Amy Coney Barrett på Capitol Hill den 1. oktober 2020. Foto: Anna Moneymaker/The New York Times via AP / NTB.

Daglig får vi høre at Donald Trump polariserer og er splittende. Samtidig anklages han for å være en fare for demokratiet. Det er ikke bare Trump som rammes av slike karakteristikker. Da han foreslo Amy Coney Barrett som ny dommer til USAs høyesterett, hevdet ledende demokrater at hun ikke stod for grunnleggende amerikanske verdier som fri abort og LHBTIQ-rettigheter. De avviste derfor kandidaturet.

Amy Coney Barrett er kristen med konservative holdninger. For USAs demokrater er det nok til å bli diskvalifisert. De tåler ikke troen på noe større enn dem selv. De har definert demokratiet på ny, nå dreier det seg om konsensus og samlende politikere. I løpet av kort tid har man mistet av syne at demokratiets utgangspunkt var det motsatte, nemlig en øvelse i å leve med uenighet, for på den måten å forhindre diktaturet.

I Norges historie illustreres den øvelsen tydelig med valget i 1882. Det var maktfordelingsprinsippet som stod på spill. Venstre måtte få flertall for å få gjennomført riksrettssaken mot regjeringen Selmer. Debatten var knallhard, familier ble dype motstandere og snakket ikke sammen. Folket var både polarisert og splittet, men ingen sa at demokratiet var truet. Snarere tvert imot. Det var slik uenighet demokratiet var etablert for å håndtere.

I dag nektes folk å opponere mot de omveltningene som finner sted. Motstand defineres som polariserende og i verste fall som hat. Det er noe med endringene som ikke tåler oppmerksomhet, og man glemmer hva resultatet av en slik politikk blir. Der alle tenker likt, er det nemlig ikke mye tenkning tilbake.

Vi ser det i debatter knyttet til religion, abort og LHBTIQ-rettigheter. I boka Normløst skrev jeg om historien til britiske Christie Higgs, som stod i fare for å miste jobben på skolen der hun arbeidet. Hun hadde postet to kritiske innlegg på Facebook om læremidler full av LHBTIQ-propaganda som ble brukt ved sønnens skole. Nå har engelsk arbeidsrett stadfestet at oppsigelsen av henne er saklig. Til den britiske evangeliske organisasjonen Christian Concern sier hun at hun

delte disse innleggene på Facebook som en mor som var dypt bekymret over den obligatoriske seksualundervisningen som ble tvunget på min ni år gamle sønn på en barneskole drevet av Church of England. Jeg vil at foreldre skal ha friheten til å oppdra barna sine i tråd med sin kristne tro. Jeg vil at små barn skal beskyttes mot denne skadelige ideologien. Kristne må også kunne dele sine meninger og tro uten frykt for å miste jobben.

Synspunktene til Christie Higgs ble sammenlignet med synspunktene til en «pro-nazistisk høyreekstremist».

Andrea Williams, administrerende direktør for Christian Legal Center, som har støttet Christie Higgs, sier i en kommentar til Christian Concern at denne dommen berører alle som bryr seg om friheten til å være en kristen troende i Storbritannia:

Selv om innlegget hennes var privat og beregnet på familie og venner, blir hun holdt ansvarlig for hva andre kan gjøre med det. Selv om ingen faktisk tenker eller hevdet at Christie har hatefulle synspunkter, blir hun sparket fordi en anonym «venninne» påsto at innleggene kunne oppfattes slik og fordi andre kanskje tenker det samme.

Utviklingen i Storbritannia er ikke unik. Det samme kunne skjedd i Norge med tanke på vår diskrimineringslovgivning og skolenes læreplaner, og det handler ikke bare om kristne, men alle kritiske røster. Faktum er at det er Donald Trump og land som Polen og Ungarn som står opp mot den ensrettingen Christie Higgs er offer for. Det er ikke uten grunn at LHBTIQ-bevegelsen i USA ikke tåler Trump og at demokratene ikke ønsker enda en konservativ som dommer i Høyesterett.

Spørsmålet som ikke blir diskutert, er hvorfor så mange av dagens såkalte liberale politikere ikke tåler motstand. Hvorfor opposisjonen blir definert som hatefull eller destruktiv.

Svaret ligger i kravet om hvordan de mener vi skal forstå temaer som religion, abort og LHBTIQ-rettigheter. Denne forståelsen bygger på en virkelighetsforståelse som fjerner oss fra demokratiske forutsetninger. De kommer nemlig i strid med kravet om fornuft, vitenskap og den guddommelige åpenbaringen om menneskets verdighet vi finner i jødisk/kristen tro.

Men uten fornuft og Gud ser vi at demokratiet vakler og legges åpent for angrep fra anti-demokratiske krefter. På samme måte som vitenskapen trenger fornuften, trenger menneskeverdet Gud, og demokratiet trenger dem alle. Uten fornuften gitt oss av Gud kan vi tvinges til å tro på en «vitenskap» som hevder at islam betyr frihet og at vi selv kan velge å være det kjønnet vi liker best.

På samme måte som mellomkrigstidens fascisme oppfattet motstand som sand i maskineriet, som en sykdom i menneskets kropp, krever også dagens liberale at vi ikke har meninger som «polariserer og splitter». De vet de har opphevet selve grunnlaget for et velfungerende demokrati, at de ordningene de har innført, ikke tåler motstand. Allikevel krever de at vi alle bøyer oss. Utfordringen er at når et samfunn ikke lenger tåler uenighet, står vi tilbake med diktaturet.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!