenn ute av yrkeslivet.
Gahr Støre lyder som en gammel Otto Jespersen-revy: «Fremad i alle retninger». Ap er for klimakutt, men samtidig for å støtte det næringslivet som står for utslippene. Ja takk, begge deler! Partiet lar være å velge av frykt for å støte medlemmer og velgere, men fravær av tydelighet gir i det lange løp samme nedslående resultat.
Ap var en gang den fremste folkebevegelsen Norge noensinne har hatt, og omformet samfunnet på en måte som både ga enestående resultater og enestående tilslutning. Nå er partiet redusert til et falmet konsern med bekymringsfulle markedsandeler.
Arbeiderpartiet står i akutt fare for å bli redusert til landets tredje største.
