Partileder Siv Jensen og Sylvi Listhaug under Fremskrittspartiets landsmøte på Gardermoen.
Foto: Berit Roald / NTB
Landsmøtet viste at Fremskrittspartiet er i gang med å gjenreise partiet som politisk kraft. Partiet er i gang med å gjenfinne seg selv, men er ennå bare underveis. Fremskrittspartiet har lang vei hjem.
FrP-deltakelsen i Solberg-regjeringen ble en ulykke for partiet. Partiet var lillebror i Høyre/FrP-regjeringen, slik SV og Sp var det i Jens Stoltenbergs kabinett. Og da Venstre og KrF ble regjeringspartier, ble FrP skjøvet enda mer til side.
Det er selvsagt et mål for ethvert politisk parti å komme i regjeringsposisjon, men ikke for enhver pris. Da går det som det spørres i Matteus-evangeliet 16.26: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?».
Fremskrittspartiets politiske sjel gikk tapt i Solberg-regjeringsprosjektet. Partiet vant riktignok frem i enkelte saker og fikk satt spor etter seg i samferdselspolitikken. Men sett under ett ble regjeringsdeltakelsen et nederlag. Slik ser velgerne det også.
Partier som ønsker oppslutning, må utgjøre en forskjell. Arbeiderpartiets suksess fra 1930-årene og frem til årtusenskiftet kom av at partiet utgjorde en forskjell i forhold til sine rivaler. Det gjør ikke partiet lenger, og oppslutningen taler for seg selv. Et parti uten identitet og særpreg blir kjedelig og uten velgerappell.
FrP fikk et visst oppsving på målingene etter Frexit i vinter, men populariteten sank fort. I sommer viste målingene en oppslutning med bare ett siffer foran kommaet. Nå i høst har oppslutningen økt til 12–13 prosent, men det er langt opp til 22,9 prosent, som partiet fikk ved stortingsvalget i 2009.
Fremskrittspartiets håp i gjenreisningsarbeidet ligger i å være annerledes. Partiet må tale der konkurrentene tier. FrP må sette ord på folks behov og lengsler, selv om det ikke behager politisk korrekte eliter. Partiet er ikke lenger bundet av gamle regjeringserklæringer. FrP har bare ansvar overfor eget program – og sine egne velgere.
Med dette som utgangspunkt må partiet la sin egen politikk komme kraftfullt til uttrykk i Stortinget i høst. Fru Solberg bestyrer en mindretallsregjering. Skal FrP støtte forslaget til statsbudsjett, må partiet stille meget strenge krav.
Dette gjelder ikke minst innvandringspolitikken. Én asylsøker er én for mye. FrP må kreve noe tilsvarende som det den sosialdemokratiske regjeringen ønsker å få til i Danmark: Ingen fremmed får søke asyl på dansk jord. De må søke fra utlandet. Tallet på kvoteflyktninger bør være null.
Tidligere nestleder Ketil Solvik-Olsen tok på landsmøtet til orde for å dempe profilen i innvandringspolitikken og «tale med innestemme». Han ble effektivt satt på plass av partileder Siv Jensen og øvrige utsendinger. Dette er et område hvor hele FrPs berettigelse er avhengig av å være annerledes og målbære folkets ønske om nullvisjon.
Fremskrittspartiet bør aksle ledertrøya som et nasjonalkonservativt parti. «Norge og nordmenn først» bør være ledesnoren. Partiet skal ikke skjemmes over å stille nordmenns behov og interesser foran fremmede lykkejegeres ønske om å bli livsvarige NAV-klienter. Om nødvendig må partiet stå så hardt på at regjeringen tvinges over på Arbeiderpartiets fang eller at det blir regjeringskrise. Det har ikke FrP noe å tape på.
Fremskrittspartiet må gjenfinne seg selv og avklare sin posisjon i det politiske landskapet. Partiet må gjøre seg til patriotenes parti – de som er glad i fedrelandet og det samfunn som er utviklet gjennom generasjoner, og som ikke vil gi det bort til fremmede.
Det politisk korrekte tåkepratet som «internasjonale forpliktelser» må avfeies med at det mer enn noe annet er overfor det norske folk at styresmaktene har ansvar.
Klima Antiklimaks – 2. opplag i salg nå:
Lær alt om klimasaken. Kjøp boken her!
