Trump snakker med journalister om bord på Air Force One etter å ha holdt møte i Pensacola, Florida, fredag 23. oktober. Foto: Evan Vucci/AP/Scanpix
Istedenfor overskriftens keiser kan du godt sette inn konge, president eller statsminister, alternativt kunstner, poet eller noe annet fint; kort sagt en person som blir sett opp til. Med dydsmønster – jeg vet erfaringsmessig at slike ord ikke inngår i unge nåtidsmenneskers vokabular – menes en som er prektig, som fremstår i overkant ordentlig og dydig. Omskrevet blir da spørsmålet hvorvidt et menneske som fyller en prestisjefylt kompetanserolle i samfunnet, og som derved kan sies å ha en opphøyet status, også må legge for dagen plettfri personlig vandel.
Det er ikke uten grunn at jeg tar opp temaet akkurat nå; det har selvsagt med president Trump å gjøre. Her dreier det seg utvilsomt om en særdeles høyt oppsatt person som på den ene siden har et offentlig virke av enorm betydning, men som manifesterer en personlighet og lever et privatliv mange finner uverdig og uakseptabelt. At dette er et vanlig inntrykk av Trump, mener jeg er ukontroversielt. Derimot er det diskutabelt hvorvidt mannens arbeid under de snart fire årene han har vært president, har vært overveiende vellykket eller det motsatte, som det også er diskutabelt i hvilken grad hans personlighet og privatliv faktisk er anstendig eller avskyelig. Trolig er det så at også blant dem som i hovedsak støtter mannen politisk – jeg tilhører selv denne kategorien –, er det ganske mange som ikke setter særlig pris på deler av hans privatliv og sider ved livsførselen; hverken alt selvskrytet eller formuleringer som «grab’em by the pussy» appellerer. Men hvordan skal vurderingene av Trumps offentlige og private liv avstemmes mot hverandre? Hvor viktig er det, hvis overhodet, at en offentlig person har en ulastelig privat livsførsel? Er det ikke isteden så at kun det han gjør i og for offentligheten, dette og intet annet, er av betydning for res publica, for fellessamfunnet?
La oss se på noen historiske eksempler. Ta Winston Churchill, mannen som mer enn noen annen stod for ubøyelig motstand mot nazismen før og under andre verdenskrig, og som trolig var den enkeltperson i verden som betydde mest for at hitlerismen ble knust. For denne sin rolle er han, med rette, ansett for å være en stor mann, en av de virkelige heltene. At han samtidig hadde en egen evne til å ta lett på, i alle fall riste av seg, død og elendighet som rammet mangfoldige tusener av hans egne soldater under mislykkede operasjoner han selv hadde bidratt til å få gjennomført, er antagelig ikke annet enn en egenskap man må ha dersom man skal kunne fungere som en stor folkeleder og hærfører. Mye av det som er nødvendig i den store verden, er frastøtende i den lille.
Også på andre måter var Churchill en ytterst sammensatt person, med en rekke karaktertrekk og vaner som var alt annet enn beundringsverdige. Om han ikke var alkoholiker, hadde han i hvert fall et massivt og langvarig alkoholmisbruk. Churchill var videre innen privatlivet slett ikke alltid noe omsorgsfullt mannlig midtpunkt slik han fremstår i de fleste biografier som ikke er de reneste hyllingsskrifter, hverken for viv eller barn, i tillegg til at han naturligvis var en tids- og klassetypisk imperialist og rasist; i dette siste har mannens moderne woke-kritikere rent faktisk rett.
Så bør man spørre seg: Gjør dette noe? Var ikke defektene på hjemmeplan og i det private liv for øvrig som bagateller å regne stilt opp mot den nærmest overmenneskelige prestasjonen han stod for mens England kjempet alene mot overmakten? Jeg mener svaret er et utvilsomt og rungende ja. At Hitler var avholdsmann og vegetarianer, mens Churchill spiste kjøtt og drakk flaske eller flaske med champagne og annet godt, er komplett likegyldig i det store bildet. Og for oss utenom familiens krets er det denne dimensjonen som interesserer og teller, ikke trivialitetene.
Flere andre statsledere kunne vært nevnt i samme slengen; det er ingen mangel på skikkelser som har gjort en langt bedre og mer betydelig jobb på den store scenen enn på den lille. La oss likevel heller se litt på kunstnere og pennens folk som har skapt udødelige verk vi alle nyter godt av, men som privat avslørte andre og mindre trivelige sider ved personligheten. Igjen kunne mange vært trukket frem, men vi nøyer oss med vår egen Hamsun og østerrikernes Mozart.
Mange nordmenn i min generasjon kunne aldri tilgi Hamsun hans rolle under okkupasjonen da han i beste fall viste ekstrem naivitet overfor Hitler og nazismen. Hamsun hadde også andre sider som ikke var like sjarmerende, mildt sagt, ikke bare fru Marie bar vitnesbyrd om dét, men som romanforfatter var han uansett vår aller største, slik jeg ser saken. Fjerningen av Hamsuns bøker fra norske biblioteker i den første perioden etter krigen, til og med stedvis brenning av dem, var en inadekvat respons, for å si det meget, meget mildt. Vi, nasjonen Norge, har ingen grunn til å være stolt over det som da skjedde, derimot kan vi være glad for å ha fostret en slik dikter.
Mozart var et musikkgeni, men etter det jeg har forstått, en ubetydelighet og verre enn dét på flere av livets øvrige områder. Særdeles løsaktig omgang med både kvinner og vin i doser langt over det anbefalingsverdige preget mannens livsførsel, men intet av dette kan rokke ved det vesentlige: Han var en av musikkhistoriens største skapende ånder.
Det er rett og slett ikke få kunstneriske genier som har hatt bror alkohol (Bjørneboes ordvalg fra hans dikt i Dagbladet kort tid før han tok sitt liv) som sin nærmeste, stundom eneste, venn. Også på andre livsområder er det mange av de største, kunstnere og andre, som har kommet til kort, overfor barn, ektefeller, venner, kreditorer og enda flere. Noen var til og med kriminelle. Slik er livet, og livet er ofte ugreit for oss alle.
Men la oss vende tilbake til Donald Trump og spørsmålet: Hva skal veie tyngst, hans resultater som president eller oppførselen som privatperson? Gir det mening å skille mellom de to? Er det ikke slik at dersom en person er ufyselig på privaten, så må han være det også i sitt profesjonelle og offentlige virke?
Selv har jeg ofte formulert min egen metaforiske konklusjon på følgende måte: Dersom jeg en gang fikk akutt blindtarmbetennelse og hadde valget mellom å bli operert av en ordentlig drittsekk, men dyktig kirurg, eller av et dydsmønster med ti tommeltotter, så hadde jeg valgt drittsekken alle dager. Resultatene er det viktige, ikke ledsagende salmesang, pene ord og et sinnelag alle nikker gjenkjennende til i en «misjonskonering», som salig Sande uttrykte det.
Det viktige med Trump for oss hundrevis av millioner i USA og Europa som berøres mer eller mindre direkte av valgresultatet som forhåpentlig er klart om et par ukers tid, er hvilken retning amerikansk politikk kommer til å ta under den neste fireårsperioden. At mannen er ubehøvlet – et utvilsomt faktum – eller «unpresidential» på andre måter – også et faktum –, er egentlig ikke noe jeg bryr meg om; disse «kvalitetene» blekner i forhold til hovedoppgaven: å se til at USA forblir et frihetselskende fyrtårn i kampen mot sosialisme og andre former for kollektivisme, og at landet ikke føyer seg under liberal-globalistenes tvangsagenda hverken på hjemmeplan eller internasjonalt.
Særlig ett løfte fra Trumps innsettelsesseremoni for snart fire år siden, et som har direkte overføringsverdi til norske forhold, husker jeg: «I shall drain the swamp!». Det var og er en enorm oppgave, for stor for bare én presidentperiode, men kanskje noe man kan komme godt i gang med i løpet av åtte år. Og lykkes han med å «lufte ut» de øverste vevslagene innen den amerikanske samfunnsstrukturen, å riste opp og løs alle de usigelige og uspiselige bindingene, slik at tilhørighet til det liberale paradigmet ikke lenger blir en implisitt nødvendighet for å oppnå mektige samfunnsposisjoner, så vil det få store konsekvenser for hele den vestlige verden, Norge inklusive. Innsettelsen av en ny konservativ høyesterettsdommer etter liberale RBG – den nominerte kandidaten ser ut til å være særdeles velkvalifisert – er i denne sammenheng et meget viktig skritt, for i USA later man ikke som om topposisjonene innen rettsvesenet intet har å gjøre med den øvrige politikken.
Når man skal velge mellom to kandidater og politikken de står for, så gir det ingen mening å vurdere noen av dem opp mot et plettfritt ideal. Jesus stiller ikke som kandidat ved valget i USA, for å si det sånn. Noen ganger er det nettopp gatetøffe presidenter som trengs for å rydde opp. The Donald er en slik.
Joe Biden og hans skumme-fløten-nettverk av politisk-økonomiske insidere står derimot for det motsatte, et «demokratisk» make-believe-system bygget på vennetjenester der det viktige er å holde fasaden mens man beriker seg. En slik politikk vil vi ikke ha. Jeg håper inderlig at Trump blir symbolet på en reell snuoperasjon i USA, og ikke bare går over i historien som «a bump in the road» for utviklingen av standardisert, internasjonal venstrepolitikk.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
