Norske kommuner sanket i fjor 12,7 statlige milliarder i integreringstilskudd. Når pengene tar slutt etter fem år, flytter svært mange av flyktningene til det sentrale østlandsområdet. Foto: Bente Haarstad.

Norske kommuner er i en vinn-vinn-posisjon når de bosetter flyktninger. Rause statlige støtteordninger gjør at kommunene mottar store beløp for hver flyktning de mottar. I hele fem år renner pengene inn i kommunekassene, og når pengene tar slutt kan innvandrerne fritt flytte til en annen kommune om de vil.

Og dét vil de; flyktningene «flykter» beleielig nok enda en gang, denne gang til det sentrale Østlandet.

Innvandrere forlater Distrikts-Norge i store skarer, avslørte Document i dag, stikk i strid med regjeringen politikk om at innvandrerne skal bosettes jevnt fordelt i hele landet. Tallene fra SSB viser at innvandrerne klumper seg sammen i Akershus, Østfold og Buskerud. Også Vestfold har en liten pluss i nettoinnflytting.

Samtlige øvrige fylker har nettoutflytting av folk med innvandrerbakgrunn.

Dette er svært mange ordføreres gullposisjon: Pengene renner inn i fem år, og når pengestrømmen tar slutt, fordufter «problemet». Kommunene unngår en potensiell utgiftsbombe. Regningen må kommuner i Akershus, Østfold og Buskerud betale. Når statens ansvar opphører, er det kommunene som må betale.

Det er ikke småpenger staten drysser ut over kommunene i integreringstilskudd: I fjor 12,8 milliarder kroner, i inneværenede år er det budsjettert med 10,6 milliarder.

Skamløse ordførere sanker godhetspoeng

I fem år kan ordførerne håve inn statlige penger, men ikke bare det: de innkasserer også store mengder godhetspoeng. Som vi påpekte da de tidligere i høst stod og trippet som verpesjuke høns for å overby hverandre i å kreve flest migranter fra Moria-leiren til sin kommune: Skamløse ordførere krever flest mulig Moria-migranter. Regningen sender de til DEG.

Bergens byråd for kultur, mangfold og likestilling, Katrine Nødtvedt (MDG) mente det var «direkte flaut» at regjeringen kun ville ta imot 50 Moria-asylsøkere.

– Det er direkte flaut at vi setter grensa ved 50 personer når det er 13.000, eller muligens flere, som står uten hjem, helsehjelp og er i en akutt situasjon, sa Nødtvedt til NRK.

Nødtvedt viste til at rundt 100 kommuner har sagt at de har kapasitet til å ta imot flere asylsøkere.

Ordførere fra hele landet stod i kø for å vise frem sin godhet – på vegne av skattebetalerne. Alle mente at 50 var «puslete».

Ålesunds ordfører Eva Vinje Aurdal (Ap) syntes det var «flaut på vegne av Norge at vi ikke er vilig til å ta mer ansvar og stille opp mer».

– Jeg synes det høres lite ut, for Stavanger sin del har vi kompetanse og ressurser og erfaring til å kunne ta imot langt mer enn det, fastslo Kari Nessa Nordtun (Ap), ordfører i Stavanger.

Godhetskappløpet i nord

Også ordførerne i Troms og Finnmark overbød hverandre i hvor mange «flyktninger» Norge skulle hente fra Moria-leiren.

Begrunnelsene deres var diverse varianter over at «vi har god plass og masse penger»

Men ingen overgår Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap) i det nordnorske godhetskappløpet. Han mener at Norge bør hente 1.000 «flyktninger» fra Moria-leiren. På TV2 leverte han denne fantastiske begrunnelsen: «Vi er et stort land og lite folk, og vi har kanskje mest penger i verden.»

Enda godt vi har penger, for kostnaden for å hente 1.000 fra Moria er 19 milliarder kroner, påpekte Per-Willy Amundsen (Frp).

De tre nordligste fylkene har desidert høyest utflytting av innvandrere. Nord-Norge sliter med generelt stigende fraflytting, og hele økningen i fraflytningen utgjøres nå av innvandrerbefolkningen. I 2018 utgjorde innvandrerne 72 prosent av alle som flyttet fra Nord-Norge.

Så der har du ordfører Wilhelmsens «godhet» – inkludert hele kostebinderiet av «hjertegode» ordførere land og strand rundt: De melker staten for milliarder, og når pengestrømmen tar slutt, vinker de innvandrerne farvel og god tur til det sentrale østlandsområdet.

Eksplosiv vekst i utgifter til sosialhjelp

Dette er ikke noe nytt, innvandringskåte kommunepolitikere har lenge ivret for å få flere «nye landsmenn» til sin kommune.

For mange kommuner i Nord-Norge, Trøndelag, på Vestlandet og Sørlandet kan dette gi gevinst, ihvertfall på kort sikt. Men utgifter må betales av noen, både de statlige milliardoverføringene til kommunene, og senere over flere utgiftsposter på både statlige og kommunale budsjetter. Kommunene merker dette tydeligst ved at utgiftene til sosialhjelp skyter i været.

Sosialhjelpsutgiftene har eksplodert, økningen de siste fem årene er på 46 prosent, skrev Nettavisen i fjor. Avisen berørte ikke hvilke grupper som dominerer blant mottakerne, men SSB meldte at innvandrere mottar 71 prosent av all sosialhjelp som utbetales i Oslo.

Drammen er enda verre stilt, der mottar innvandrere 75 prosent av sosialhjelpen. – Noe er alvorlig galt, kommenterte Jon Helgheim (Frp) om sin hjemby.

På landsplan er annenhver sosialhjelps­mottaker innvandrer, meldte Nav for to år siden. Andelen av innvandrerne på sosialhjelp har steget i flere år, og i 2017 var denne gruppen for første gang i flertall blant mottakerne.

Ansvarlig statsråd Anniken Haugli slo alarm om 67.000 innvandrere på sosialhjelp samme år.

Siden ble det bare verre.

Mange politikere er opptatt av den økende fattigdommen i Norge. Pussig nok tilhører de gjerne partiene som ivrer for å hente flest mulig flyktninger og asylsøkere til landet. Ser de paradokset? Hvis ikke er de både blinde og dumme.

Til og med Faktisk klarte å se sammenhengen: Innvandring er den klart viktigste årsaken til veksten i familier med vedvarende lavinntekt

De kaller det «dugnad»

I dette grelle lyset skal vi se de innvandringskåte ordførerne. De gjør opp regning uten vert.

For regningen havner uansett hos deg og meg. Det er dette de kaller «dugnad» og «solidaritet»; at vi skal årelate fellesskapets ressurser. At vi skal tære på ressurser vi selv, våre barn og barnebarn skulle nytt godt av.

Dugnad er når et lokalsamfunn går sammen om gjøre et løft – i form av arbeidsinnsats, ikke penger – som den enkelte ikke kunne klart alene.

Det vi gjør er å tappe statskassen og kommunekassene for penger gjennom å importere mennesker som all erfaring viser at blir en utgift for fellesskapet i overskuelig fremtid.

Å kalle dette dugnad er en fornærmelse. En fornærmelse mot tidligere generasjoner, mot våre barn og barnebarn – mot oss alle.

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Nytt opplag er kommet. Kjøp Kents bok her!